Rikskynikeren Christopher Nielsen

I dag skal jeg se Christopher Nielsens tredje teaterstykke, Entropi – Stafylokokktrilogien II. I den anledning legger jeg ut dette intervjuet fra Rocky i 2005, da han gjorde comeback som serieskaper etter det lange og krevende arbeidet med spillefilmdebuten Slipp Jimmy fri.

(Mer om Nielsen her, her , her , her og her.)

Christopher Nielsen ble i 1999 kåret til Norges beste serieskaper av magasinet TEGN. Siden har han brukt 100 millioner kroner på animasjonsfilmen Slipp Jimmy fri, men nå gjør han seriecomeback.

Christopher Nielsen er ingen stor venn av stripeserier, men foretrekker å brette seg ut i større formater. Men Rocky har han faktisk sansen for.

– Seriens største handikap er vel at den er en stripe, men til stripe å være så er den faktisk usedvanlig god. Nå er jo jeg og Kellerman skikkelig polare kan du si, så han ringer ofte og ber om råd. Mer tekst i rutene sier jeg, så blir det som regel slik. Mer sex, mer rus! Martin hører alltid på meg, forteller Nielsen.’

Nielsen debuterte som serietegner tidlig på 80-tallet, og var inspirert av punkrock, The Freak Brothers og Robert Crumb.

– Jeg lagde min første serie, en westernserie, da jeg var seks år. Senere laget jeg masse serier som barn, spesielt som 10-11-åring – og da med serier som var klart inspirert av såpass forskjellige serier som Asterix, Sprint, Knoll og Tott og andre ting. Senere leste jeg underground, og ledestjernene der var Robert Crumb og Gilbert Shelton. Det de sto for var jo «alt er mulig, alt er lov», men den viktigste innflytelsen i de sene tenårene var mest tidsånden, som ga meg initiativet til å få seriene mine publisert etter prinsippet om å «gjørra det sjæl» – ikke vente til du kunne tegne eller tilpasse deg kravene i et kommerst marked og sånne uvesentlige ting.

Opp gjennom årene har mange ment at Christopher Nielsen ikke kan tegne. Selv om streken til tider har vært for røff og undergrunn for mange, har aldri noen bestridt mannens fortellerevner. I tillegg til serier i Gateavisa, Psykose og Nye Takter/Arbeiderbladet ble han for alvor kjent da han tegnet plateomslagene til lillebroren Joachims rockeband Jokke & Valentinerne – for ikke å snakke om de medfølgende tegneserieheftene om bandet. Han ga ut tre numre av soloheftet Rummpfftillfftooo?, og albumdebuterte med En fettsugers bekjennelser i 1988.

Sommeren 1990 trykket Arbeiderbladet Nielsens første og siste stripeserie. Blitz Tours handlet om en buss full av turister som gjør opprør mot reiseselskapets hysteriske sightseeing‑tempo. Svenske Tago Förlag ga den ut som album i 1991, men i Norge er verken den eller Nielsens andre avisserier blitt samlet.

– Blitz Tours ble et kroneksempel på at jeg ikke egner meg til å lage striper, og alle mine forsøk på å trykke seriene mine i aviser har kommet lite heldig ut. I det store og hele så må jeg bare si at mine tegneserier og aviser er som olje og vann.’

Oppfølgeren til fettsugeren, Jazzbasillen (1990), var Nielsens store gjennombrudd. Den talentløse saksofonisten (men mer talentfulle dophuet) Christian Blochs eventyr i Oslo på 1950-tallet er delt i to. Del én er en nøye undersøkt og glitrende fortalt beskrivelse av Jazz-Oslo på 1950-tallet, som med hjelp av grundig research tegnet et svært troverdig bilde av Oslo på 50-tallet. Nielsen har i ettertid også tilstått at den svenske filmen Sven Klangs kvintett var et svært viktig forbilde. Del to er en spinnvill actionkomedie med Bloch og en gjeng svarte jazzmusikere på halsbrekkende flukt gjennom Bygde-Norge.

– Jeg kan sammenligne arbeidsstilen min med The Ramones’. De pleide å skryte av at de stadig ble raskere til å spille, at det kunne pløye gjennom et timesrepertoar på under 30 minutter. Jeg har det på samme måten, figurer og situasjoner som tok meg en evighet å tegne for noen år siden går nå unna på minutter. Kvantitet for kvalitet, det er mitt mott, sa Nielsen i anledning utgivelsen av Fümms bö – Samlede Serier (1990).

Rundt 1990 falt bunnen ut av det norske seriemarkedet, og der forlag som Cappelen og Semic tidligere hadde stått i kø for å gi ut norske seriealbum forsvant interessen nå raskt. Heldigvis førte dette til en revitalisering av den norske undergrunnen, og Nielsen fikk en ny glød da forlaget No Comprendo Press startet opp i 1992.

