Da jeg møtte Norah Ephron

Filmregissøren og forfatteren Norah Ephron døde i går. Du kjenner henne best som kvinnen bak romantiske komedier som Da han møtte henne, Søvnløs i Seattle og Du har m@il, og jeg var så heldig at jeg fikk intervjue henne i Paris i 2009, i forbindelse med Julie & Julia. Resultatet ble én sak om den amerikanske tv-kokken Julia Child, samt denne profilen på Ephron selv.

Les også denne saken i New York Times.

GODT FORBEREDT. – Å jobbe med Meryl Streep er som å lage dessert basert på pisket krem. Retter er nesten ferdig fra naturen, sa regissør Nora Ephron (til høyre) da jeg intervjuet henne i 2009. (Foto: Columbia Pictures).

Tidligere i høst hyllet hun mat i filmen Julie & Julia. Når forfatter og regissør Nora Ephron nå vender tilbake til teatret, handler det om klær.

– Jeg glemmer aldri min første Giorgio Armani-drakt, som jeg fikk av ektemannen min. Jeg hadde aldri trodd noen kunne gi meg noe som var så perfekt, mimrer Nora Ephron.

Forfatteren, filmregissøren, produsenten og journalisten fra New York forteller ikke om det var forfatteren Dan Greenburg, Watergate-journalisten Carl Bernstein eller hennes nåværende ektemann, manusforfatteren Nicholas Pileggi, som ga henne drakten. Poenget er å beskrive hvordan kvinner ofte kobler garderoben sin til viktige begivenheter i livet.

– Jeg husker også klærne jeg hadde på meg da jeg nettopp hadde fått jobb som journalist i New York Post. Jeg hadde på meg mange klær fra designeren Rudi Gernreich, som var svært berømt på 1960-tallet og laget rimelige klær for unge kvinner. Jeg skulle ønske jeg hadde de klærne fortsatt, sukker Ephron.

Kvinner og klær er tema i Ephrons nye skuespill Love, Loss, and What I Wore, som spilles på Westside Theatre i New York fra 1. oktober 2009 og 12 uker fremover.

Klær som selvbiografi
Ephron er egentlig i Paris for å snakke med et kobbel internasjonale filmjournalister om Julie & Julia, den romantiske komedien om USAs mest kjente tv-kokk, Julia Child. Når D2 i tillegg til en rundebordssamtale får en eksklusiv audiens under fire øyne, befridd fra de spanske journalistenes lettere irriterende spørsmål («hva synes du om romantiske komedier?», «drømmer du om å vinne Oscar?», «kommer du noen gang til å lage et drama eller en thriller?») er Ephron bare glad for å få prate om helt andre ting. Som kvinner og klær, temaet i teaterstykket hun har skrevet sammen med søsteren Delia Ephron.

– Jeg tror de fleste kvinner husker kobler klær og begivenheter som har vært viktige for dem. Klær er noe som forbinder deg med moren din, og hva hun tillot og ikke tillot deg å ha på seg. Jeg husker mange av tvillingantrekkene moren min hadde med seg til meg og søsteren min, selv om jeg var eldre enn Delia, disse sinnssyke små kostymene hun tok med fra steder som Mexico.

Ephron ble født inn i en jødisk familie i New York, men vokste opp i Beverly Hills i Los Angeles. Begge foreldrene var manusforfattere i Hollywood, og Nora og hennes tre søstre lever alle av skrivingen. Mye av inspirasjonen er hentet fra eget liv, som det nye stykket.

– Det handler om prøverommets mareritt, der ingenting passer deg. Det handler om hvorvidt du har lagt på deg eller ikke, og hva det gjør med klesstørrlesen din. Og det handler om hvordan alle kvinner i New York går i svart, forteller Ephron, som har tatt på seg en hvit skjorte som lyser opp under hennes kullsorte manke, svarte bukser og mørkeblå skjorte.

I rollene finner vi blant andre Rosie O’Donnell, Rhea Perlman (Carla i Cheers) og Kristin Chenoweth (Presidenten).

– Det er fem kvinner og deres monologer, og tanken er å bruke klær som selvbiografi. Dette er kvinner som forteller om livet sitt, og hva de hadde på seg når bestemte ting hendte med dem. Det er et morsomt og trist stykke, som Vaginamonologene uten vaginaer og politikk. Vel, faktisk er den eneste likheten at begge stykkene handler om kvinner som sitter på krakker og snakker om seg selv, ler Ephron og torpederer stykkets egenreklame.

Evig It-girl
Nora Ephron har klart kunststykket å være en it-girl i New York i over 40 år:

* På 1960-tallet avslørte hun bryllupet mellom Bob Dylan og Sara Lownds i New York Post, og ble spaltist i Esquire.

* På 1970-tallet giftet hun seg med den berømte Watergate-journalisten Carl Bernstein, noe som endte i en høyst offentlig skittentøyvask og skilsmisse da Bernstein var utro mens Ephron var gravid. Ifølge The New Yorker var paret sin tids utgave av Brad Pitt og Jennifer Aniston, så mye oppmerksomhet fikk den bitre skilsmissen.

* På 1980-tallet brukte Ephron skilsmissen som basis for romanen Heartburn, samtidig som hun slo gjennom som manusforfatter i Hollywood.

* På 1990-tallet ble hun USAs mest suksessfulle kvinnelige filmregissør med de romantiske komediene Søvnløs i Seattle og Du har m@il.

* Etter filmfloppene Lucky Numbers (2000) og Bewitched (2005) slo Ephron tilbake med essaysamlingen I Feel Bad About My Neck (2006) som toppet bestselgerlistene og Julie & Julia, som på en drøy måned bare i USA spilte inn dobbelt så mye som de 40 millioner dollarene den kostet å lage.

Det klart tøffeste var å komme seg inn i filmbransjen som regissør, noe som Ephron gjorde av nødvendighet da hun var 48 år gammel. Debutfilmen This Is My Life (1992) handler om en alenemor som sliter med å sjonglere karriere og familieliv.

– Arbeidet med å få regissert min første film var det mest frustrerende jeg har opplevd i karrieren, det var en veldig vanskelig periode for meg. Jeg trodde lenge at jeg aldri skulle få sjansen, siden det var en liten film om en kvinne, og uten noen store stjerner i rollene.

Tidlig i karrieren var Ephron så heldig at regissør Mike Nichols (Manndomsprøven) fikk oppgaven med å filmatisere hennes manus til Silkwood (1983) og Heartburn, men deretter opplevde hun flere skuffelser.

– Jeg innså at du ikke alltid kan få Mike Nichols, og tenkte at jeg selv i det minste kunne klare å gjøre en like dårlig jobb som regissørene som hadde laget film av mine manus. Her hadde jeg skrevet et manus om en voksen yrkeskvinne med to barn, mens de fleste regissører er menn. De vil som regel lage filmer som de føler handler om dem på et vis. Men hvem skulle regissere denne filmen, når menn ikke bryr seg stort om problemstillingene?

Ephron er vant til spørsmål om det er vanskelig å være kvinne i showbiz, men innen journalistikk og manusarbeid har hun aldri opplevd problemer. En kvinne som vil lage film om voksne kvinner, derimot, det har vært tøft. Ephron tror ikke hun hadde fått penger til å lage Julie & Julia om ikke Meryl Streep hadde takket ja til hovedrollen.

– Hvis du ikke har med deg de rette filmstjernene, er det vanskelig å lage film, uansett om du er mannlig eller kvinnelig regissør. Det er enda vanskeligere å lage film om og for kvinner, mens det enkleste er å lage film for tenåringsgutter.

Nora Ephron
* Filmregissør, produsent og forfatter fra New York City, født 19. mai 1941. Død 26. juni 2012.

* Best kjent for romantiske komedier som Da han møtte henne (1989), Søvnløs i Seattle (1993) og Du har m@il (1998).

* Skrev boken Heartburn (1983) om sin bitre skilsmisse fra «Watergate»-journalisten Bob Woodward, som i 1986 ble film med Meryl Streep og Jack Nicholson.

* Har nå vært gift i over 20 år med manusforfatter Nicholas Pileggi.

Julie & Julia er basert på bøkene My Life in France av Julia Child og Julie & Julia av Julie Powell, og har norgespremiere 2. oktober 2009.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: