Mot rockehimmelen med Spiritualized

Spiritualized er tilbake med albumet Sweet Heart Sweet Light. Jeg har vært med på Jason Pierces ferd gjennom rockeverdensrommet fra starten. Dette skrev jeg i forbindelse med 2001s Let It Come Down.

Tekstmessig sirkler briten Jason Pierce og hans Spiritualized stadig tettere rundt sin egen navle, men musikalsk flyr han mot himmelen. Resultatet er blitt en av årets flotteste og mest storslåtte rockeplater.

”Sometime I get to fly so high / But the sun burns my wings / But I will fly / Just a little too far / ’Cause that’s where you are” synger Jason Pierce i ”Don’t Just Do Something”.

Tekstsnutten er en passende innfallsvinkel til Pierces musikk i gruppa Spiritualized, for han er en mann som jevnlig dukker opp på rockehimmelen, svevende milevis over alle andre. Kanskje sikter han alt for høyt, men resultatet blir som regel høyst mer minneverdig enn de fleste andre rockeplater.

Så også med årets Let It Come Down – en ikke så lite stormannsgal porsjon symfonisk garasjerock spleiset med overdådige gospelovertoner.

Gospel i garasjen
Med albumene Lazer Guided Melodies (1992), Pure Phase (1995), Ladies and Gentlemen We Are Floating In Space (1997) og to flotte konsertplater på 90-tallet befestet Jason ”Spaceman” Pierce seg som en rockens mest ambisiøse og ikke så rent lite stormannsgale visjonærer. Der et likesinnet band som Primal Scream hele tiden ønsker å finne opp kruttet på nytt, er Pierce fornøyd med sin egen lille verden.

Skjønt, lille? Spiritualized skaper symfonisk, undrende og melankolsk rockemusikk, og hele hundre musikere og sangere er involvert i Let It Come Down. Røttene ligger i garasjerock og støypop, men Pierces skyhøye ambisjoner gjør Spiritualized til en helt særegen opplevelse. Der Iggy Pop og hans punkgruppe The Stooges ofte lente seg mot frijazzens utblåsninger på tampen av 60-tallet, henter Pierce inspirasjon fra amerikansk gospel, jazz, country og minimalistiske samtidskomponister som Steve Reich. Resultatet er en form for psykedelisk garasjegospel som er minimalistisk og symfonisk på samme tid.

Nærsynt
Fra 1982 spilte Pierce i Spacemen 3, en gruppe som ble kultfavoritter med utagerende gitarvrenging og minimalistisk psykedelia. Gruppa kollapset med albumet Recurring i 1991 på typisk vis: Den ene halvdelen av plata var skapt av Pierce, og står i ettertid fram som en viktig veiviser for Spiritualized.

Platas andre del ble skrudd sammen av Pierces mangeårige makker, Pete ”Sonic Boom” Kember. Sistnevnte forsvant raskt inn i en obskur solokarriere og gruppa Spectrum, men Pierce hadde bare begynt sin musikalske reise.

Etter et turbulent 90-tall, som endte med at Pierce sparket så godt som hele bandet og ble forlatt av kjæresten, keyboardist Kate Radley, var det mange som ventet seg en selvmedlidende utgave av Spiritualized anno 2001. Men Let It Come Down er blitt et mektig og ikke så rent lite oppløftende stykke rock, selv om Pierce tekstmessig fortsatt er heller nærsynt.

Det er seg selv han skriver om, i en syrlig kombinasjon av selvmedlidenhet og selvironi: ”If I am good I could add years to my life / I would rather add some life to my years”, som han synger i ”Out Of Sight”. Det hører med til historien at Pierces narkoforbruk etter sigende er gigantisk i omfang.

Sammenlignet med forrige album, er Let It Come Down mer tradisjonell og melodibasert. Pierce sang melodiene sine inn i en diktafon og spilte melodien på piano, før han til slutt skrev sine storslåtte og pompøse orkesterarrangementer. Melodiene i seg selv er kanskje ikke av Lennon/McCartney-kvalitet, men den grandiose innpakningen er så rik på følelser og stemninger at dette er noe du vil elske eller hate. Det er i alle fall vanskelig å forholde seg likegyldig til.

Resultatet kunne lett blitt kaldt og glatt på linje med det verste av 70-tallets symforock, men Let It Come Down renner over av sterke følelser – og det er ikke så mange av dagens rockeplater du kan si det om.

”Won’t Get To Heaven (The State I’m In)” synger Jason Pierce. Kanskje ikke, men vi lyttere kan i det minste sveve noen fot nærmere himmelen.

Opprinnelig publisert i Ny Tid.