Mads Eriksen: Stripenes kronprins

Oslo Comics Expo-uka, dag 4: Trønderen Mads Eriksen er kanskje den største nasjonale stjernen på årets tegneseriefestival, og her er mine anmeldelser av hans Gnom og M.

Men: Blir det duell med oppkomlingen, og dobbel Sproing-vinner, Børge «Lunch» Lund, som utvilsomt er ute etter Eriksens kronprinstittel?

Mads Eriksen
Gnom
Schibsted Forlagene 2005
4/6

Samlingen av Mads Eriksens debutserie er nesten suveren.

Det mest oppsiktsvekkende med Gnom er at den var Mads Eriksens tegneseriedebut. Tidlig i 2002 dukket den ukjente 24-åringen opp i bladet Smult med noen ordløse ensidere. De handlet om en liten husnisse som stjal sokker og bilnøkler og produserte navlelo og hybelkaniner med djevelsk innlevelse. Eriksen var en sjelden fullendt debutant, for seriene om den irriterende gnomen ble utført med sikker strek, gode poenger og solide kunnskaper om mediets muligheter. Noen poeng var litt opplagte, men Eriksen ble som et lynnedslag en av våre mest lovende serieskapere.

I dag er Gnom lagt på hyllen til fordel for stripeserien M, som går i Dagbladet og Pondus. Der briljerer Eriksen med stadig større selvsikkerhet og originale innfall, men inntil vi får den første M-samlingen er det veldig naturlig å starte med begynnelsen.

Gnom er en tidløs serie, og samlet mellom to permer viser Eriksen også hvordan han maktet å utfolde seg innenfor de stramme, selvpålagte rammene. Han står langt friere i M, men Gnom begrenses verken av ordløshet eller seriens enkle idé om husnissens irriterende oppgaver. Slik sett er Gnom flott serieminimalisme på linje med Ola Hegdals På kloden og Jasons underfundige stripeserier.

Så hvorfor bare karakter 4? Jo, fordi Schibsted har valgt å holde seg til standarden for sine humoralbum – det vil si 36 sider. Rundt ti sider er forvist til ingenmannsland, og det føles ganske toskete å kaste bort muligheten til å gi ut en komplett Gnom-samling – spesielt når seriene som er utelatt er for få til å fylle enda et album. Den eneste løsningen på problemet er at Eriksen børster støv av nissen sin, så lenge han holder seg unna min stue.

Mads Eriksen
M
Schibsted Forlagene 2005
5/6

Mads Eriksen følger opp årets Gnom-album med den første samlingen av M, stripeserien som på rekordtid fikk fast plass i Dagbladet.

Det var ikke det minste rart, for i M viser Eriksen seg som en mesterlig tegner, idérik spilloppmaker og nærmest anarkistisk humorist. Serien er selvbiografisk på linje med Rocky, men der Martin Kellerman står frem som en kul hiphop-kis med trøblete privatliv fremstiller Eriksen seg som en lykkelig supernerd med et like rikt fantasiliv som Tommy (han med Tigern).

Resultatet er en strålende blanding av lun hverdagshumor, crazyhumor, lekne popkulturreferanser og stadige utfordringer av stripeseriens konvensjoner. Nå er det bare å eksportere både M til utlandet.

Mads Eriksen
M: Superalbum
Schibsted Forlagene 2005
5/6

Ingen stopper superfantasien til Mads Eriksen.

Frode Øverli bør ikke føle seg for trygg på ledertrøyen blant stripeseriene. Pondus har fortsatt et bedre rollegalleri og jevnere formkurve, men når det kommer til spinnville påfunn, fantasisvalestup og stilig innpakning puster Mads Eriksens M ham stadig tettere i nakken.

Sommerens album er nok et bevis, for hvilke andre serieskapere klarer å bruke en leser som irriterer seg over at forfatteren skriver ”morro” med to r-er som punchline eller strekke ut en kaffetrakters død over flere striper i stadig mer hysteriske sekvenser?

