Soundtracks, dag 4: For en neve hiphop-soundtracks

Er soundtrackplata i ferd med å dø, nå som vi ikke kjøper cd-plater mer? Uansett, hvor viktig var vel ikke hiphop-soundtracks for oss som kjøpte plater på 90-tallet?

Mye var vanskelig å få tak, cd-plater var dyrt, så soundtracks som Above the Rim, Judgment Night og Menace II Society ble en viktig kilde til nye låter og nye artister. Jeg oppdaga for eksempel 8Ball & MJG gjennom konsekvent sterke bidrag på samleplater. Så her er et stort knippe av mine anmeldelser, der påfallende mange av dem ble utgitt i 2003.

Diverse artister
La Haine: Musique inspirées du film
Delabel/Virgin 1996

La Haine (Hatet) har sin bakgrunn i den påskeaktuelle filmen med samme navn. Filmen, som har norgespremiere fredag, følger tre ungdommer i Paris, med inspirasjon hentet fra amerikanske filmer som Boyz N The Hood.

Filmen er uten musikk, så plata inneholder musikk «inspirert» av filmen. Og som i sine amerikanske forbilder er det ideelle soundtracket til filmer fra storbyghettoen hiphop.

Musikken er tradisjonell, rytmebasert hiphop uten så mye ekstra effekter, og ikke den mer jazzinspirerte musikken vi er vant å høre fra Frankrike [2012-kommentar: Jeg var vant til å høre på MC Solaar og Soon E MC]. Det er en del lovende artister her (MC Solaar, Sens Unik og Les Sages Poetes de la Rue), men også en del ikke fungerer så bra. En litt ujevn samling.

Opprinnelig publisert i Klassekampen som del av saken «Eurohiphop».

Diverse artister
Original Gangstas: The Soundtrack
Noo Trybe/Virgin 1996

Diverse artister
Sunset Park: Original Motion Picture Soundtrack
EastWest/Elektra/Warner 1996

Diverse artister
America is Dying Slowly
EastWest/Elektra/Warner 1996

Filmmusikk har også blitt et viktig medium for hiphop og moderne soul. Alle filmer med svarte skuespillere får, nesten automatisk, et soundtrack hvor man skramler sammen noen hiphopartister og soulsangere. Felles for disse filmmusikkplatene er at de inneholder noen veldig bra låter, mange middelmådige og en del grusomme.

Original Gangstas byr på Geto Boys og The Click (bra) sammen med en massakre av Marvin Gayes «Inner City Blues» og mye dårlig gangstarap. Sunset Park kan lokke med Ghostface Killah, MC Lyte og Mobb Deep, sammen med en god del møkk.

America is Dying Slowly er bedre. Plata er den åttende i «Red Hot»-serien, som har samlet inn seks millioner dollar til kampen mot AIDS så langt. Mye bra her, med en samlet Wu-Tang Clan, Lost Boyz, De La Soul, 8Ball & MJG og Mobb Deep som noen av godbitene.

Opprinnelig publisert i Klassekampen som del av saken «Kreativ krise».

 

Diverse artister
Music From and Inspired By The Motion Picture Scooby-Doo
Atlantic/Warner 2002
1/6

Ny uke, ny tullemusikk. I forrige uke fikk vi filmmusikken til den tredje Austin Powers-filmen, og nå får vi en enda mer meningsløs plate med musikk «fra og basert på» filmatiseringen av tegnefilmhunden Scooby-Doo.

Bare ett spor er noe å samle på; OutKast og deres funky og småskrudde «Land Of A Million Drums». Ellers har de som har satt sammen denne forbrytelsen av en plate gjort seg stor flid med å finne så irriterende artister som overhodet mulig: Shaggy, Master P, Kylie Minogue, Uncle Kracker, Sugar Ray og The Baha Men på samme plate kan bare bli en vinner på masochist-fester.

Men det stopper ikke der, flere av artistene synger i tillegg om kjøteren filmen handler om. Men når Beyoncé-lillesøster Solange Knowles synger «scooby-dooby-dooby» får du bare lyst til å rose karen som ga R. Kelly et videokamera for bedre karrieretips.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.

Diverse artister
Bad Boys II: The Soundtrack
Bad Boy Records/Universal 2003
4/6

”I’m back by popular demand this year” rapper P. Diddy, men selv om Diddys comeback ikke har vært noe folkekrav, er det godt å se at karen har fått Bad Boy Records opp å stå igjen – passende nok med filmmusikken til Bad Boys II.

Diddy er ofte latterliggjort, men vi snakker om karen som oppdaget både Notorious B.I.G. og Mary J. Blige. Dessverre er det lite her som får forventningene til selskapet til å stige.

De fleste gamle Bad Boy-rapperne er ”missing in action”, mens Loon, Da Band og Mario Winans sliter med å fange interessen. Da blir det opp til utenforstående å redde æren, og selv om de virkelige høydepunktene mangler er det flere godbiter her fra flotte artister som Mary J. Blige, M.O.P., Justin Timberlake, Freeway, Snoop Dogg og ikke minst mixtape-klassikeren ”Realest Niggas” av Notorious B.I.G. og 50 Cent.

Bad Boys II er filmmusikk over gjennomsnittet, men P. Diddy må by på flere sultne artister fra egen stall om Bad Boy Records skal ha noen framtid.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.

Diverse artister
2 Fast 2 Furious Soundtrack
Def Jam South/Universal 2003
4/6

Sydstatene viser frem hestekreftene.

