Soundtracks, dag 5: Fra svindelen Schpaaa til blinkskuddet City of God

Soundtracks-uka, dag 5: Et ekletisk knippe filmmusikk-anmeldelser, fra norske bomskudd som Schpaaa og S.O.S. til Tom Waits’ minst kjente album og blinskuddet City of God.

Diverse artister
Schpaaa Soundtrack
Virgin 1998
1/6

Schpaaa inneholder en del ok musikk, men den inneholder bare brøkdeler av musikken fra Erik Poppes film.

Noe er riktignok med. Du får såklart Lene Marlins superslager «Unforgivable Sinner», Monkey Man, Noora, Future Sound Of London og Flukes suggererende «Kitten Moon». Men der stopper det.

Fläskkvartetten, Palace Of Pleasure, Mind Over MIDI, Glamorous Hooligan, Hal, Purple Penguin, Sister Sonny, John Cale og Marius Brovolds originalkomposisjoner har ikke fått lov til å være med. Heller ikke «rulletekstsangen», Tee Productions’ «City Soldier/Foul Child», er med. I stedet avspises vi med et Warlocks-spor og enda en versjon av Tommy Tees «Takin’ Ova» (som har null og niks med filmen å gjøre).

Og resten? I stedet for å være tro mot filmen, benytter plateselskapet Virgin seg av muligheten til å vri sin egen artistsvamp ekstra godt: Plata fylles opp av gamle låter fra Virgin-artister som Turboneger, Kåre & The Cavemen, Embrace og Skunk Anansie. Mest uforståelig dukker Luniz’ tre år gamle «I’ve Got 5 On It» opp, og Virgin klarer ikke engang å skrive navnet riktig. «Lunitz» kalles hiphopduoen.

Schpaaa er en heller sørgelig krysning mellom filmmusikk og en promosamleplate fra Virgin. Kjøp heller Lene Marlins single, dette er søppel.

Opprinnelig publisert i Osloposten.

Diverse artister
Music From The Motion Picture S.O.S.

Universal 1999
2/6

Musikken til Thomas Robsahms erotiske filkomedie S.O.S. rommer svært lite gnist og spenning.

Her er lite nyforelsket glede, snarere gir store deler av musikken et heller resignert og verdenstrøtt inntrykk. D’Sound går på autopilot gjennom den slappe «Disco Ironic», mens Poor Rich Ones sniker seg unna med to coverlåter (et lite plusspoeng for versjonen av Lisa Germanos snikende vakre «It’s A Rainbow»). Platen fylles ellers opp med gamle låter fra Prefab Sprout («Whoever You Are»), The Cardigans («Erase/Rewind»), The Waterboys («A Man Is In Love») og D’Sound («Tattooed On My Mind»).

Mest interessant er det ferske bandet Melt, som slipper til med fem spor. «Love» er en fin liten kjærlighetssang i duett med Velvet Bellys Anne Marie Almedal, men dessverre drukner den i grøten av andre småfine kjærlighetssanger på platen.

Det virker som om Robsahm har ønsket seg en samling rødvinsduftende melodier å bedåre drømmedamen med over en bedre middag, men platen kommer seg ikke vekk fra middagsbordet. Kjærlighet og sex er da mer fandenivoldsk, skittent og morsomt enn den taffelpopen vi får servert her. Bare The Yum Yums hever tempoet over hvilepuls med to trygge powerpop-numre, men klarer heller ikke å begeistre. [2012-kommentar: I ettertid er det jo ingen tvil om at Rec 90-boss Torfinn Nergaard Andersen har hatt flere fingre med i spillet her. Les her.]

S.O.S. blir aldri mer enn en kjedelig samling middelmådige sanger, og jeg kan ikke se noen som helst grunn til å kaste bort penger på å kjøpe den.

Opprinnelig publisert i Osloposten.

Vincent Gallo
Recordings of Music for Film

Warp/VME 2002
1/6

Vincent Gallo er mest kjent som regissør av filmen Buffalo 66 og Calvin Klein-modell, men gjorde også en lovende jobb som visesanger med albumet When i fjor. Men suksessen må ha gått plateselskapet Warp til hodet, for denne samlingen med Gallos tidlige filmmusikk er håpløst selvopptatt og grenseløst irriterende.

Plata samler musikk Gallo skrev for tre undergrunnsfilmer i perioden 1979 til 1983, pluss musikken til Buffalo 66 i 1988. Sistnevnte har sine kvaliteter, med er allerede utgitt på soundtracket til filmen – med spor fra Yes, King Crimson og Stan Getz som bonus.

De andre 21 andre sporene er så godt som verdiløse – preget som de er av talentløs gitarplukking over minimalistiske umelodiøse skisser. Det er som å høre Stanley Myers’ musikk til Hjortejegeren spilt av en tonedøv tiåring som nettopp har fått sin første gitar. Skal du først kaste bort livet ditt, bruk tiden til noe annet enn å høre på dette, slik som jeg har gjort. Kjøp heller platene til David Hasselhoff!