M er vaskeekte morro, og M: Superalbum er prima underholdning – på tross av en noe innforstått hovedserie, en vel nerdete og umorsom tekst om en filmkveld og småslomsete redigering av innholdet (mange av stripene trykkes også i sommerens Pondus-hefte).

Mads Eriksen
M
Schibsted Forlagene 2005
5/6

Bedre og bedre dag for dag.

I Jim Jarmusch-inspirerte ”Coffee and Snus” viser Mads Eriksen hvorfor han er 00-tallets største norske serietalent. Serien skildrer et møte mellom Eriksen og seriekollega Øyvind Lauvdahl, men der sistnevnte babler om sine enorme ambisjoner bruker Eriksen tiden til å skrive en autograf, kjempe mot deadlinespøkelset og vise fram sine nyeste striper. Og lager en flott fem siders tegneserie om det begivenhetsløse kafémøtet.

Slik er M også. Med ustoppelig fantasi klarer Eriksen å omskape den gråeste serieskaperhverdag til fargerike, morsomme og overraskende serier som sprenger stripeformatets konvensjoner og regler i fillebiter.

Han peker nese til seriesnobbene som mener stripeskaperne er tegneseriemediets endimensjonale vitsefortellere, og M er på kort tid blitt Norges beste stripeserie etter Pondus. Populariteten øker også. Dette er Eriksens tredje album på et drøyt halvår, og opplaget har steget fra 7500 til 16 500 eksemplarer.

Mads Eriksen m.fl.
M nr. 1
Schibsted Forlagene 2006
4/6

Mads Eriksen går solo.

Når stripeserien M nå får sitt eget blad, følger den i fotsporene til giganter som Tommy og Tigern, Larsons gale verden og Pondus. Disse startet også karrieren som biserie i et annet blad, men forskjellen er at Mads Eriksen ikke får sitt eget blad på grunn av økt popularitet alene, men også fordi konkurrenten har snappet juvelen i kronen. I januar lanserer Egmont sitt Pondus-blad, mens Schibsted svarer med å la M fylle Frode Øverlis store sko.

Første nummer viser at Schibsted ikke er rammet av panikk, men heller ikke av særlig nytenkning. Det er i samme format og stil som forlagets andre humorhefter, med M som hovedrett, supplert av et rikt utvalg biserier av ymse kvalitet. Seriefile vil juble over godbiter som Lewis Trondheim og ”Too Much Coffee Man”, men spørsmålet er om M har bred nok appell til å bære et eget månedshefte på sine nerdete skuldre.

Bonus 1: Ny Tid-mikroanmeldelse av M-bladet.

Da Egmont stakk av med melkekuen Pondus la heldigvis ikke konkurrenten Schibsted seg ned for å blø og dø, men gir fremadstormende Mads Eriksen et eget hefte med den rabulistiske og nerdete stripeserien M. Formatet med en hovedserie som ryggrad og et rikt og forvirrende utvalg biserier begynner å bli litt slitent, men med godbiter som franske Lewis Trondheim, Too Much Coffee Man og White Ninja som bonus er serienerden i meg fornøyd med starten.

Bonus 2: Mads Eriksen-cover på Supernova nr. 2.
Det lenge etterlengtede andre nummeret av Pokus’ nye antologi Supernova er omsider klart for slepp, med en lekker forside tegnet av Mads Eriksen. Fans av Geir Moen (Ghasp) kan glede seg til en 26 sider lang historie om Nøkken, tidligere upublisert, og Holger og Hagbart-fans bør få med seg den like lange historien om hvordan det går når Holger forelsker seg i den russiske skjønnheten Anya.

Øyvind Lauvdahl stiller som vanlig med sine fragmenterte formeksperimenter, og ellers serverer trauste Pokus-tegnere som Bjørn Karlsen, Håvard Hesjevoll, Tom Richard Tokle og Ole Øyvind Sand Holth serier av høy kvalitet. Noen nye tegnere er det også plass til, og Håkon Holm-Olsen, Svein R Lillebø og Erlend Johansen framviser mye potensiale i sine debutserier.