Marvel-superhelter med ny giv

I anledning The Avengers, som har norgespremiere fredag 27. april: Da Marvel Comics snudde konkurstrussel til suksess ved å revitalisere sine trauste superhelter. Denne saken skreiv jeg i 2002.

Spider-Man. Hulk. X-Men. Daredevil. Ikke like kjente som DC Comics’ Batman og Supermann kanskje, men Marvels superhelter har stått sterkt i serielesernes bevissthet siden Stan Lee, Jack Kirby og Steve Ditko sto i spissen for forlagets gjennombrudd i USA på 60-tallet. Etter å ha vært på grensen til konkurs er nå Marvel tilbake – sterkere enn noensinne og med suksessfilmer som X-Men og Spider-Man som lokomotiver.

Mennene bak Marvels oppsiktsvekkende comeback er forlagets nye sjefer, Bill Jemas og Joe Quesada. Begge er erfarne serieskapere og – ikke minst – seriefans, og de innså at Marvel-seriene gjennom årene hadde blitt begravet i kompliserte og langtrukne historier som gjorde at bare de hardeste fansene fortsatt hang med i svingene.

Den nye sjefsduoen gjorde flere ting: De trykket opp klassiske Marvel-serier fra 60-tallet i digre og billige samlinger, de samlet nye klassikere som Frank Millers Daredevil-serier i mer forseggjorte samlinger og de hentet inn seriebransjens dyktigste penner – både på manus- og tegnesiden – og ga dem frie hender. De droppet selvsensurinstansen The Comics Code, de satte i gang røffere og mer blodige serier for eldre lesere og mye mer.

Og resultatet er blitt en lang rekke underholdende serier, som på løpende bånd blir gjort tilgjengelig i boksamlinger.

Marvels mest kjente superhelt er Spider-Man, og med serien Ultimate Spider-Man gjorde Jemas og Quesada en av mange genistreker. De tok utgangspunkt i originalhistorien fra 60-tallet, men valgte å starte historien på ny og oppdatere det hele til vår tid. I tillegg hentet den inn stjerneskuddet Brian Michael Bendis, som gjennom flere krimserier hadde vist en særegen evne til filmatisk fortellerstil og knivskarp dialog.

Ultimate Spider-Man er på ingen måte noe mesterverk, men det ble en gigantisk suksess – og manuset til Bendis og Jemas dannet utgangspunktet for Sam Raimis etterlengtede langfilm med helten.

Flere helter fulgte ”Ultimate”-mønsteret, men Marvel hadde mer å by på. Forfattere som Grant Morrison og Peter Milligan, som tidligere har gjort seg bemerket med en lang rekke skrudde og originale serier for konkurrenten DC, ble sluppet løs på flaggskipene X-Men og X-Force.

Og der Ultimate Spider-Man er en forsiktig oppdatering, er x-seriene en liten revolusjon. Morrison tar livet av superskurken Magneto og 16 millioner andre mutanter, og det er bare begynnelsen. Mens Milligan presenterer en ny gruppe nihilistiske og selvopttate superhelter, som er mer opptatt av å ta seg godt ut på The Jay Leno Show enn å redde menneskeheten. I tillegg dør heltene som fluer. Begge seriene er også svært godt tegnet, av henholdsvis Frank Quitely og Mike Allred.

Og som ikke nihilistiske x-serier er nok, har Marvel også satt i gang en lang rekke serier, som beveger seg unna superheltuniverset til fordel for en virkelighet som er nærmere krim, krig og action. Teamet bak Preacher, Garth Ennis og Steve Dillon, fikk frie hender med The Punisher, og resultatet ble en ultravoldelig serie med barsk humor som ventet. Samme Ennis ble også sluppet løs på superagenten Nick Fury med om mulig enda blodigere resultat.

Men der Ennis er mest opptatt av svart humor og hensynsløs action, er nevnte Brian Michael Bendis langt mer subtil og intelligent med sin Alias. Den handler om en avdanket superhelt og hennes karriere som privatdetektiv, og er en serie som er i ferd med å tangere Bendis’ elegant fortalte krimhistorier.

En kan så klart klage over at Marvel kupper de beste serietalentene (de har sågar fått undergrunnshelten Peter Bagge til å lage et Spider-Man-hefte) og dermed hindrer dem i å lage de virkelig gode seriene de har i seg. Men en annen side av saken er at Marvel plutselig lager serier det er moro å lese igjen.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.