Steinrulleren Torild Skard

– Alt jeg har gjort i mitt liv kan ses på som sisyfos-arbeid, sa Torild Skard da jeg intervjua henne i 2003. Da skulle hun igang med å forske på kvinnelige statssjefer.

Nå har den tidligere SV-politikeren, lagtingspresidenten, ekspedisjonssjefen og FN-arbeideren forsket seg ferdig, og resultatet er sluppet i form av boka Maktens kvinner: Verdens kvinnelige presidenter og statsministre 1960-2010. Her er intervjuet mitt fra da hun lå i startgropa.

Kong Sisyfos av Efyra var berømt for sin sluhet og lurte til og med døden, men til sist falt han i dyp unåde hos de greske gudene. De satte ham til å rulle en stein opp en skråning i underverdenen, og hver gang Sisyfos nådde toppen rullet steinen bare ned igjen i all evighet. Etter å ha viet sitt liv til kvinnekamp, SV-politikk, arbeid for afrikanske barn og norsk bistand vet Torild Skard alt om sisyfosarbeid.

– Alt jeg har gjort i mitt liv kan ses på som sisyfos-arbeid. Enten det gjelder likestilling mellom kjønnene, kamp for det rettferdige samfunn og mot verdens fattigdom eller skikkelige vilkår for barn. Det er utfordringer der det er lett å sette seg ned og tenke ”det er for stort til at jeg kan gjøre noe med det”. Det bestemte jeg meg for ikke å bry meg om, for det er så mange ukjente faktorer i verden at dersom alle bare setter seg ned og sier at det ikke nytter, så skjer det i hvert fall ikke noe. Det gir mening i å rulle stein så lenge det er meningsfylte steiner, ler Skard.

Nå har hun sagt takk for seg som ekspedisjonssjef i departementet for utviklingshjelp, men har allerede funnet flere nye steiner som bør rulles opp. Til høsten begynner hun som gjesteforsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI), men først rekker hun å advare mot kunnskapsfallet hos sin tidligere arbeidsgiver Utenriksdepartementet.

– I Utenriksdepartementets kabaler legges det for lite vekt på det folk virkelig kan, og i for stor grad plasseres folk slik at de bruker det de ikke kan og ikke bruker det de kan.

Skard rører bestemt i tekoppen hjemme i stua i huset på Sand, like ved Svelvik. Der bor hun sammen med ektemann Kåre Øistein Hansen, og til høsten blir hun ukependler mellom NUPI og Sand.

FOTO: INGER MARIE GRINI

Bortskjemt.
– UD i dag er ikke kunnskapsutviklende, det er ikke en bedrift der en setter pris på kunnskap og utvikler den. Se på alle ambassadørene som kommer hjem. Etter for eksempel fem år i Kina har du masse kunnskap, men i UD her hjemme er det færre høye stillinger enn ute i verden – og følgelig er det vanskelig å plassere folk slik at denne kunnskapen kommer til nytte. Kanskje UD er blitt bortskjemt fordi det er så mange som kan så mye?

Skard mener balansegangen mellom spesialist- og generalist-kunnskap i UD begynte å vakle i det de spesialistorienterte Handels- og Bistandsdepartementet ble slukt av det mer generalistiske Utenriksdepartementet.

– Innen bistand ble generalistånden bare sterkere og sterkere, og det er på den ene siden unødig mye kompetanse som ikke brukes og på den andre siden mange folk som gjør jobber de ikke er kvalifisert til. UD har ikke en kultur om å løse oppgaver i fellesskap, og jeg følte det hele som en nedbygging av kunnskap slik at det til slutt var veldig vanskelig å stå for de produktene som ble levert.

Utviklingsminister Hilde Frafjord Johnsen har allerede satt i gang en organisasjonsgjennomgang i departementet, men Skard tror problemene må løses gjennom et oppgjør med departementets interne kultur.

– Organisasjonsgjennomganger har ofte en tendens til å ende opp med nye organisasjonskart, men problemet er like mye en intern kultur og en måte å tenke på ressurser og bruk av kunnskap på. Vi får vente og se.

Fire store trær.
Allerede fra fødselen var det ventet at Torild Skard skulle vokse opp til å bli noe stort. Moren Åse Gruda Skard var dosent i psykologi og ekspert på barneoppdragelse, faren Sigmund Skard var vitenskapsmann, forfatter og poet og barndomshjemmet huset i tillegg både mormor og morfar: Kvinnesakspioneren Karen Grude Koht og historiker og tidligere utenriksminister Halvdan Koht. I antologien I min fars hus skriver Skard om hvordan dette føltes som å vokse opp mellom fire store trær; trær som ofte skygget for lille Torild.

