Tirsdag 15. mai framfører Spain hele den flotte 1995-debuten The Blue Moods of Spain på John Dee. Da passer det bra å grave fram mitt 2001-intervju med frontmann Josh Haden, i anledning tredjealbumet I Believe. Først i år kommer fjerdealbumet The Soul of Spain.
Spain er tilbake med ti nye sanger om livet, døden og kjærligheten, men denne gangen er ikke kjærlighetssorg den viktigste drivkraften. – Jeg er blitt mer selvsikker, sier frontmann Josh Haden.
Spains debutplate The Blue Moods of Spain fra 1995 var preget av kjærlighetssorg, savn og fortvilelse, mens I Believe mer spinner rundt oppfylt kjærlighet – en følelse av siste dans på lokalet med drømmedamen i din favn – selv om melankolien fortsatt lurer i bakgrunnen.
– Deler av plata er veldig positive, men jeg vil ikke gå så langt som å si at det er en glad plate. Musikken er klart preget av at jeg har fått et bedre forhold til Gud, kvinner og kjærligheten og er blitt mer selvsikker, noe som har fått meg til å skrive bedre sanger, mener Haden.
Med morsmelka
33-åringen sier han digget Frank Sinatra, Billie Holiday og Mozart i livmoren, mens han ble født til tonene av Marvin Gaye, Eric Dolphy, Oscar Peterson og Bach. Faren er den Molde-aktuelle jazzmusikeren Charlie Haden, og morens foreldre var klassiske musikere.
– Jeg var en ansvarsfull liten unge, og følte at det var min oppgave å lage musikk. Jeg så at faren min skrev musikk, og kunne aldri forestille meg at jeg skulle gjøre noe annet.
– Husker du den første sangen du skrev?
– Jada, den skrev jeg da jeg var tre år gammel, sier Haden, og begynner å synge:
– Den gikk slik: ”Need a little love – ts – ts, Need a little love – ts – ts, Need a little looovin’”, det er alt jeg husker.
– Så du har brukt 30 år fra ”Need a little love” til ”Love has left me all alone” på den nye plata?
– Dette har jeg aldri tenkt over, det er både interessant og skremmende. Jeg ville trodd jeg hadde endret meg litt, men dette bekrefter min teori om at folks personlighet ikke forandrer seg.
Subtil pop
Hadens debutplate, The Blue Moods of Spain, var så sterk at Spain står i fare for å bli rammet av ”førsteplata var best”-forbannelsen. Haden forteller at han hadde en plan fra starten, som oppsto som en reaksjon på den sjelløse bråkerocken i grungens etterdønninger.
– Jeg ønsket et spesielt lydbilde; inspirert av pop, blues, country og jazz, men som ikke trengte forvrengning, klisjéfylte gitarsoloer og enorme trommesett. Det skulle være subtilt og smakfullt, mens jeg tekstmessig ville kretse rundt det som er viktig for meg: Kjærlighet, hengivenhet, livet, døden og religionen. Jeg fant noen musikere som likte ideen, vi fikk en spillejobb og plutselig var vi i studio for å spille inn plata.
Den vanligste motsigelsen mot Spains musikk er at den er kjedelig, og Haden er fullstendig klar over at mange misliker gruppa hans. Dessverre ble oppfølgerplata plaget av typiske bandproblemer.
– Vi spilte inn She Haunts My Dreams i Stockholm, men slet både innad i bandet og med andre parter. Innspillingen var preget av stress og jeg ble syk, men vi hadde så tett tidsskjema at vi ikke kunne utsette innspillingen. Jeg synger mye bedre når jeg har familien og vennene mine i nærheten, og derfor valgte vi å spille inn I Believe hjemme i Los Angeles.
Hiphop
Spains to siste plater er i all hovedsak sofistikert visepreget popmusikk; borte er de lengre, dronepregede partiene fra debuten, der Haden på det meste dro en sang ut i 14 minutter.
– Jeg er på ingen måte ferdig med det, jeg har bare ikke skrevet slike sanger i det siste. Jeg har lyst til å jobbe mer med å strekke ut sanger, og leker med tanken på at neste plate bare skal inneholde en eneste sang.
Isteden får Hadens eksperimenteringslyst utløp gjennom andre kanaler. Han har spilt bass på Freddie Wadlings soloplate og bidratt på Handsome Boy Modeling School-plata, prosjektet til hiphoperne Dan the Automator (Dr. Octagon, Gorillaz, Deltron 3030) og Prince Paul (Stetsasonic, De La Soul, Gravediggaz).
– Jeg var storfornøyd med samarbeidet med Automator og Prince Paul, og er også blitt bedt om å bidra på deres nye prosjekt, The Good, The Bad and The Ugly [2012-kommentar: Dette prosjektet ble det vel aldri noe av? Automator produserte for øvrig Hadens 2007-soloplate Devoted]. Jeg har allerede fått en DAT med sangen jeg skal synge på, men begge er så opptatt på hver sin kant at prosjektet ligger på is. Ellers jobber jeg med den engelske samplebaserte gruppa Soul Savers, der jeg har sunget på to spor. På det ene gjør jeg et forsøk på å etterligne reggaesangeren John Holt.
– Hva med faren din, har du samarbeidet med ham?
– Nei, men det kommer nok til å skje. Vi har snakket om det, men problemet er å tilpasse timeplanene våre. Dessuten er han min pappa, så jeg overlater det til ham. Han er sjefen.
Haden har også et spesielt forhold til Norge, med både norsk kjæreste og en nordmann som lager hans offisielle hjemmeside.
– Jeg vet ikke hvorfor det er blitt slik, men jeg er i alle fall sikker på at selv den mest depressive norske vinter gjør meg gladere enn den varmeste dagen i Los Angeles, avslutter Haden.
Opprinnelig publisert i Dagsavisen.
Øyvind Holen 