Dette er platen for deg som drømmer om å cruise gjennom Sørstatene i en Ford Mustang, Ferrari eller Cadillac med tung hiphop dundrende ut gjennom vinduene. Def Jam South har satt sammen filmmusikken til John Singletons bilaction 2 Fast 2 Furious, og da får vi dirty south-hiphop og bilprat i lange baner.

Konseptet er mer gjennomført enn på lignende plater, men kanskje for gjennomført? Det er jo grenser hvor mye bilprat fra sørstatsrappere en orker å høre, og samlingen tøyer strikken langt.

Er du fan eller nysgjerrig på dirty south-stilen, får du godbiter fra etablerte artister som Ludacris, 8Ball og Dead Prez og kommende stjerneskudd som den kvinnelige motormunnen Shawnna og ikke minst New Yorks mixtapekonge Joe Budden og hans ”Pump It Up”. Dessverre slipper litt for mange folkevogner gjennom veikontrollen mot slutten av albumet.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Diverse artister
Cradle 2 The Grave Soundtrack
Bloodline Records/Def Jam/Universal 2003
3/6

DMX går Eminem i næringen.

På ”Go To Sleep” møtes DMX og Eminem for første gang på plate, og det er lett å trekke paralleller mellom de to hiphopstjernene. DMXs bjeffende stil solgte til firedobbel platina allerede med debuten It’s Dark and Hell Is Hot i 1998, men i det siste har han vært mest opptatt av Hollywood-karrieren.

Men som Eminem vil DMX gjerne gjøre alt samtidig, og i filmen Cradle 2 The Grave spiller DMX hovedrollen samtidig som han bruker filmmusikken til å holde hiphopkarrieren varm, og lanserer venner og kjente på sitt eget Bloodline Records.

Men platen mislykkes med sitt hovedmål; å vekke interessen for DMX og plateselskapet hans. For med unntak som Eminem-duetten, 50 Cent og et møte mellom CNN og M.O.P. er platen i for stor grad preget av middelmådige østkystgangstere.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Diverse artister
Honey: Music from & Inspired by the Motion Picture
Elektra/Warner 2003
3/6

Flere godbiter, men langt fra essensielt

Hiphoprelaterte soundtracks byr gjerne på god underholdning, og i god blaxploitation-ånd er musikken ofte bedre enn filmen. På den annen side er det svært sjeldent vi får gjennomførte album som Above the Rim og Menace II Society, for overvekten er lettvinte samlinger med kjente artister.

Honey er en en slik lettvint plate. Ikke verdt full pris, men artig å finne på tilbud. Missy Elliott, Tweet, Jadakiss og Nate Dogg bidrar med nye spor, mens slagere som ”Gimme the Light” av Sean Paul, ”React” av Erick Sermon og ”Ooh Wee” av Mark Ronson også er med.

Det blir som en helt grei hjemmebrent cd fra en kompis, men det er ikke rart platesalget stuper når du mistenker at kompisen ville satt sammen en bedre og mer innholdsrik plate enn plateselskapet.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Bonus: To dataspill-soundtracks.

Diverse artister
True Crime: Streets of LA – The Soundtrack
Vybe Squad/Koch/Playground 2003
4/6

Moro for west coast-fans.

Dataspillbransjen vokser, og synergien med musikkbransjen blir bare sterkere. Snart blir det nok like vanlig med ”soundtracks” fra spill som filmer. 80-tallssamlerene fra Grand Theft Auto: Vice City var banebrytende, og dette er altså musikken til spillet True Crime: Streets of LA.

Det handler om en politimann i Los Angeles, og musikken er selvsagt gangstarap. 20 eksklusive spor gjør platen til en liten vinner for west coast-fans, selv om mye henger fast i 90-tallets g-funk.

Her er superstjerner som Snoop Dogg, Warren G og Ice Cube, kulthelter som RBX, W.C., Jayo Felony, Kam, Boo-Yaa T.R.I.B.E. og Above The Law og gangstafjortiser som Young Billionaires og Lil’ Eazy E (jepp, sønnen til Eazy-E fra N.W.A.). Det minner om de klassiske Death Row-soundtrackene fra 90-tallet, men uten de store toppene. Spørsmålet som melder seg er cd-formatets fremtid, for på spillet får du 50 spor.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

50 Cent
Bulletproof: The Soundtrack
G Unit/VME 2005
2/6

Et overflødighetshorn av middelmådighet.

Vi skal ikke klage på arbeidsmoralen til Curtis Jackson, men det er kanskje på tide at noen hvisker ham i øret at han ikke kan erobre alle områder i underholdningsindustrien. For når gangstakonseptet hans smøres stadig bredere utover, begynner resultatene å bli ganske tynnslitte.

Som dette albumet, presentert som soundtracket til det pistolsvingende 50-dataspillet Bulletproof. På overflaten kan det virke som en sympatisk utgivelse, for Fif ser ut til å øse gavmildt fra sitt overflødighetshorn. 13 låter med ham selv i hovedrollen, og bare noen få gjester fra G Unit-familien (Tony Yayo, Lloyd Banks og DJ Whoo Kid).

Men det er mye som skurrer. Låtene er ekstremt lite oppfinnsomme, platen er satt sammen som en slomsete mixtape og flere av sporene klokker inn på under to minutter. Dermed sitter vi igjen med en halvtime der 50 Cent gjør sitt beste for å kopiere seg selv, og det er ikke akkurat dette han trenger for å rette opp inntrykket etter en lang rekke feilsteg.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.