– Det var tøft å vokse opp under så sterke personligheter, men etter hvert har jeg også innsett hva oppveksten har gitt meg. Nå er jeg blitt et ikke så dårlig tre selv, men forskjellen på meg og de fire trærne jeg vokste opp med er at jeg ikke har barn selv. Jeg har ikke skygget for noen slik jeg opplevde oppveksten.

Torild var ikke mer enn 12 år da hun fant ut at livet var en kamp, og at hun som kvinne måtte kjempe dobbelt.

– Jeg ville bli tillitsvalgt i klassen, men guttene i klassen sa jeg ikke kunne det fordi jeg var jente. Jeg ble helt fortvilet, men fikk hjelp fra mor og mormor som sa ”stå på” – og det har jeg gjort siden. Jeg lærte at du ikke kunne sitte og vente på at noe skal komme gratis, du må ut og slåss for det. Men som kvinne må du først slåss for å være med i kampen, og så må du slåss for det du mener.

Kvinnekampen har siden gått som en rød tråd gjennom alle arbeidsoppgaver Torild Skard har tatt på seg, og hun fikk flere møter med mannssjåvinismen på Stortinget da hun ble valgt inn som SV-representant i perioden 1973-77 og samtidig ble Norges første kvinnelige lagtingspresident. I sin memoarbok fra Stortinget, Hverdag på Løvebakken, fra 1981 begynner hun med å sitere stortingsmann Celius’ brev til sin kone fra Nils Kjærs 1913-roman Det lykkelige valg: ”(…) og vite hele tiden med hele med usvikelig selvbevissthet at hva jeg gjør eller ikke gjør, er betydningsfullt og i gitt tilfelle kan bli avgjørende – det, det må du også, selv om du er kvinne, kunne forstå”.

Sitatet ble selvsagt ironisk valgt, men er det allikevel noe av stortingsmann Celius i Skard? For drives hun ikke av kraften av å vite at det hun gjør er betydningsfullt?

– Nei, det kan jeg ofte være i stor tvil om, det er mer at det jeg gjør har en mening. Det er noe jeg synes er viktig å slåss for, det gjelder alt jeg har gått inn i. Når det gjelder hvor betydningsfullt det er, har jeg ofte et ganske dystert syn på det jeg gjør. Men det som er avgjørende er at jeg kan gjøre noe for noen. Jeg er fra et av de mest privilegerte landene i verden, og har vokst opp i et intellektuelt miljø som har gitt meg god genetisk og sosial bagasje. Det som i mange sammenhenger har gitt mening og retning med det jeg har gjort er at jeg har brukt mine privilegier til fordel for kvinner, barn, vanskeligstilte og fattige.

Maktesløshet.
Med dette som innstilling meldte Skard seg inn i Sosialistisk Studentlag ved Universitetet i Oslo, ble leder for laget og samtidig med i redaksjonskomiteen for avisen Orientering. Hun var med i venstrefløyen i laget som ble ekskludert i 1959-60 og var med på dannelsen av Sosialistisk Folkeparti i 1961. Etter en periode som vararepresentant for Finn Gustavsen ble Skard valgt inn på Stortinget i 1972, men stortingsperioden føltes ofte som et grunnkurs i maktesløshet.

– Jeg skrev Hverdag på Løvebakken blant annet for å fortelle om to sider ved denne maktesløsheten. Jeg var forberedt på å være i opposisjon, men det ble tøffere enn jeg trodde. SV fikk 16 stykker inn på Stortinget i 1972, noe som førte til en forventningseksplosjon samtidig som den politiske maktesløsheten ble maksimalt aksentuert når de andre politikerne var enige om å redusere vår innflytelse.

Mer overraskende var maktesløsheten som fulgte av den enorme arbeidsmengden på Stortinget.

– Jeg ble veldig forskrekket over de krav som ble stilt til vervet, kombinert med en nesten total mangel på støtteapparat. Siden har hjelpeapparatet eksplodert i en slik grad at vi må spørre hvor stort byråkrati som skal bygges opp og i hvilken grad sentraliserte partiapparater med base i Oslo fører til en skjev balanse med distriktene.

Men Skard er mer bekymret for hva den enorme personfokuseringen på enkelte toppolitikere fører til i det politiske landskapet.

– Til høsten er det lokalvalg, men mediene vil fortsatt domineres av Kristin Halvorsen, Carl I. Hagen og Jens Stoltenberg. Rikspolitikerne er alltid i fokus, og NRK og TV 2 bidrar til en betenkelig ensretting og innsnevring av informasjonen folk får. Samtidig føler jeg at kommunene er i en dyp krise. De blir stadig mer maktesløse samtidig som de pålegges stadig flere oppgaver fra Staten, og en plass i kommunestyret handler om fryktelig mye jobb, papirer, nedskjæringer og andre upopulære avgjørelser. Hvem er det som frivillig vil sitte i et kommunestyre i dag? Vi er nødt til å forandre forholdet mellom stat og kommune, slik at det å sitte i kommunestyret får en mening.

