Var journalistikken virkelig så mye bedre før, Göran Rosenberg?

Göran Rosenbergs bok Kort opphold, om faren som overlevde Auschwitz, er nå oversatt til norsk. Jeg intervjuet den svenske forfatteren og journalisten i 2003, da han ga ut Tanker om journalistikk. Og ærlig talt, så syntes jeg han framsto som en svartmalende samtidspessimist.

For var virkelig avisjournalistikken så mye bedre før? Se på Klassekampen, Morgenbladet, Dagens Næringsliv. Det er bare å plukke opp en gammel avis, så ser du at «alt var bedre før» i beste fall er en sannhet med store modifikasjoner. Det er kanskje til og med en livsløgn.

Eller hva med VG? Se på pakka du får i dag, med papiravis, nettutgave og VG-TV. Fikk du en bedre nyhetsdekning i ett nummer av VG fra 60-, 70- eller 80-tallet? Og det er ikke så lenge siden Arbeiderpartiets ledelse kunne sparke redaktøren i Arbeiderbladet (nå Dagsavisen). Savner vi partipressa?

Altså, jeg har ikke forska på dette. Men er drømmen om gamle dager egentlig bare forkledd nostalgi fra aldrende journalister? Si fra hvis jeg begynner å mimre om journalistikkens gullalder på 90-tallet. Da er det kanskje på tide å pensjonere seg.

Her er intervjuet.

Advarer mot nyhetsfabrikkene
– Det finnes verken tid eller penger til å produsere det jeg mener er journalistikk lenger, mener Göran Rosenberg.

Han mener profesjonalisering og industrialisering frarøver journalistikken dets særpreg, og tegner et dystert samtidsbilde i boken Tanker om journalistikk.

”I en verden som vokser stadig tettere sammen, trenger vi ikke bare vite hva som skjer, men også hvorfor” kan jeg lese på reklamen i trikk nummer 10, som tar meg til Aschehoug-villaen i Drammensveien. Og hvorfor sitter jeg nå her, og venter på audiens med Göran Rosenberg, journalisten som tar et oppgjør med det han kaller ”industrialisering av journalistikken” i boken Tanker om journalistikk?

– En drivkraft med å gi ut bøker er at en kan komme til Oslo og bo her i Drammensveien, hører jeg Rosenberg spøke ute på kjøkkenet.

En annen fordel med å gi ut bøker på Aschehoug er at forlaget har en velsmurt markedsavdeling som kan hente forfatteren til Oslo, ringe Morgenbladets redaktør og tilby intervju – før redaktøren igjen deler ut intervjuet til undertegnede journalist. Det er derfor jeg er her.

”Journalister [skriver] først og fremst historier som allerede er ferdige – skåret ut og ferdigpakket med begynnelse og alt”, skriver Rosenberg. Tanker om journalistikk byr på flere ferdigpakkede potensielle historier, siden boken går inn på temaer som direkte berører store mediesaker det siste halvåret; Gerhard Helskogs selvpisking, klappjakten på Tore Tønne og NRKs misnøye med Petter Nomes antikrigsengasjement.

– Er ikke dette intervjuet et eksempel på dårlig journalistikk? Her kommer Morgenbladet, Dagbladet, Klassekampen og NRK på rekke og rad, invitert av forlaget, med hver vår ferdige historie i hodet?

– Så lenge det er dine spørsmål og du er interessert i meg, boken og det den handler om kan det bli bra journalistikk. Det viktige er at det er din journalistikk og ingen annens, mener Rosenberg.

Men i boken utviser han en stor bekymring over medienes fremtid. Han setter situasjonen på spissen, sammenligner dagens nyhetsproduksjon med fabrikkens samlebånd og ser at resultatet er maksimal produksjon med minimale innsatser.

– Medieutdanning er i dag det mest attraktive blant studenter, og dette har skapt en forestilling om en kan utdanne seg til en god journalist. Men journalistikk er ikke som medisin. Alle kan ikke være lege, mens bra journalistikk kan skrives av hvem som helst, mener Rosengren.

