Nelly Furtados hamskifte

Fredag 15. juni vender Nelly Furtado tilbake med albumet The Spirit Indestructible. Her er min anmeldelse av hennes store gjenombrudd, Loose.

Nelly Furtado
Loose
Geffen/Universal 2006
4/6

Singer/songwriter tar en Gwen Stefani.

Fornuftsekteskapet mellom dagens største popstjerner og hiphopprodusenter ble inngått i 2001, da The Neptunes produserte ∗Nsyncs ”Girlfriend” og Britney Spears‘ ”I’m a Slave 4 U”. Siden har ekteparet født vakre barn som Justin Timberlakes Justifed og Gwen Stefanis Love.Angel.Music.Baby.

Med dette som bakteppe er det lettere å forstå hamskiftet til canadiskportugisiske Nelly Furtado, som på sitt tredje album samarbeider med hiphop-produsenten Timbaland (som spilte en viktig rolle på Justified). Dette er ingen kuvending, for Furtados første plate var en herlig saus av singer/songwriter, folk, pop, hiphop, r&b og brasiliansk pop, men på Loose rendyrker hun grenselandet mellom pop og r&b.

Singler som ”Maneater” og ”Promiscuous” koker like sterkt på radio som på dansegulvet, men dessverre har Furtado også adoptert en plagsom uvane fra moderne r&b: De tannløse balladene. Dermed ender Loose som et hederlig forsøk med et knippe dynamittsingler, og ikke helt årets Love.Angel.Music.Baby. (2012-kommentar: Okei, Nelly Furtado ble årets Gwen Stefani og vel så det, men jeg står fortsatt på at de tannløse balladene trekker ned helheten i et ellers sterkt album.)

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: