Da Edderkoppen ble Spider-Man

Onsdag 11. juli er det kinopremiere for The Amazing Spider-Man.

Her ser jeg nærmere på den forvirrende og frustrerende utgivelsespolitikken for Spider-Man-tegneseriene gjennom årene – nærmere bestemt mine anmeldelser av de mange norske forsøkene siden vevslyngeren skiftet navn fra Edderkoppen til Spider-Man i 1999.

John Byrne
Spider-Man
nr. 1
Egmont Serieforlaget 1999

Skapelsesberetningen til Edderkoppen, nå Spider-Man, gjenfortelles og oppdateres, uten at noe nytt tilføres.

Da Stan Lee og Steve Ditko ga den usikre tenåringen Peter Parker superkrefter i 1962, ble resultatet en som av dem som mest forfriskende superheltseriene fra tegneserienes sølvalder. De opprinnelige Spider-Man-historiene blandet superhelter, såpeopera og tørrvittig komedie, og var en av grunnsteinene i forlaget Marvels suksess. Nesten 40 år senere gjenfortelles seriens første år av den drevne superheltfortelleren John Byrne, og etter flere års fravær lanseres serien igjen i Norge også.

Dessverre tilfører ikke Byrne noe som helst nytt til historien. Lignende forsøk som Frank Miller og David Mazzuchellis mesterlige Batman: Year One og Byrnes egen Superman: The Man of Steel gjorde radikale og spennende endringer, men her gjenfortelles historien nesten nøyaktig lik originalen. Peter Parker gjøres om til datanerd, og det refereres til Cindy Crawford, Tom Cruise og Rolling Stones, men dette er kun kosmetiske endringer.

Med andre ord er dette et forsøk på å fange yngre lesere, som ikke kjenner Spider-Man. For de av oss som har et forhold til helten blir dette meningsløst, og forsøket mangler originalens sjarm og Ditkos spreke streker. Så får vi se om konseptet holder for å fange fantasien til en ny generasjon serielesere.

Stan Lee, Alan Davis og Mark Farmer
Spider-Man: Den offisielle filmversjonen
Bladkompaniet 2002
2/6

Lynvingen skiftet navn til Batman da han fikk sin egen film, og nå har den veggklatrende Edderkoppen skiftet navn til Spider-Man i Norge. Grunnen er så klart filmatiseringen, og selvfølgelig skal det lages tegneserie basert på filmen. Resultatet blir lettere absurd: Marvels sjuende far i huset, Stan Lee, skriver basert på filmmanuset som igjen er basert på Lees originalhistorie fra 60-tallet.

Essensen er den samme, nerd bites av radioaktiv edderkopp og får overmenneskelige krefter uten at det løser så mange problemer i privatlivet hans. Men der filmen har fin flyt, framstår tegneserien mer som en serie usammenhengende enkeltscener som uengasjert raser raskt fram mot finalen. Eneste pluss er at serien er tegnet av eleganten Alan Davis, noe som i det minste gjør den lekker å se på.

Utgivelsen blir ekstra absurd når en vet at filmen i stor grad er basert på Brian Michael Bendis’ suksessfulle oppdatering av helten til vår tid, Ultimate Spider-Man. Kunne vi heller ikke fått en oversettelse av den?

Bill Jemas, Brian Michael Bendis, Mark Bagley
Mega-Marvel: Ultimate Spider-Man
Egmont Serieforlaget 2002
5/6

Serien som startet Spider-Man-feberen.

For 15 år siden fikk Batman en ny vår takket være Frank Millers The Dark Knight Returns. Spider-Man-feberen vi nå er vi vitne til, skyldes i stor grad denne serien. Men der Millers serie innebar en radikal endring, er Ultimate Spider-Man en langt snillere oppdatering av originalserien fra 1962 til vår tid.

I løpet av nærmere 40 år ble Marvels mange superhelter begravd i en komplisert og stadig mer idiotisk historikk. Tiden var moden for å starte på ny frisk, og resultatet var en rekke serier under Ultimate-banneret.