Afrika kaller.
Torild Skard vinket farvel til partipolitikken i 1977, men da var det flere og større steiner som skulle rulles mot toppen. Hun ble forsker ved Arbeidspsykologisk institutt, direktør for kvinnespørsmål ved UNESCO i Paris og toppbyråkrat i departementet for utviklingshjelp. Og det var der hun fant ut at hun visste for lite om Afrika.

– Jeg var spesialråd i departementet og bistandsministerens nærmeste medarbeider, og sammen skrev vi en stor melding om Norges nord/sør-samarbeid og bistand. Min oppgave var å representere kunnskapen i forhold til det politiske, men da vi kom til en del avsnitt med meninger om samfunnsforholdene i Afrika innså jeg at dette kunne jeg ikke godt nok. Jeg kunne stryke masse som hørtes helt forferdelig ut, men kunne ikke erstatte det med noe mer fornuftig. Så sa jeg til meg selv: ”Skal du fortsatt jobbe med Afrika må du reise dit, leve der og skaffe kunnskap – for dette kan du ikke”.

Da passet det bra at lederen i UNICEF spurte om Torild var interessert i den ledige stillingen som regiondirektør for FNs barnefond med ansvaret for organisasjonens virksomhet i 23 land i Vest- og Sentral-Afrika. Torild pakket kofferten, tok med ektemannen og ble fire og et halvt år i Elfenbenskystens hovedstad Abidjan.

– Det var en åpenbaring å oppleve kulturen i Vest-Afrika; musikken, smykkene, klærne og den muntlige fortellerkunsten. Jeg opplevde en kunstnerisk kreativitet som var helt utrolig og som vi nesten ikke vet noe om, samt kompliserte etiske trossystemer som ivaretar viktige humanistiske tradisjoner. Vi vet bare ikke noe om det, og i vår manglende kunnskap om Afrika ligger en arroganse som følge av teknologisk overlegenhet. Men kulturen og sivilisasjonen beriket og beriker stadig mitt liv på et vis jeg ikke forestilte meg før jeg dro dit.

”Å gjøre barnesoldater til barn, blir en av mine utfordringer”, sa Skard til Aftenposten før avreise til Abidjan i 1994. Og arbeidsdagen var preget av nød, krig og ulykke. Skard var ansvarlig for UNICEFS mange lokalkontorer og møtte ikke elendigheten like direkte, men bare i løpet av de to siste årene måtte kontoret i Liberia evakueres 11 ganger.

– I løpet av årene jeg var i Afrika ble det stadig flere og lengre kriger, og oppgavene vokste med lynets fart. Vi fikk ikke gjort så mange barnesoldater til barn, men det viktigste ble å sørge for at barna overlevde sine første år gjennom bedre primærhelsetjeneste, vaksinering og ernæring. Neste spørsmål var hvilket liv de skulle ha, og da kom skolegang og beskyttelse fra vold, prostitusjon, trafficking og barnearbeid inn i bildet.

Fortsatt kolonisert.
Da Skard kom tilbake til Norge var hun sykmeldt i noen måneder, men bare én gang hørte hun nyheter fra Afrika. Da ble hun så sint at hun skrev boken Mødrenes kontinent, som oversettes til engelsk, fransk og tysk.

– Det er små grupper som er opptatt av Afrika, mens media stort sett makter å ha en tanke – eller kontinent – i hodet samtidig. Det er mye upløyd mark, og bildet av Afrika er utrolig fortegnet og med nærmest utelukkende fokus på sultkatastrofer og borgerkriger. Vi vet for lite om Afrika, og jeg kritiserer også den norske bistandsadministrasjonen som ikke er kyndig nok i forhold til det de driver med. Samtidig stilles ikke det private næringslivet til ansvar for sitt arbeid i u-land, selv om de er tungt til stede.

Skard mener du ikke kan forstå Afrika om du ikke først forstår at kontinentet fortsatt er kolonisert, og at de tidligere kolonilandene med Frankrike og Storbritannia i spissen fortsatt skalter og valter med Afrika som de vil.

– I Abidjan er det fransk ambassade og kultursenter, franske militære og bedrifter – og hver gang det så ut som franskmennene kunne gå glipp av økonomiske interesser kom den franske presidenten eller statsministeren på besøk og ordnet opp. Ser du på pengeflyten går det mer penger ut fra enn inn til Afrika, fordi naturressursene utbyttes av internasjonale selskap – ofte med britisk eller fransk tilknytning.

Her hjemme etterlyser Skard større innslag av folkeopplysning i de større mediene.

– Det som tidligere het folkeopplysning er blitt nesten borte, og finnes bare innestengt i små radiokanaler og mindre blader. Vi må spørre hvordan NRK1 og TV 2 skjøtter sin oppgave. For alt vi vet er vi i ferd med å ødelegge kloden, men hvilket ansvar føler kanalene for å opplyse om dette og fortelle folk hva de selv kan gjøre?

Utenfor landegrensene er det viktigste Norge kan gjøre å engasjere seg dypt i FN, mener Skard.

– FN-systemet er det beste forsøket vi har på å få til en kollektiv adferd i verden. Selv om jeg til å begynne med syntes FN var både uforståelig og kjedelig, var det bare én utfordring i forhold til å få systemet til å fungere for å ha håp om å løse avgjørende problemer her i verden. Norge er et lite land, men er allikevel en utrolig viktig aktør i FN – fordi vi ikke har kolonifortid og gjennom bistanden vår har vist at vi er tålelig altruistiske. Men Norge må ta sitt ansvar som et aktivt medlem av FN alvorlig! Vi må se på handelsvilkår og landbrukssubsidier, og innse at det vi gjør i Vesten er like viktig som det vi faktisk gjør i Afrika. Bistand kan være like ødeleggende som det kan være bra.

Kvinnelige ledere.
Mens hun var i Afrika rakk Torild Skard også å begynne på det som blir hennes toårige forskerprosjekt ved NUPI: Kvinnelige statssjefer. Hun har allerede rukket å intervjue Ruth Perry og Sylvia Kinigi, tidligere statsministre i henholdsvis Liberia og Burundi på midten av 90-tallet. Hun har også truffet Afrikas aller første kvinnelige statsminister, Elisabeth Domitien, som ble utpekt av den selvutnevnte keiseren Jean-Bédel Bokassa i Det sentralafrikanske keiserdømme.

– Hun ble utnevnt i, hold deg fast, 1975 av Bokassa, og jeg har sjeldent møtt en sterkere kvinne. Hun reddet blant annet veldig mange fra vilkårlig fengsling, men rollen hennes som statsminister var ganske spesiell. Hun ble utnevnt av en allmektig tyrannisk diktator, og innholdet ble noe ganske annet enn i et parlamentarisk demokrati. Kinigi ble valgt fordi hun var leder av den sterke kvinnebevegelsen som ble organisert under frigjøringen av landet, og hun var også en sterk handelskvinne. Hun var ikke i slekt med Bokassa, men jeg tror han forsøkte å skaffe seg støtte og ville vise verden hvor progressiv han var ved å utnevne henne bare noen måneder før den første store internasjonale kvinnekonferansen i Mexico i 1975.

Til sammen har det vært 60 kvinnelige statsledere verden rundt siden andre verdenskrig, og de aller fleste har vært ledere i ganske korte perioder. Skard vil bruke de kommende årene til å intervjue flest mulig av disse.

– Kvinnelige statssjefer er en veldig synlig konsekvens av inntaket av kvinner i de politiske prosessene, men er det tegn på en demokratisering, pynt eller noe annet? Ser du på lokalsamfunn eller på folkegrupper kan du finne flere grupper der kvinner har høye stillinger vi vanskelig kan forestille oss. Men dette har veldig sjeldent preget den moderne nasjonalstaten, som er bygd opp etter et vestlig, patriarkalsk mønster. De politiske systemene på verdensbasis er utrolig mannsdominert, selv om antallet kvinner har økt litt de siste ti årene. Men jeg vil se hva som skjer når de kvinnene ikke bare får være med i bunn, men faktisk får toppvervet.

Skard satser ikke på en videre politikerkarriere, men har nylig meldt seg inn i SVs kvinnepolitiske utvalg og håper også å kunne delta mer aktivt i den politiske debatten nå som byråkrat-karrieren er ved veis ende. Men det er fristende å spørre om den evige steinrulleren føler at verden er blitt bedre siden hun ble valgt til tillitselev på barneskolen.

– Ser du på verden som helhet, nei. Gapet mellom fattig og rik er bare blitt større, og de seneste ti årene har antallet fattige økt og fattigdommen er bare blitt dypere. Vi ødelegger naturressursene i et tempo vi ikke forstår og tar ikke problemet alvorlig. Vi har ikke kald krig, men atomtrusselen er fortsatt med oss. Militariseringen er blitt ekstrem, og er blitt et problem av dimensjoner vi ikke har forestilt oss. Mye av den teknologiske utviklingen er positiv, og noen av oss har fått en levestandard som overgår våre villeste drømmer. Men tidligere trodde vi at vi kunne nå et punkt der vi hadde det bra nok, men nå ser vi bare at grådigheten ikke har noen grenser. Det er mye igjen!

Opprinnelig publisert i Morgenbladet.