Tromsøbandet Washington er tilbake som Mount Washington, og et selvtitulert album på det tyske kvalitetsselskapet Glitterhouse. Her er mine anmeldelser av deres første EP og andre album.
FOTO: MATTHIAS HEIDERICH
Washington
Black Wine EP
Bauta Records/Tuba 2003
5/6
Stemningsfull debut fra Tromsø.
Etter gode dager har EP-formatet fått en liten trøkk. Det er rett og slett for mange av dem, men her kommer Tromsø-bandet Washington med en plate som er like lovende som EP-debutene til Madrugada og Corvine fra noen år tilbake.
Trioen finner verken opp krutt, hjul eller dype tallerkener, men foredler sine forbilder med sikker hånd. Rune Simonsen imponerer bak mikrofonen, og de fire låtene høres ut som Radiohead med steelgitar eller et sjenert Madrugada med lillebroren til Jeff Buckley på vokal. Intens og lavmælt americana med store stemninger og ambisjoner.
Washington het tidligere Gorgeous, men medlemmene skiftet navn fordi de syntes navnet ble for pompøst. Men nettopp ”gorgeous” er godt som noen beskrivelse av disse fire låtene.
Washington
Astral Sky
Bauta/Tuba 2007
4/6
Washington imponerer, men det er lett å bli stappmett.
Den unge Tromsø-trioen Washington imponerte med debuten Black Wine EP i 2003, der Rune Simonsens varme sangstemme og bandets lavmælte, men intense americana skapte assosiasjoner til en sjenert utgave av Madrugada.
Debutalbumet A New Order Rising klarte ikke helt å bryte lydmuren, og på oppfølgeren sliter tromsøværingene fortsatt litt med å nå overflaten i den store sjøen av melankolske rockere. Låtene er storslåtte, arrangementer og instrumentering er griselekkert, og Rune Simonsen synger fortsatt så flott og mektig at det er fristende å ty til de mest fargerike adjektivene.
Likevel er det noe som skurrer, og jeg savner låter som røsker opp i den tilbakelente stemningen eller sitter klistret i skallen etter én gjennomlytting. I lengden blir Astral Sky dermed som å få loff, h-melk og meierismør til frokost. Det er godt en gang iblant, men blir fort for mye av det gode.
Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.
Øyvind Holen 