The Bay Area har mye mer å by på enn hyperaktive veteraner som E-40 og jyplinger som HBK Gang. Her er ny, flott musikk fra tre karer jeg liker godt.
Bonus: Mac Mall er tilbake.
Før E-40 ga ut sin triple knockout, The Block Brochure, hørte jeg mye på det nye albumet til San Francisco-veteranen Guce, Guce Leeroy: The Last Dragon (I Got Them Kicks). Og det er en plate som vokser. Sjekk ut den ferske videoen «Born 2 Win» for en smakebit. Ellers dukker både E-40, Beeda Weeda og Jaheim (!) opp på skiva. Han har også en sangfuglkompis som heter J-Ali, som ikke må forveksles med Jhi-Ali.
Guce har solgt plater fra bagasjerommet siden midten av 90-tallet, men kanskje salget har gått litt tregere enn nødvendig på grunn av karens store interesse for motorsykler. Ved siden av gangstarapkarrieren er han også medlem i MC-gjengen King of Cali, men hvordan selger man plater «out the trunk» hvis man kjører motorsykkel?
Guce kaster også ut i kaffe latte-debatten, der han i «I’ll Never Change» disser latte-drikkerne på kafé mens hans suser forbi på sin Chopper.
Da Rick Ross dukka opp i 2006 trodde jeg umiddelbart at det var produsenten Rick Rock som gikk solo. Og jeg ble litt skuffa da jeg skjønte at det bare var en tjukkas fra Miami, og ikke beatmakeren fra Alabama, via Oakland.
Men Ross viste seg jo raskt å ha livets rett, men nå har Rick Rock endelig bestemt seg for å rappe litt igjen. Og dette lover jo bra for albumet Rocket, som kommer i mai.
Rock var opprinnelig rapper og trommis tidlig på 90-tallet, og var også medlem i gruppa Cosmic Slop Shop, som ga ut 1998-albumet Da Family. Men det er som produsent han er best kjent, og hvis du ikke skulle kjenne til beats-historien hans, så sjekk ut den fabelaktige mixtapen til Southern Hospitality, Rick Rock Make the Beat Knock.
Jeg elsker Berner, selv om han langt fra er den skarpeste rimsmeden i the Bay. Han var trolig den rapperen jeg hørte aller mest på i 2011, mye fordi han alltid klarer å få med seg de riktige gjestene, de rette produsentene, og pakker det hele inn i slags tilbakelent melankoli. Det er gangstarap, ingen tvil om det, men samtidig er dette hustleren som sliter med resignasjon og utbrenthet mens stripperne flokker seg rundt ham, dopet flyter og pengene strømmer inn og ut.
Berner lager traprap-blues, eller som Juice Mannen Hugo sa det: «Berner voice is full of melancholy, at least that’s when I like him the most, when he make up raps about the alleged sadness in being involved with the logistics of drug trafficking.» Hustlin’ in the rain med andre ord.
Etter 2011s strålende The White Album har Bern nå et nytt prosjekt på gang, en trio med Lil Evil og Aftah Sum, og dette er første smakebit på albumet Public Enemies. Minner i den anledning om ett av 2011s mest oversette album (også av meg selv), et annet trioprosjekt, Guilty By Association av J Stalin, Hell Rell og Lord Geez.
Øyvind Holen 