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.

Diverse artister
City of God Original Motion Picture Soundtrack
Milan Records/Warner 2002
5/6

Flott inngangsport til funkens Brasil.

Nå som Fernando Meirelles’ suksessfilm Cidade de Deus har inntatt norske kinoer, vil nok flere bli nysgjerrige på den funky og fengende musikken som gjennomsyrer filmen fra Rio De Janeiros slumområder. De vil nok også bli overrasket når de får høre at dette ikke er originale toner fra 60- og 70-tallet, men nyskrevet musikk av Antonio Pinto og Ed Côrtes – som prøver å fange tidsånden da brasiliansk samba fusjonerte med James Browns hissige funk.

Den biffen klarer komponistene utmerket, og når filmmusikken i tillegg har med et knippe gamle slagere fra datidens sambapopstjerner som Raul Seixas, Wilson Simonal og Cartola, pluss en ny låt fra dagens stjerne Seu Jorge blir det en ganske uimotståelig pakke.

Og når interessen først er vekket er det bare å fortsette med den historiske samleren Black Rio, samtidsserien Brazilian Beats og Seu Jorges soloplate Carolina. Platesamlingen din blir ikke den samme etter dette.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Diverse artister
Standing in the Shadows of Motown Soundtrack
Hip-O Records/Artisan/Universal 2003
4/6

Trivelig mimrestund med ukjente helter.

Dokumentarfilmen Standing in the Shadows of Motown gir velfortjent heder og ære til The Funk Brothers, husbandet som spilte på alle de klassiske låtene fra Motown Records i årene 1959-1971.

Dette er nye innspillinger av Motown-klassikere med folk som Joan Osborne, Ben Harper, Meshell Ndegeocello og Bootsy Collins bak mikrofonen, og selv om jeg kunne brukt hele denne anmeldelsen på å ramse opp Motown-plater som er langt bedre investeringer, er det blitt en trivelig suvenir fra filmen.

The Funk Brothers holder koken, og selv om det blir i overkant glatt og MTV Unplugged-aktig, er det vanskelig å mislykkes med slike låter og musikere. Og når Gerald Levert og Chaka Khan løfter seansen opp fra det trivelige med flotte versjoner av ”Reach Out I’ll Be There”, ”What’s Going On” og ”Ain’t No Mountain High Enough” (med Montell Jordan) er kvelden reddet.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.


Tom Waits & Crystal Gayle

One From The Heart – Music From the Motion Picture
Columbia/Sony 1982/2004
5/6

Tom Waits’ ukjente album viser frem mannen i det romantiske hjørnet.

Akkurat i tide for Valentins dag 2004: En reutgivelse av filmmusikken til Francis Ford Coppolas One from the Heart. Og på samme vis som filmen er blant Coppolas minst kjente, har albumet stått litt på siden av Tom Waits-katalogen. Kanskje fordi den ikke ble gitt ut av Waits’ vanlige plateselskap, men nå har omsider Sony funnet tiden moden for en cd-utgivelse med to uutgitte bonusspor.

Koblingen av særingen Waits og den lettbente og langhårede countrychanteusen Crystal Gayle er kanskje litt merkelig, men resultatet ble en overraskende vakker, helstøpt og ikke minst romantisk samling jazzpop og ballader – der Waits vender tilbake til sine tidlige dager som melankolsk pianotrubadur.

Platen ble opprinnelig gitt ut i 1982, mellom Heartattack and Vine og Swordfishtrombones, og i ettertid er det lett å se dette som Waits’ farvel med 70-tallet. Og for et vakkert farvel!

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Diverse artister
Spider-Man 3: Music From and Inspired by
Warner 2007
4/6

Smågodt fra mp3-spilleren til Peter Parkers mørke side.

Hva slags musikk liker egentlig Peter Parker? I tegneserien har han lite fritid mellom øktene som Spider-Man, pressefotograf, student og kjærlighetssulten nerd, og det at popkulturen som regel er holdt på armlengdes avstand har nok bidratt til figurens tidløse karakter.

Men i filmens verden må man ha et soundtrack, og mens filmmusikknerdene diskuterer hvordan treeren preges av overgangen fra Danny Elfmans klassiske heltemusikk til de mer truende tonene fra Christopher Young, er dette en fin samling med fremadstormende rockeband.

Få av låtene dukker opp i filmen, men de passer fint til den svartkledde og smårufsete emostilen til vår helt når hans egoistiske og onde sider kommer til overflaten i filmen. Etter en solid start med The Killers, Yeah Yeah Yeahs, Wolfmother, Black Mountain og The Flaming Lips  ender det opp som filmen: underholdende, men for lang og med for mange biroller.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Én kommentar

  1. Husker jeg kjøpte den til Schpaa og følte meg snytt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: