Alle sammen i kor nå: «Tagging» er ikke et synonym for «graffiti». «Tags» er én del av «graffiti».
Fra gutta som ga deg Drabant: en enkel ordliste for deg som skal skrive om graffiti. Klipp ut og heng opp ved pulten. (Og en roman er ikke det samme som en tegneserie.)
Det ble mye posering foran graffitivegger under lanseringa av tegneserien Drabant, og intervjuene lærte meg én ting: Det er slett ikke alle journalister som er klar over nyansene mellom begrepene «tagging» og «graffiti». Jeg var faktisk så naiv at jeg trodde de fleste journalister var klar over at «tagging» og «taggere» er belastede ord, som ble tatt i bruk av media, myndigheter og politi da synet på graffiti gradvis ble vridd fra «kunst» til «hærverk» tidlig på 1990-tallet.
Men den gang ei, det viste seg faktisk at sjetteklassingene jeg nylig traff på Grorud hadde en bedre utvikla forståelse av begrepet graffiti enn journalister som bruker «tagging» og «graffiti» i hytt og vær.
Jeg skal ikke si at det ikke finnes graffitimalere som heller vil kalle seg «taggere», men for de fleste oppfattes T-ordet som et nedsettende ord, ladete begrep som antyder at graffiti er likestilt med pøbelstreker og hærverk. Men samtidig er det ingen tvil om at «en tag» så definitivt er en del av det langt større begrepet graffiti. De fleste graffitimalere lager «tags», men det er ikke så mange graffitimalere som bare lager det.
Da jeg ble intervjua av Aften ba jeg som vanlig om sitatsjekk, og ble overraska da ordene «tagging» og «taggere» dukket opp i min «munn» gjentatte ganger. Jeg forklarte for journalisten at jeg aldri bruker ordene, men foretrekker graffiti og graffitimalere. «Det er det viktig å få retta opp. Tagging og taggere er ord som ble innført av Aftenposten, jeg bruker dem aldri,» skrev jeg.
Da saken kom på trykk var taggingen luket ut fra mine sitater, men saken ellers bar spekket med ordene – noe som førte til at jeg fikk en del mindre hyggelige meldinger fra ymse graffitimalere, som hadde noen alvorsord å si til dette uvitende fjolset som latet som om han hadde peil på graffiti, men ikke en gang hadde kontroll på begrepene.
Forklaringen fra Aften vitnet heller ikke om noen voldsom dyp forståelse for begrepsbruken, forklaringen var ganske enkel språklig. «Tagging» klang bedre og var mer tabloid, var forklaringen. Det er «neger» også, men vi fortsetter ikke å bruke det av den grunn? Ops!
Flere journalister synes jo «graffitimaler» og «graffitiartist» er for lange ord, spesielt i overskrifter, mens «writer» er engelsk og litt vanskelig forståelig. Kan «sprayer» være en kompromissløsning mellom «graffitimaler» og «tagger»? Jeg oppfatter det som både nøytralt og beskrivende.
Det ble såklart en liten Twitter-debatt:
Men altså, her er en ordliste til begrepene som havner inn under paraplyen graffiti.
Alt dette er graffiti, men bare de to øverste bildene er tags. Men tags er graffiti, noe alle i overkant forståelsesfulle skribenter og synsere som skiller mellom stygge tags og fin graffiti bør merke seg.
Takk til Stayone Kd Gpt for bilder.
1. Tag
Signaturen til graffitimaleren, skrevet med spraymaling eller bare tusj.
2. Throw-up.
En avansert tag eller en enkel piece? En throw-up befinner seg et sted imellom, med for eksempel skyggelegging og farger som virkemidler.
3. Piece (masterpiece)
Et stort graffitimaleri.
4. Burner
En stor og tidkrevende piece. Oftest med bakgrunn og karakterer, framstår gjerne som flere piecer koblet sammen.
5. Mural
En enda større piece, som dekker en hel vegg.
Drabant – ordliste
Writer: Graffitimaler
Bombe: Å få opp navnet sitt mye.
Bite: Å kopiere en annen graffitimalers verk eller stil.
Spitte: Å ødelegge eller stryke over en annen graffitimalers piece eller tag.
Backjump: Å male en t-bane på endestasjonen før den snur.
Wholetrain/wholecar: En piece som dekker en hel tog- eller t-banevogn
Blackbook: En mappe der writere samler fotografier og skissene sine, for å vise hva og hvor mye man har laget.
Racke: Stjæle
Cans: Spraybokser
Caps: Dyser til spraybokser.
Sjekk også Wikipedia for ytterligere begrep.
Øyvind Holen 
16 svar på “Graffitikurs for journalister og andre”
Har prøvd å samle litt om emnet her: http://kunsthistorie.com/fagwiki/Portal:Streetart
Jeg tror du misforstår noe vesentlig her, Holen. Når media skriver om tagging VS fin graffiti så er det da opplevelsen av det som betraktes som beskrives. At du går løs på semantikken og prøver å spenne bein på argumentene ved å gå løs på språkbruk og manglende forståelse på neologismer og intern sjargong fra journalistene, blir pubertalt i det store bildet. De skriver for massene og ikke den harde kjerne av kjennere. Dette bør du skjønne. Jeg er forøvrig en writer med lang fartstid innen Hip-Hop-miljøet(lengere enn deg). Jeg har notert meg at det er elementer i både Drabant og andre utgivelser du har gjort som er stikk i strid med språkbruk, hendelser, colortitt og kotyme fra det som faktisk skjedde i Hip-Hop-miljøet (som du forøvrig aldri var en del av) så jeg synes du skal være ørlite forsiktig med å være en representant for noe du perifirert kun har vært en observatør av. Mulig du har god kjennskap til hva som skjedde på Vestli/Romsås i sin tid, men dette alene er ikke et grunnlag for å uttale seg om Hip-Hop/graffiti-miljøet som helhet.
Til slutt vil jeg bare si at det er i dag, som i all fortid og all fremtid, er helt meningsløst å prøve å skolere media om hvordan de skal ordlegge seg for at kulturen skal fremstå med den positiviteten miljøet gjerne skulle ønske. Media er IKKE objektiv. Den er populistisk og vil alltid fri til konsensus. Chrisensen henviser til noe så banalt som «tekstflyt» for å forsvare hvorfor han bruker negative ladede ord i artikkelen fremfor dine ord. Ditt svar er «No hard feelings“… Er det rart vi ikke kommer noen vei? Jeg, og de aller fleste jeg er vokst opp med i dette miljøet har forlengst gitt blanke i hvordan media ønsker å forholde seg til oss. Ganske enkelt fordi vi driver med det vi gjør for vår egen del. At dette konsekvent blir fremstilt som vandalisme og pøbelstreker er vi totalt likegyldige til. Det burde du også være. Det virker nærmest som om du er fullstendig avhengi av av å overbevise massene om at dette er en positiv livvstil for at du selv skal kunne fortsette med den. Trekk pusten Holen. Miljøet består av flere enn deg og vi trenger ingen talsmann.
Helt grei mening, men jeg vil bare si at jeg på ingen måte prøver å framstå som noen talsmann. Jeg er en outsider, det har jeg aldri lagt skjul på, men en outsider som prøver å få fram noe av nyansene i graffiti – og ta det videre fra stygt/pen-diskusjonen. Men som du sier, det er ikke så lett. Og «no hard feelings» fordi det til syvende og sist er opp til journalisten selv å velge hva han vil skrive.
Jeg er journalist, forfatter og synser, og ingen talsmann for noe «miljø». Og Drabant er fiksjon, ikke glem det.
Jeg er klar over at Drabant er fiksjon i og med at jeg selv er oppvokst i miljøet og ikke kjenner igjen mange av referansene, derav bl.a. språkbruk. Og min oppfattelse av PR-arbeidet og fremstilling av Drabant er at historien, selvom selve hendelseforløpet og personlighetenes handlingsmønster i seg selv er av fiktiv karakter, skal være med historiske faktiske referanser. Noe jeg ikke er helt enig i. Ja, det er mange korrekte observasjoner fra 1994 om writere m.m som opererte på den tiden, men det er andre ting som ikke er representabelt – dog tror jeg mediene tror det ( i allefall gir utrykk for det). Ikke minst var det en biblotekar som mangler fullstendig ralitetsforståelse som valgte å ikke ta inn boka, av en noe så banal grunn som at hun var redd for forherligelsen. Vel, henne om det. Jeg gir meg her men jeg har også behov for å påpeke at Drabant er en visuell fryd og som et fiktivt verk er av høy kvalitet. Men, den fungerer også som ende et frustrasjonselement når historie skal gjenfortelles da den også blir presentert i mediene som et virklighetsnært verk. For den representerer ikke min virkelighet, ei heller mange av mine venner fra hip-hop-miljøet som vokste opp i denne perioden, og føyer seg i så måte inn som et bidrag som på sikt vil ansett som en «korrekt» fremstilling av et miljø som i dag ikke kjenner seg igjen i beskrivelsene.
Oj. Veldig godt innlegg!. Enig i det meste som blir sagt her.
Er du enig med både meg og Old School? Det er jo diplomatisk 🙂
Fryktelig tungt skrevet kommentar av meg. Jeg beklager at den fremstår som utydelig.
Jeg skulle jo gjerne sett at noen writere selv tok pennen fatt og skrev sin historie… Om det så er på en blogg eller en hel bok…
Hva synes du om Gategallerier forresten, det er jo fortsatt hovedverket om norsk graffitihistorie?
Finnes flere bøker skrevet av og om writers, men desverre ingen norske. Du kan jo sjekke ut disse under her, hvis du ikke allerede har gjort det.
Det er nettopp en slik norsk bok jeg savner.
Jeg kan ikke si jeg er så stor tilhenger av Høigårs Gategallerier heller. Den fremstår som en bok med en agenda mer enn en dokumentasjon av miljøet. Jeg kunne godt skrevet ganske mye om hva jeg mener denne agendaen er men det krever langt mer forberedelser enn det jeg nå kan ta på sparket. Men i svært svært korte trekk er MIN oppfattelse er at det ikke bare er Høigårs bakrunn som kriminolog som er hovedmotivasjon men også hennes posisjon i det politiske landskap. Denne påstanden vet jeg vil etterlyse et tydeligere svar, noe jeg er usikker på om jeg har ork til å begi meg ut på. Av den årsak som jeg også refererer til i originalsvaret mitt; jeg gir blanke. Jeg er altså ikke spesielt opptatt lengere av hvordan det jeg gjør/har gjort, blir betraktet som, eller hvilken anseelse det historiske fotavtrykket bli oppfattet. Jeg gjør det jeg gjør av egen interesse for estetikken, dynamikken og den kreative utfordring. Hvordan dette blir oppfattet av mannen i gata, kriminologer, bedrevitere og forså-seg-påere er forlengst et ikke-tema hos meg og svært mange av de jeg er vokst opp med. Som en PS kan jeg nevne at jeg selv også er omtalt i boken til Høigård. I tillegg til episoder jeg kjenner svært godt til. Og i likhet med generell journalistikk så blir de representert med en vinkling og i et språk som ofte parfymerer hendelsen i en retning som ikke stemte med den oppfattelsen vi selv hadde.
Jeg må jo si at du er ganske engasjert til å gi blanke! 😉
Ett poeng er jo at det er vanskelig å samle alle graffitimalere under en paraply, som del av ett miljø. For det er vel en av de mest individualistiske subkulturene vi har, og derfor også fryktelig vanskelig å si noe generelt om «miljøet».
Derfor er jo Drabant heller ikke et forsøk på å skildre noe graffitimiljø, det er mer en historie om to gutter som finner hverandre gjennom en felles interesse for graffiti, men som ikke nødvendigvis føler seg som del av et større graffitimiljø. Det er mer Fredrik og Victor mot resten av verden.
De fleste journalistene har tatt utgangspunkt i etterordet der jeg prøver å si noe om tidsepoken, og prøver å generalisere litt. Og den er jeg fullt klar over at gir et forenklet bilde, det er jo begrensa man rekker å si i løpet av en såpass kort tekst. Hovedpoenget mitt var å vise hvordan myndighetene stramma til når det gjaldt straffenivå, propaganda og fjerning av graff tidlig på 90-tallet.
Jeg er nok mindre engasjert enn man får inntrykk av her. Jeg vurderte å overse mine egne meninger igjen, som jeg ofte har gjort før uten nevneverdig manglende nattesøvn. Men siden vi lever i en tid der det er viktig med konstruktive debatter og unngå ekkokammer-debatter (preaching to the choir), så valgte jeg å komme med et «motinnlegg» for å få litt balanse rundt bordet. Dog med en syrlig tunge som jeg nå skulle ønske jeg hadde avstått fra. Uansett, jeg legger nok mitt spontanengasjement dødt nå, men jeg følte for å bemerke at det er ikke en felles gjengs oppfattelse internt i miljøet om hvordan vi har blitt representert av «meningsfeller» med penneforståelse. Da sikter jeg ikke nødvendigvis bare til deg men også typisk Høigård, akademikere, samfunnsdebatanter m.m.
Jeg setter pris på kritikken, som i lengden er mye mer verdt enn ros. Skryt lærer man ikke noe av, men konstruktiv kritikk kan være verdifullt.
Og noe jeg alltid prøver å si når jeg blir intervjua om graffiti er at det er umulig å snakke om ETT graffitimiljø, men det dukker sjelden opp på trykk.
WUFC boka og «Dom kallar oss klottrare er fine». Dokument förlag gir ut mange bra bøker av og for writere. Boka om Kaos (VIM) synes jeg er den beste. Overground serien er heller ikke verst. T-kid boka liker jeg også.
Jeg har heller ikke vært en del av miljøet på 90-tallet, men drev på rundt 86 i Stockholm og slutta 90/91. På den tiden var det ganske annerledes så mine egne erfaringer har jeg ikke brukt i noen større grad i Drabant. Vår skildring av karakterene i Drabant kommer fra en mengde fortellinger av andre writere, bilder, bøker, kompiser, etc. Noen kjenner seg igjen, andre ikke. Sånn er det bare.
Kult at du allikevel satte pris på den som et fiktivt verk og for at for at du tok del i diskusjonen. Kan kjenne meg igjen i noe av det du skriver. Særlig det om at writere egentlig gir f i hva utenforstående mener. La de få prøve å forstå/analysere og diskutere hvorvidt det er hærverk eller ikke, pent eller styggt. Sannheten og svaret er vel oftest at det bare rett og slett er jævlig morsomt å drive med:)
Jævla morsomt å drive med, der tror jeg jammen du oppsummerte hele graffitidebatten i noen ord, Mikael. Takk!