Lørdag 14. april kl. 17 deltar jeg på Serietreff nr. 11 på Familien i Trondheim, sammen med Knut Robert Knutsen og Morten Harper. Kveldens hovedtema er intet mindre enn litteratur om tegneserier, så da passer det jo bra å legge ut mitt 1996-intervju med MortenHarper, i forbindelse med første bok i trebindsverket Tegneserien i og utenfor rutene.
Jeg får også anledning å presentere min egen tegneseriedebut, Drabant, og det blir også plass til både anmeldelser og offentliggjøring av de nominerte til Sproingprisen. Så stikk innom, hvis du er i Trondheim.
Morten Harper vil vise at også tegneserier kan være kunst. Nå har han skrevet en omfattende bok om mediet: Kapteinens skrekk.
Tegneserien er det tjuende århundrets fremste «nye» uttrykksform, ved siden av filmen, skriver Harper i bokens forord. Men tegneserien er blitt like stueren som filmen.
– Tegneserien er blitt sett på som en sjanger, og ikke som et fullverdig medium på linje med litteratur og film, mener Harper, som har planlagt hele tre bøker om tegneserien. Denne første handler om tegneseriens kunstneriske utvikling, mens de to neste skal ta for seg den historiske utviklingen og mediets mange sjangere.
Mangfold
– Tegneserien setter ingen rammer, og jeg håper å få vist det mangfoldet som faktisk finnes innenfor tegneserien med boken.
Kapteinens skrekk er utgitt av Telemark Tegneserieverksted, og fremfor alt viser den forfatterens kjærlighet og interesse for emnet. Boken er den grundigste på norsk siden Tor Edvin Dahls Tegneserie – verdens mest populære lesestoff fra 1977.
– Det som finnes av litteratur om tegneserier på norsk er for det første gammelt. For det andre er de skrevet med et sosiologisk utgangspunkt. Tegneserien er blitt sett på som et mediefenomen, en del av populær- og trivialkulturen. Jeg prøver å gi et bilde av tegneserien som kunstform.
Vekke nysgjerrighet
Boken er rikt illustrert med eksempler fra flere serier som vil være ukjente for de fleste norske serielesere.
– Boken er ment som en introduksjon til tegneserien som kunstform, og jeg håper å vekke nysgjerrighet for mediet. Samtidig håper jeg også å si noe til dem som har lest en del tegneserier fra før.
Mest ukjent for nordmenn er det fokus Harper setter på japanske tegneserier. I Japan står salget av tegneserier (eller manga) for nærmere 40 prosent av alt salg av magasiner og bøker.
Til sammenligning er Norge en god nummer to i verden med nærmere seks prosent.
– Japanske tegneserier kan romme alt innholdsmessig.
Her i Vesten kjenner vi best til de japanske action- og science fiction-seriene. I Japan finner man serier om alt mulig, fra sportsserier til serier myntet på gravide. Dette understreker Harpers hovedpoeng: Tegneserien kan romme alt mulig.
Fordeler
– Tegneseriens utvikling har stort sett blitt begrenset av markedet og redaksjonelle holdninger, sier Harper, som mener tegneserien har en rekke fordeler som uttrykksform.
– Tegneserien har det samme personlige og intime preget som litteratur. Som leser kan du styre fremdriften selv på samme måte som når du leser en bok. Tegneserien er også en personlig uttrykksform hvor en eller noen få mennesker samarbeider.
– Tegneserien er også umiddelbar på linje med filmen, fordi den er visuell. Samtidig er det ikke noe vanskeligere å skildre det umulige, man trenger ikke dyre spesialeffekter som på film. «Muligheten til å skildre det umulige» er en av tegneseriens absolutte styrker, mener Harper, og trekker fram drømmelandskapene i Tommy og Tiger‘n som eksempel.
– Fantasiverdenen til Tommy ville blitt svært vanskelig å skildre i litteratur eller film.
Nisjekultur
Harper er ikke bekymret for tegneseriens fremtid.
– Tegneseriens dominerende rolle er definitivt forbi, selv om humorseriene i avisene og gamle helter som Asterix og Sprint fortsatt står sterkt. Tegneserien vil mer bestå som en nisjekultur, med små opplag og et mindre og mer kritisk leserkrets, fortsetter Harper, og sammenligner med romanen.
– I litteratur selger de fleste bøker i små opplag, mens det finnes enkelte storselgere. I Norge har vi nå gode støtteordninger for norske serier, men taperen på markedet er de smale, utenlandske utgivelsene. Disse har så å si forsvunnet.
Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.
Øyvind Holen 