Resultatet av denne profesjonaliseringen blir hurtig, blankpolert og forutsigbar journalistikk, mener han, og tilbake i grøftekanten ligger originalene; de journalistiske håndverkerne som går mot strømmen.

– Mediene er blitt som fabrikker der økonomi, tidskrav og produktivitet er det viktigste, og vi er på vei mot et viktig skifte i drivkraften bak dem. Den moderne journalistikken springer ut fra tiden da demokratiet og den demokratiske offentligheten vokste frem, og det begynte å bli viktig og relevant hva som ble sagt i offentligheten. Journalistikk oppsto som en kamp om opinionen, og har alltid vært en balansegang mellom ønsket om å si noe og viljen til å tjene penger. Nå er sistnevnte i ferd med å ta overhånd, mener Rosenberg.

– Drivkraften med å gi ut avis var lenge at utgiveren mente han hadde noe å si. En ga ut aviser fordi en hadde noe å si, samtidig som en selvsagt måtte selge for å kunne si dette. Nå har vi kommet til en periode, påskyndet av teknisk og økonomisk utvikling, der en i første omgang eier medier fordi en har noe å selge. Det kommersielle er viktigst, men du må fortsatt ha noe å si for å kunne selge – og mediene må følgelig fylles med noe som er attraktivt og salgbart. Journalistikk har gått fra mål til middel.

Bedre før? Pulitzer og Hearst.

Tanker om journalistikk er preget av en solid dose samtidspessimisme, der Rosengren trekker frem rosenrøde eksempler fra journalistikkens fortid og nærmest demoniserer nåtiden. Men han går ikke med på at lønnsomhetskampen og konkurransen var like intens da aviskongene William Randolph Hearst og Joseph Pulitzer personifiserte aviskrigen i USA på slutten av 1800-tallet.

– Den moderne pressen har alltid vært en uhellig allianse mellom publisistiske idealer og markedet. Du kan si mye om Hearst og Pulitzer, men de hadde agendaer, de ville ting. Legitimiteten lå fortsatt i det publisistiske, og slik er det fortsatt. Du kan ikke bare gi ut en avis og si at du driter i hva som står der bare den selger.

– Hva med den engelske tabloiden Daily Mirror, som har gått kraftig ut mot krig i Irak på sine forsider?

– Det hører til tabloidenes natur å gå ut friskt, ta stilling og innlede kampanjer, og om det er ønsket om å mene noe eller selge aviser som er drivkraften blir lett til diskusjonen om høna og egget. Men jeg er ganske sikker på inntjening er drivkraften i de fleste av dagens store medier. Rupert Murdoch har brukt The Sun i kampanjer mot euro og for Blair-regjeringen, men støttet han Blair fordi han var sosialdemokrat eller fordi han ville være på vinnerens side – og at det var en fordel for virksomhetene hans? Jeg tror Murdoch og andre medieeiere bruker sine medier for å fremme sitt eget imperium.

Rosengren mener pressens legitimitet er blitt gradvis endret og konstruert for å tilpasses de kommersielle interessene. Nyheter er blitt en ideologi i seg selv, og ”allmennhetens rett til å få vite” er trosbekjennelsen. Rosengren mener pressen har satt seg selv i rollen som en ”totalombudsmann” for samfunnet.

– ”Allmennheten har rett til å vite” er blitt medias mantra, men det kan også bidra til å legitimere maktovergrep og dårlig journalistikk. Det er ingen som har gitt pressen denne retten, det er bare en myte. Vi har offentlighetsprinsipp, ytrings- og trykkefrihet, men ingen har en slik rett til å informere offentligheten. Det er en blindhet i pressen for virkningene journalistikk kan ha overfor enkeltmennesket, og dagens journalistiske ideal er grunnfestet i tanken om å finne en skurk. Da må vi også ha innsikt i hva dette kan føre til, men det som har skjedd er det stikk motsatte. Pressen går tidligere inn i rettssaker og går hardere frem, noe som gjør rettsprosessen forhåndsdømmende.

Bedre før? Arbeiderbladet.

