Drabant-intervju

Denne uka slippes endelig Drabant, og tidligere i vår ble jeg og Mikael Noguchi intervjuet om tegneserien, av Tore Strand Olsen for Bobla. Jeg legger ut intervjuet på bloggen i to omganger. Først ut: Meg selv.

Du kan bestille Drabant her, eller i din lokale bokhandel. Sjekk ut den første anmeldelsen her.

– Hvordan har du og Mikael jobbet sammen?

– Vi har jobbet «the Marvel way», som Stan Lee og Jack Kirby i glansdagene, hvilket vi si at jeg ikke har skrevet noe detaljert Alan Moore-aktig manus, hvor hver kameravinkel og scene er nøye penslet ut, men at Mikael har hatt svært mye å si når det kommer til alt fra grafisk utforming til handling og dialog. Vi snakket sammen om ideen først, deretter skrev jeg ut et synopsis og delte det opp i forskjellige scener, som Mikael har stått ganske fritt i forhold til å tegne ut. Underveis har historien bølget fram og tilbake, etter forslag og innspill fra begge to.

– Kan du si litt om hvordan dette prosjektet startet?

– Det var Cappelen Damm som førte oss sammen for å lage det som opprinnelig var tenkt som en liten faktabok om hiphop, men som este ut til et større prosjekt. Hiphop: Rap, graffiti, breaking, dj-ing (2009) ble en ganske forseggjort gjennomgang av hiphophistorien, der rammefortellingen var en fiksjonshistorie i tegneserieform. Så den lille biten der var egentlig vår tegneseriedebut, og boka vant jo gledelig nok fagbokprisen til Kulturdepartementet, og er i ferd med å føre til flere faktabøker for ungdom, der grensene mellom fagbok og tegneserie er flytende.

Uansett, jeg hadde lenge hatt lyst til å gjøre noe mer om graffiti i Oslo i et eller annet format, og da Mikael og jeg så smått begynte å snakke om å lage en tegneserie sammen var veien kort til at den måtte utspille seg blant noen graffitimalere i Oslo. Vi prøvde oss først med en kort historie, som vi sendte inn til Cappelen Damms debutantantologi Signaler. Den ble brutalt refusert, men artig nok førte samme serie til at Cappelen Damms ungdomsavdeling ville ha en hel tegneserieroman. Men vi skrota det første forsøket, som ikke satt som det skulle, og begynte på nytt.

– Hva slags historie er dette?

– Det er et trekantdrama om sex, dop og tagging i Groruddalen på 90-tallet. Historien utspiller seg vinteren 1994, samtidig som Vinter-OL arrangeres på Lillehammer og Oslo kommune ruster opp kampen mot graffitimiljøet. Hovedpersonene er Fredrik, som akkurat har flyttet til en drabantby i Groruddalen, der han blir kjent med den norskchilenske graffitimaleren Victor, som også tjener gode penger på å selge hasj. Victor lever og ånder for graffiti, og drømmer om å gjøre den store piecen, mens Fredrik nok er mest hypp på dama til Victor. Det er viktig å få fram at dette er en ungdomsserie, men at det samtidig også er en ganske drøy ungdomsserie.

– Hva har vært viktigst for deg å få fram gjennom fortellingen?

– Det mest spennende har helt klart vært å prøve å fortelle en sammenhengende historie, som samtidig kan bygge grunnlaget til noe større. Jeg har jo lest og anmeldt maange tegneserier opp gjennom årene, og det er ikke med så lite ærefrykt jeg har tatt fatt på oppgaven. Jeg vet jo hvor vanskelig det er å lage tegneserie, og hvor mye arbeid det er.

Jeg har ønsket å fortelle en historie om hvordan det kan være å være ung i Groruddalen i nyere tid, men historien kunne like gjerne foregått i en annen by, eller et annet land. Men siden jeg selv er fra Groruddalen, har jeg bitt meg merke i at det knapt finnes noen bøker eller tegneserier som utspiller seg i mitt nærområde de siste 30 årene. Du har selvsagtChristopher Nielsens «Narverne» og Mala Wang-Naveens debutroman, men ellers har jeg måtte gå til rappere for oppvekstskildringer fra det nye Oslo.

– Hvor mange bøker er planlagt?

– Planlagt og planlagt, vi har skrevet Drabant slik at den kan leses selvstendig, men vi kaster definitivt opp ballen for en oppfølger. Vi har begge lyst til å utvikle dette universet videre, men samtidig er vi jo blodig klar over hvor mye arbeid dette er, så vi tør ikke si noe sikkert om når og hvordan en oppfølger eller to skulle dukke opp.

Når det er sagt, er jeg helt klart inspirert av noen av mine favorittserieskapere, Christopher Nielsen og Jaime og Gilbert Hernandez, som i Narverne/To trøtte typer og Love and Rockets har skapt utrolig sterke verdener, samtidig som de har klart å utvikle dette ved hjelp av et stort rollegalleri og en rekke gode korte og lange historier som utspiller seg over en lang tidsperiode. Dette er jo selvsagt å legge lista svært høyt, men hvis eller når vi kommer i gang med en oppfølger er det langt fra sikkert at hovedpersonene er de samme.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: