The Lovethugs: Psykedelisk og retrofint

Søndag feiret The Lovethugs sitt nye album, Creatures Living, på Last Train. Her er mine anmeldelser av oslobandets to første plater.

The Lovethugs
Playground Instructors
Big Dipper Records/Sonet/Universal 2003
4/6

Unge rockere som vil mye. Litt for mye.

Big Dipper Records oppdaget oslobandet The Lovethugs på konsertscenen, og det er lett å høre hvor morsomt og energisk liveband dette kan være. The Lovethugs på plate er ikke like spennende.

Som tittelen hentyder utfolder bandet seg på pophistoriens lekeplass, med hjelp av retrofikserte Knut Schreiner fra Turboneger og Andreas Kirkvaag fra WE bak spakene. Og guttene leker mest i det psykedeliske 60-tallshjørnet, med The Byrds, The Beatles og Cream som lekekamerater. Det blir som bandet du selv vil spille i, det som mesterlig veksler mellom mange stilarter uten å blunke.Bra i teorien, men noe upersonlig i lengden.

The Lovethugs viser mange glimt av storhet, men mangler personligheten som kan bringe dem videre fra platesamlerrocknivå. Men den kommer nok. En fin debut!

The Lovethugs
Babylon Fading
Rainbow Quartz International/Tuba 2005
4/6

Velfrisert psykedelia.

I en tegneserie forteller Daniel Clowes om en kar som er fullstendig oppslukt av året 1966, året han ble født. 1966 er for ham høydepunktet i amerikansk kulturhistorie, og denne drømmen om å være en del av en gullalder man aldri selv har vært del av, er noe som preger den norske rockescenen.

Oslobandet The Lovethugs er 60-tallsfetisjister på linje med Dipsomaniacs og The Jessica Fletchers, og deres ny-psykedelia er barn av band som Love og Chocolate Watchband. Dette er en vellykket, til tider strålende, videreføring av uttrykket på den lovende debuten Playground Instructors fra 2003, og både image, låter og arrangementer bærer preg av å drømme seg tilbake til 1967.

Setter du kniven på strupen er det ikke bra nok til å matche originalene, og selv om Jørgen Flatabø er en glitrende gitarist er hans heller flate og søvnige sangstemme med på å trekke ned helhetsinntrykket. Babylon Fading fortjener kultstatus, men forvent ikke det store gjennombruddet riktig ennå.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.