Rosenberg ga ut Tanker om journalistikk i Sverige i 2000, men i kjølvannet av Tore Tønne-saken er boken svært aktuell i Norge. Og forfatteren kjenner godt igjen norsk presses etterpåklokskap fra svenske forhold.

– Etterpåklokskapen regjerer, og skal en være kynisk er den også medialt takknemlig. Det blir alltid en bra diskusjon av etterpåklokskap og leserne er alltid interessert i hva pressen gjorde feil. Jeg regner det som ganske sikkert at vi snart får en ny krig i Irak, og da vil pressen helt sikkert ta en ny ”hva gjorde vi galt”-debatt i ettertid. Krigen føres allerede med hjelp av propaganda, bevisste lekkasjer og plantinger overfor media, og jeg har allerede lest skrekkhistorier i de fleste aviser om hvilken ond diktator Saddam Hussein er. Da lurer jeg på hvorfor alt dette kommer nå og hvor det kommer fra. Det jeg etterlyser er en systemkritisk mediadiskusjon som går inn på medias rolle i samfunnet, og det som i bunn og grunn er en konstruert medievirkelighet.

Boken belyser mange problemer, men er fattig på forslag til forbedringer. Rosengren håper snarere den kan fungere som en vekker for den enkelte journalist, for dersom systemet skal endres må det skje innenfra.

– Selv om det finnes strukturkritikk i boken, henvender jeg meg i større grad til enkeltjournalistene. Men det er nettopp på individnivå den kan ha en effekt, og selv om det ikke er tilstrekkelig må en gjøre noe der en befinner seg. Sier du at du ikke kan gjøre noe med strukturene, bør du ikke jobbe som journalist.

Men Rosengren har ikke skrevet en bok bare for journalister, for hovedmålgruppen er mediebrukerne, den jevne avisleser og TV-titter.

– Boken handler om forutsetninger som berører alle mennesker. Jeg prøver å gi innblikk i hvordan journalistikk produseres, som igjen vil si hvordan vår virkelighet produseres. Mange har ikke lenger tillit til media, og jeg tror det kan virke positivt dersom folks evne til å motta journalistikk med kritisk blikk blir bedre. Du er bedre rustet dersom du vet at den og den nyheten kommer fra den og den organisasjonen, og at det er derfor media melder om det nå.

Nettopp bruken av kildene er noe Rosengren ønsker større åpenhet om, for det må ikke bli slik at journalistenes kildevern blir et lettvint røykteppe for å skjule hvor journalistene har sine saker fra.

– For medias del burde en redegjøre for sine valg i større grad. Hvorfor har vi skrevet dette, hvem er kildene, hvordan fikk nyss om saken og hvilke perspektiv på den finnes? Dette bør det bli større åpenhet om.

Bedre før? Jonatahan Swift.

Rosengren er veldig opptatt av den frie journalist, den gode penn og den visjonsrike skribent og ”namedropper” i rask rekkefølge Ernest Hemingway, Emile Zola, Jonathan Swift og en rekke andre stjernepenner gjennom historien. Ingen nåtidige navn nevnes. Er Rosengren rett og slett en svartmalende samtidspessimist?

– Samtiden er ikke lys, og jeg ser en krise for det jeg betrakter som journalistikk. Industrialiseringen og profesjonaliseringen gjør det vanskeligere å bedrive virkelig god journalistikk, men jeg vil ikke kalle boken pessimistisk. Jeg prøver bare å beskrive en utvikling slik jeg ser den. Jeg tror de fleste som har jobbet med media kjenner igjen situasjonen, og jeg tror jeg har rett. Det er nok fortsatt plass til særegne journalister, men bare så lenge det kan være lønnsomt eller markedsføres som en kul gimmick, et trademark eller en image. Mitt tidligere tidsskrift Moderna Tider var finansiert av mediemogulen Jan Stenbeck, trolig fordi  han så det som bra for imaget. Mitt skrekkscenario er at den gode journalistikken bare når en liten lesergruppe i mindre medier, mens de store mediene ender som et hav av propaganda og fabrikksmessige nyheter.

 Opprinnelig publisert i Morgenbladet.