Han ble redaksjonsmedlem i antologien Fidus, og fikk i tillegg sitt faste forum med heftet Weltschmerz i 1994. Bladet hadde ingen faste hovedpersoner, men er en antologi med Nielsen som eneste bidragsyter – etter mønster av Peter Bagges Neat Stuff og Daniel Clowes‘ Eightball. Det førte også til at Nielsens mest populære figurer, Odd, Geir, musikkjournalisten Kenneth Karson og Christian Bloch forsvant fra radaren – selvsagt med unntak av To trøtte typer­-heftene som ble utgitt parallelt med Weltschmerz.

– Jeg er av den oppfatning at å drive med dem samme greiene hele tida, bare satse på det sikre og forutsigbare er en vederstyggelighet – og med Weltschmerz prøvde jeg å gjøre noe med det.

Noen av Nielsens sterkeste serier er historiene om Odd og Geir, også kjent under navn som «Narverne» og «To trøtte typer», og nesten alle av disse er samlet i boka Homo Norvegicus (2000). Helt siden Odd og Geir dukket opp i Gateavisa i 1982, har Nielsen utvidet universet rundt gutta. På samme måte som Jaime og Gilbert Hernandez har skildret latinsk ungdom i Los Angeles og småbyliv i Latin-Amerika gjennom fragmentariske episoder i bladet Love and Rockets, har Nielsen over flere år skapt en krønike over drabantbyens tapere. Vi følger Odd og Geir fra tenårene – da de er de tøffeste gutta som henger på T-banestasjonen – til livet som voksne blandingsmisbrukere og småkriminelle i Oslo sentrum.

I 2000 pisket Christopher Nielsen disse småkriminelle blandingsmisbrukerne inn på TV-skjermen. Han hadde syslet innen faget med den åtte minutter lange filmen Narverfredag i 1996, men nå var det alvor med en TV‑serie på 13 episoder. I To trøtte typer TV‑spessial sto Odd og Geir frem som de voksne og tredimensjonale norske fetrene til Beavis & Butt-Head – der de snøvlet ut drøye historier og sterke meninger fra sofaen i en sliten leilighet på Grønland.

– Det er jo klart en annen stil. Før har det vært bare meg, en penn og papir. Full kontroll. I tegnefilm blir det en annen strek, en annen stil. Det er jo nødvendig, ellers blir det bare grøt. Men når jeg først skulle gå hele veien og ta dem ut i 3D, måtte det bli råere, mer tekstur. Det var en forutsetning. Og resultatet er jeg fornøyd med. Ikke glatt Disney, nei, sa Nielsen til Aftenposten i 2000.

Egil Birkeland spilte Geir og Anders T. Andersen ga stemme til Odd, mens serien ble utfylt av speedfreaken Kælle, paranoide Bønna, den gitarklimprende dopnostalgikeren Jan Åge, psykopaten Skitzo og hans kjæreste, prostituerte Audrey. Selv Fredrik Skavlan og Thomas Hylland Eriksen var med på moroa, og spilte seg selv i tv-programmet Etikkboksen. Dette var allikevel bare opptakten til det som skulle komme, for i 2001 begynte Nielsen arbeidet med den helaftens spillefilmen Slipp Jimmy fri – fortsatt med Odd og Geir i hovedrollene, men denne gang utfylt med den narkomane elefanten Jimmy.

Og man kan lure på om Nielsen noen ganger i prosessen tenkte at prosjektet ville blitt enklere som vanlig spillefilm – med en ekte elefant i hovedrollen. Prosjektet møtte den økonomiske veggen flere ganger, men etter forbruk av 100 millioner kroner og 130 mennesker håper Nielsen nå å få se målsnøret i nær framtid.

– Jeg satser nå på ferdigstillelse vår/sommer 2005, men siden alle premieredatoer vi har annonsert tidligere har kommet og gått, venter vi med en konkret dato denne gangen.

Den 100 prosent dataanimerte filmen er blitt «innspilt» i Norge, Storbritannia, Danmark, Romania, Canada og til og med forsøksvis i India. Nielsen satser på at filmen skal få 18-årsgrense, og at den skal vises verden rundt. Skuespillere som Kyle MacLachlan (Twin Peaks) og Woody Harrelson (Natural Born Killers) har gitt stemmer til den engelskspråklige versjonen av filmen – og de to versjonene har forskjellige synkroniseringer av leppene til figurene.

