The Hives: Med rockens urkraft

For ti år siden var The Hives heitere enn nybakt brød, men hvor mange av dere har egentlig hørt 2007s The Black and White Album? Fredag 1. juni vender svenskene tilbake med albumet Lex Hives, og her er mitt 2001-intervju og anmeldelse av 2004-skuffelsen Tyrannosaurus Hives.

Umiddelbart framstår The Hives fra Fagersta som enda et skandinavisk band som har tatt brevkurs i å rocke som The Ramones, The Stooges og The Sonics. Men det er før du har sett kvintetten på scenen. På Quartfestivalen 2001 stilte svenskene i svarte, matchende 60-tallsdresser og framsto med sitt enorme, lysende og Elvis-inspirerte Hives-skilt som et garasjeband i Las Vegas. Og frontfigur Howlin’ Pelle Almqvist var over hele scenen med sin publikumsflørtende og vrælende framtoning.

Utadvendt
– Rock bør være direkte og utadvendt, og du bør kreve publikums fulle oppmerksomhet. På 90-tallet var det mye energisk rock, men på scenen var de fleste utøverne skuffende innadvendt. Rock skal være energisk og ungdommelig, og vi lover show når vi spiller, forklarer Almqvist, som regner Little Richard og James Brown blant sine forbilder.

– Rock baserer seg på blues og gospel, og vi tar rocken tilbake til dens opprinnelige rå form.

The Hives er da også nesten konstant på veien – med rundt 250 spillejobber i løpet av det siste året. I fjor vant gruppa Guldmicken som Sveriges beste liveartist – i sterk konkurranse med artister som Håkan Hellström, Thomas Rusiak, The Ark og Markoolio.

– Vi satser på et gjennomført show, og publikum blir helt «tokiga» når de ser oss. Det virker som folk har savnet show i rocken. I dag er slikt dessverre forbeholdt Backstreet Boys og deres tåpelige dansetrinn.

Stirrende forarbeid
Men det ligger ikke så voldsomt mye forarbeid og assistanse fra koreografer bak The Hives’ frenetiske show.

– Vi bruker rundt ti minutter på forberedelser før vi går på scenen. Vi tar på oss dressene, slår hverandre på armene og stirrer hverandre hardt i øynene for å psyke hverandre opp. Har vi hatt en hard tur på by’n eller kommer fra en lang kjøretur med turnébussen, skvetter vi kanskje litt vann i ansiktet.

Den offisielle forhistorien til The Hives er at gruppa ble satt sammen av Fagerstas mystiske «svengali»-figur Randy Fitzsimmons. Han står oppført som komponist av gruppas låter, men med den skandinaviske rockescenens rulleblad for spøk og annen moro, er det usikkert hvor sannheten begynner og slutter.

– Vi fem ble plukket ut av Randy som trengte et band som ville spille hans musikk. Du kan kalle oss et boyband, og vi hadde de samme genetiske forutsetningene for å spille rock.

For mye hormoner
Det var The Hives’ konserter som ga kvintetten platekontrakt med svenske Burning Heart Records – hjem for svensk punk og ska som Refused og Millencolin. Etter minialbumet Oh Lord! When? How? på Burning Hearts underselskap Sidekicks Records i 1996, kom albumet Barely Legal året etter på moderselskapet. 2000s Veni Vidi Vicious fikk toppkarakter i bokstavelig talt tunge magasiner som Metal Hammer og Kerrang. Men svenskene hviler ikke på laurbærne: Arbeidet med neste plate er allerede i gang, men aller først står Storbritannia for tur – med en slags «greatest hits»-plate på tidligere Oasis-manager Alan McGees plateselskap Poptones.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.

The Hives
Tyrannosaurus Hives
No Fun/Polydor/Universal 2004
3/6

The International (Noise) Conspiracy
Armed Love
Burning Heart Records/Epitaph/Bonnier Amigo
4/6

To ivrige svenske forsøk på å erobre garasjerocktronen. Som ikke lykkes.

Sommeren 2001 spilte The Hives på Quartfestivalen. Garasjerockerne fra Fagersta var plassert på festivalen minste scene i Bendiksbukta – midt på dagen og som en av mange oppvarmere for Motörhead senere på kvelden. For noen uker siden fikk bandet æren av å avslutte årets Quart på hovedscenen på Idrettsplassen – uten at bandet har gitt ut noen ny plate. Først nå kommer oppfølgeren til gjennombruddsalbumet Veni Vidi Vicious fra 2000.

The Hives har mye å bevise med Tyrannosaurus Hives. De traff tidsånden så det smalt med forrige album, og gruppas stadig økende popularitet skjedde parallelt med den voldsomme interessen for band som spilte garasjerock, punk, new wave og postpunk. Det toppet seg sommeren 2002 da det engelske plateselskapet Poptones ga ut samleplaten Your New Favorite Band og The Hives erobret verden. Det kanadiske punkpopbandet Sum 41 etterlignet svenskene da de parodierte garasjerockhypen i videoen til sin ”Still Waiting”.

To år senere har luften gått ut av hypen, og regnskapets tid er her. Hvem får fornyet levetid (The White Stripes), hvem sliter med å takle presset (The Strokes, The Libertines) og hvilke band har allerede brukt opp alle triksene sine (The Datsuns, The Vines). Dessverre føler jeg at The Hives står farlig nær å havne i siste kategori.

Med særs karismatiske Howlin’ Pelle Almqvist i front og et knippe ultrafengende låter i bagasjen er The Hives et liveband det er lett å elske. Du skal være spesielt surmaget for ikke å ha det gøy på en Hives-konsert, men på plate har The Hives åpenbare svakheter.

Med unntak av nye dresser er det intet nytt under solen på Tyrannosaurus Hives – en knapp halvtime med energiske, tidvis fengende og mekaniske punkrockere. Albumet er som de to foregående produsert av Pelle Gunnerfeldt, og i et intervju med det svenske musikkbladet Sonic sier Almquist at han anser dette som The Hives’ parallell til Metallicas svarte album fra 1991. Der Metallica på mesterlig vis markerte sluttstreken for 80-tallets heavy metal-bølge, håper The Hives å avslutte garasjerockbølgen på samme definitive vis.

Problemet er at garasjerockscenen allerede har fått sitt Metallica-album: Elephant av The White Stripes. The Hives har bare laget Veni Vidi Vicious en gang til, men uten blinkskudd som ”Main Offender” og ”Hate To Say I Told You So”. Helt grei svensk garasjerock altså, men ikke så mye mer.

Der The Hives tråkker dypt i egne fotspor, har landsmennene i The (International) Noise Conspiracy – T(I)NC) – langt større ambisjoner for sin rock. Både musikalsk og politisk. Med Dennis Lyxzén fra det suverene svenske punkbandet Refused i front, er T(I)NC enkelt fortalt garasjerockens svar på Gatas Parlament. Dette er rock med revolusjonært budskap, og heldigvis gjør gruppa også et forsøk på å gjøre noe mer enn rett-frem garasjerock. I 2002 samarbeidet de med Jonas Kullhammar og Sven Eric Dahlberg på Oslo jazzfestival, og Armed Love er produsert av Rick Rubin – med saksofon av Kullhammar og orgel av selveste Billy Preston (Little Richard, The Beatles).

Rick Rubin gir albumet kraft og klarhet, men kan dessverre ikke hjelpe til der det skorter mest: Armed Love har ikke like fengende låter som miniklassikeren ”Capitalism Stole My Virginity” fra forrige album. Derfor er ikke dette et helt vellykket album, men det er uansett et mer sympatisk, ambisiøst og givende album enn Tyrannosaurus Hives.

Opprinnelig publisert i Aftenposten.

Bonus: Husker du Randy?

Randy
Welfare Problems
Burning Heart Records/MNW 2003
4/6

Randy er et av uforskammet mange friske punkorkestre fra Sverige, som har fått god hjelp av produsent Pelle Gunnerfeldt (The Hives, The (International) Noise Conspiracy) på sitt fjerde album.

Johan, Johan, Stefan og Fredrik er dyktige punkere, men kanskje for dyktige. For Welfare Problems høres mer ut som metapunk enn noe personlig. Det er en heftig safari gjennom punkhistorien med gla’punk, 70-talls sinnapunk, politisk bevisst 80-tallspunk, 90-tallets melodiske nypunk og spor av alt fra hardrock til radiovennlig powerpop.

Samtidig blir vi ikke særlig klokere på Randy, selv om bandet har en befriende evne til å røre sammen lett aggresjon, politiske tekster og fengende melodier. Welfare Problems er en fin punkfest, men som fester flest minner den veldig om mange andre vi har vært på.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.