Kort fortalt handler filmen om Odd, Geir og Kælle som får besøk av kompisen Roy Arne, som jobber på sirkus. Trioen får jobb som dyrepassere for den tungt neddopede Jimmy, og Roy Arne syr like godt inn narkotika i rumpa til elefanten – i smuglingsøyemed. Virkelig sirkus blir det når Jimmy rømmer til fjells, samtidig som mafiøse samer, trønderske elgjegere og fundamentalistiske dyrevernere også tar opp jakten.

Spørsmålet er om filmarbeidet har lært Nielsen noen nye triks som filmskaper. Etter arbeidet med Ghost World-filmen begynte Daniel Clowes å lage serier i form av løsrevne scener som han kunne redigere og klippe på filmvis.

– Jeg angrep filmmediet med en narrativ innfallsvinkel lånt fra tegneserien, det kan tydelig merkes på Slipp Jimmy fri. Så det er meget mulig at jeg låner noe tilsvarende fra måten å fortelle med film – nå som jeg kan fortelle med film – når jeg nå lager nye serier. Men nå er det engang slik at jeg har lagd serier hele tiden egentlig, bare ikke fått publisert noe, og slik er det at inspirasjon får man hele tiden fra alle mulige kanter.

Du leste riktig. Nielsen har ikke latt pennen hvile selv om han tilsynelatende har vært opptatt med å lage film. Derfor ser 2005 ut til å bli et godt år for Nielsen-fans. No Comprendo Press satser på å gi ut Uflaks før sommerferien. Den inneholder en ny To trøtte typer-serie, en ny narverserie og en Hold Brillan-serie – pluss «To trøtte typer drømmer om en hvit jul» fra utsolgte To trøtte typer julespessial. Den var heller ikke med i Homo Norvegicus-boka.

– Jeg har lagd serier hele tiden, og har blant annet holdt på med verdens lengste tegneserie, Microkosmos. Nå (i november) er jeg ferdig med 576 av rundt 750 sider. Med filmen stående halvferdig og endeløse tegninger før Microkosmos ville bli klart fikk jeg «karrierepanikk», så jeg lagde et nytt album med kjente og kjære figurer som nå er til vurdering hos Kulturrådet for støtte.

Helt stille har det ikke vært fra Nielsens penn, selv om han ikke har gitt ut noe nytt Weltschmerz siden 2001. I 2004 gikk han i fotsporene til seriejournalisten Joe Sacco med den tre sider lange tegneseriereportasjen «Jul i Nablus» i Dagsavisen – en politisk meningsytring om Israel/Palestina-konflikten. Kan vi vente oss mer fra tegneseriejournalisten Christopher Nielsen?

– Det kommer helt an på om jeg har noe jeg skulle ha sagt på den fronten, og jeg er ingen oppsøkende journalist slik som for eksempel Joe Sacco. Han stiller i en særklasse, da han faktisk drar inn i krigssonene og rapporterer nærmest fra frontlinja. Saccos serier er noe av det mest givende og originale jeg har lest på mange år, og mange ville hatt glede av ham hadde de visst om arbeidene hans.

Christopher Nielsen forteller om Odd og Geirs favorittplater (fra Aftenposten 3. oktober 2000)

1. Nazareth: Loud’n’Proud (1974)
Ekte Narver-plate. Også en gammel favoritt for meg.

2. Rainbow: On Stage (1977)
Masse utstyrsinfo på bakcoveret, godis for to freaks som dem.

3. Frank Zappa: Sheik Yerbouti (1979)
«Bobby Brown», masse gitar, festplate.

4. Genesis: Selling England By The Pound (1973)
Eller alt det gamle med Peter Gabriel.

5. Uriah Heep: The Magician’s Birthday (1972)
Pompøs heavy symforock, dessuten hadde medlemmene månestøvler!

Nielsen i utvalg
Fedme (1983)

Rummpfftillfftooo? nr. 1-3 (1983, 1988, 1989)

En fettsugers bekjennelser (1988)

Rabaldriansen og Lille Fiskebank (barnebok skrevet av Sverre Knudsen) (1990)

Jazzbasillen (1990)

Fümms bö – Samlede Serier (1990)

Blitz Tours och andra berättelse (1991)

Rabaldriansen og Lille Fiskebank står i butikk (barnebok skrevet av Sverre Knudsen) (1993)

To trøtte typer Spessial (1993)

Weltschmerz nr. 1-8 (1994-2001)

To trøtte typer extra narver spessial (1996)

Narverfredag (animert kortfilm) (1996)

To trøtte typer Julespessial (1997)

Homo Norvegicus (2000)

To trøtte typer TV-spessial (animert TV-serie) (2000)

To trøtte typer TV-spessial (manus) (2001)

Propaganda! – Christopher Nielsens noveller i utvalg (2001)

Uflaks (2005)

Slipp Jimmy fri (animert langfilm) (2005)