Ideen var befriende enkel: Ta tak i det unike ved superheltene og fortell historien på ny i vår tid. For Spider-Man lød slagordet «the hero that could be you» i 1962, og der superheltdelen er noenlunde den samme er såpe-opera-aspektene oppdatert slik at dagens fjortiser lettere kan identifisere seg med stakkarslige Peter Parker.

Ganske enkelt, men heldigvis hentet Marvel inn den talentfulle forfatteren Brian Michael Bendis. Han har et godt øre for dialog og sans for filmatisk fortellerteknikk, noe han har bevist gjennom flere krimserier på mindre forlag. Med Ultimate Spider-Man skapte han en effektiv, om enn noe glatt og lite vågal, edderkopp for 2000-tallet.

Filmskaperne har lånt mye inspirasjon fra denne serien, og Marvel har fulgt opp med andre «Ultimate»-serier som er langt mer originale. Men om dette langt fra er noe fullblods mesterverk, klarer den å gjenskape noe av originalens uskyldige magi.

Bendis’ dialog er dessverre ikke like hvass i den norske oversettelsen, som også er preget av blasse farger og grå håndteksting. Men på den andre siden er snaue femtilappen langt mindre enn du må ut med for den amerikanske samlingen.

Jeph Loeb og Tim Sale
Spider-Man: Blå
Egmont Serieforlaget 2003
5/6

Spider-Mans første kjærlighet.

Før Mary Jane Watson, var Gwen Stacy den store kjærligheten til Peter Parker, alias Spider-Man. Og spør du en trofast leser vil historien «The Death of Gwen Stacy» ganske sikkert dukke opp på listen over absolutte favoritter.

Det var elementene av ungdommelig såpeopera som hevet Spider-Man over konkurrentene på 60-tallet, men da forfatteren Gerry Conway lot Green Goblin myrde Gwen Stacy i 1973 satt leserne sjokkerte tilbake. Nå er serien som røsket opp i fansens hjerterøtter i 2002 ute på norsk, bare én måned etter bokutgivelsen i USA.

Radarparet Jeph Loeb og Tim Sale har skapt seg et navn ved å gå i fotsporene etter Batman: Year One, serien der Frank Miller og David Mazzuchelli gjenfortalte Batmans første år i moderne stil. Duoen fikk sitt gjennombrudd med Batman: The Long Halloween, som tok opp tråden etter Year One – og fortsatte i Marvel-universet med Spider-Man: Blue, Daredevil: Yellow og den kommende Hulk: Grey.

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor seriene er blitt så populære, for Spider-Man: Blå er medrivende fortalt og elegant tegnet, samtidig som den balanserer hårfint mellom klassisk nostalgi og moderne realisme. Serien når aldri Miller til skuldrene, for der Year One også appellerte til lesere uten noe forhold til Batman er det nødvendig med et nært forhold til Spider-Man for å få utbytte av denne serien.

For fansen er Blå en hjerteskjærende fortelling om blåøyd optimisme med tragedien lurende i bakgrunnen, så hvis du fortsatt blir litt trist når du hører navnet Gwen Stacy er dette boken for deg.

Jim Shooter, Mike Zeck m.fl.
Alle tiders superhelter: Secret Wars – Kosmisk krig
Egmont Serieforlaget 2006
4/6

Historisk viktig og fortsatt underholdende superhelt-crossover.

En allmektig skapning lager en ny planet, kidnapper tre fotballag med superhelter og superskurker og kommanderer dem til å kjempe på liv og død. Slik var premissene for den 12 nummer lange miniserien Marvel Super Heroes Secret Wars (1984-85), som dannet skole på godt og vondt i den amerikanske superheltindustrien. Nå er den ujevne, men underholdende serien samlet mellom stive permer på norsk.

Dette er nok mest spennende for historikere og nostalgikere, for sine kvaliteter til tross: Den er også skjemmet av hastverksarbeid, grelle farger, billige plotløsninger og et gigantisk antiklimaks. Like fullt gjenskapte boken noe av spenningen jeg husker fra serien gikk i bladet Edderkoppen i 1987.

Secret Wars ble kokt opp av Marvels daværende sjefredaktør Jim Shooter i forbindelse med en linje actionfigurer, og serien er blitt fulgt opp av en lang rekke liknende konsepter fra Marvel og konkurrenten DC Comics helt frem til i dag.

Røttene finner vi i de kosmiske seriene til Jim Starlin på 1970-tallet og Marvels aller første miniserie, Contest of Champions (1982). Alle crossoverklisjeene er allerede på plass: Den kosmiske stormannsgalskapen, det altfor store rollegalleriet og de tilsynelatende dramatiske konsekvensene.

Til å begynne blir man lurt til å tro at mye står på spill; helter og skurker dør og universet ser ut til å forandre seg for godt. Men Shooter ble hentet inn av feighet og realisme, og det hele koker ned til at status quo gjenopprettes mens Spider-Man får en ny og svart drakt (noe som riktignok fikk store konsekvenser for ham).

Året etter fulgte DC Comics opp med miniserien Crisis On Infinite Earths, og den feier fortsatt gulvet med Secret Wars. Hvorfor? Fordi den virkelig tok sjanser, tok livet av populære helter og forandret hele DC-universet for godt. Når får vi en samling av den på norsk?

Diverse serieskapere
Spider-Man: På lag med Spider-Man – Team-up- historier
Egmont Serieforlaget 2006
3/6

Pussig og smal Spider-Man-bok.

Jeg blir ikke klok på bokserien Alle tiders superhelter. Her sitter man på skattkamrene til både Marvel og DC Comics, men utvalget av historier blir bare mer tilfeldig og skjevt. Når fjorårets Spider-Man-pocket til 59,50 er langt mer underholdende enn denne luksusboken til 349 kroner, blir det bare trist.

Det er flere godkjente serier av godfolk som Lee/Ditko, Claremont/Byrne og Frank Miller her, men å vie en hel bok til «team up»-historier mellom Spider-Man og andre helter, er en kortslutning. Disse historiene ender ofte i klisjeer for å få heltene til å slåss med hverandre, og her får vi en hypnotisert Spider-Man, en besatt Mary Jane, en Hulk kontrollert av utenomjordiske krefter og så videre.

Dessuten får vi nesten bare serier fra 70- og tidlig 80-tall, mens det å trykke siste kapittel av Jim Starlins solide og omfangsrike saga om Adam Warlock vil forvirre flere enn det gleder.

Denne boken appellerer bare til de ivrigste Marvel-zombiene, og vi vil uansett irritere oss over en lang rekke pussige redaksjonelle valg.

Handley, Haward, Royle m.fl.
Spider-Man Magazine nr. 1
Egmont Serieforlaget 2006
3/6

Bra tiltak, slapt innhold.

Superheltfilmene lokker et nytt publikum til tegneseriene, men mange superserier preges av kompliserte intriger leserne må jobbe hardt for å sette seg inn i. Derfor satser både Marvel og DC Comics parallelt på titler rettet inn mot yngre lesere.

Derfor foregår de tre Spider-Man-titlene på det norske markedet i hvert sitt separate univers. Der Spider-Man og Ultimate Spider-Man er for tenåringer i alle aldre, er nykomlingen Spider-Man Magazine ment for den yngste fansen. En fin tanke, men dessverre er kvaliteten den største forskjellen.

Disse enklere og kortere historiene bæres frem av endeløse kampscener og overfortellende tankebobler, og dessuten henger det dårlig sammen. Når skurken Vulture ligger mørbanket igjen på slutten av den første historien, godtar neppe selv de minste leserne at han dukker opp igjen like frisk bare noen sider senere.

J. Michael Straczynski, Ron Garney m.fl.
Spider-Man
nr. 1
Schibsted Forlagene 2007
4/6

Høyt spill når Schibsted overtar Spider-Man.

Spider-Man har et publikum i Norge, men samtidig er tegneseriene så pakket inn i over 40 års historie at terskelen er høy for å slippe inn i universet.

Når Schibsted nå overtar Marvel-helten fra Egmont går de ikke for enkle løsninger. For det første provoserer de bladets trofaste lesere ved å avbryte «The Other»-historien halvveis. For det andre kaster bladet seg hodestups ut i den gigantiske crossover-sagaen Civil War, som utspilte seg i 20-30 forskjellige titler. Og for det tredje forvirrer man eventuelt nye lesere ytterligere ved å presentere to forskjellige historier, der den andre utspiller seg før Civil War.

Drevne lesere kan derimot kose seg med Babylon 5-skaperen J. Michael Straczynskis «Mr. Parker drar til Washington», der vevslyngeren også blir tvunget til å spille høyt i ringvirkningene av «borgerkrigen».

Ferg Handley, Andie Tong m.fl.
Spider-Man Kids
nr. 1
Schibsted Forlagene 2007
3/6

Gi ungene den voksnere Spider-Man.

Målt ut fra antallet unger med Spider-Man-mønster på klærne har superhelten et solid publikum blant de yngste, og Spider-Man Kids tar nå opp tråden etter Egmonts Spider-Man Magazine.

Seriene er snillere, kortere og mindre intrikate enn «storebrødrene» i Spider-Man, og det satses på klistremerker og plakater som bonus, men barnevennligheten er ikke akkurat gjennomført til fingerspissene. Anglisismene florerer, og foreldre bør forberede seg på spørsmål som «pappa, hva er kybernetiske reléskiver?» eller «mamma, hva er ulegemlig?».

Figurene har beholdt engelske navn som Kang the Conqueror, Mad Thinker og Super-Adaptoid, og hvis leserne er modne for dette, kan de like gjerne lese skikkelige Spider-Man-serier. Kunne vi ikke fått Brian Michael Bendis’ Ultimate Spider-Man isteden, som er moro for fans i alle aldre?

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Diverse artister
Spider-Man 3: Music From and Inspired by
Warner 2007
4/6

Smågodt fra mp3-spilleren til Peter Parkers mørke side.

Hva slags musikk liker egentlig Peter Parker? I tegneserien har han lite fritid mellom øktene som Spider-Man, pressefotograf, student og kjærlighetssulten nerd. Det at popkulturen som regel er holdt på armlengdes avstand, har nok bidratt til figurens tidløse karakter.

Men i filmens verden må man ha et soundtrack, og mens filmmusikknerdene diskuterer hvordan treeren preges av overgangen fra Danny Elfmans klassiske heltemusikk til de mer truende tonene fra Christopher Young, er dette en fin samling med fremadstormende rockeband.

Få av låtene dukker opp i filmen, men de passer fint til den svartkledde og smårufsete emostilen til vår helt når hans egoistiske og onde sider kommer til overflaten i filmen. Etter en solid start med The Killers, Yeah Yeah Yeahs, Wolfmother, Black Mountain og The Flaming Lips ender det som filmen: Underholdende, men for lang og med for mange biroller.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Bonus: BT-sak fra 1990.
Saken handler om Captain America Goes to War Against Drugs og en Spider-Man-serie som skulle motvirke analfabetisme. Jeg har ikke skrevet hva den het, men dette var faktisk den andre signerte saken jeg fikk på trykk i Bergens Tidende – 17 år gammel. Trykk på bildet for større versjon.

22 kommentar

  1. […] står bak flotte historier om Spider-Man, Daredevil, Batman og Hulk, og Superman: Årets mann er preget av den samme såre nostalgien, vare […]

  2. […] I dag er Brian Michael Bendis en av de største stjernene på Marvel Comics, blant annet inspirasjonen bak Hollywoods suksessfulle omfavnelse av Spider-Man. […]

  3. […] Collins’ stilrene gangsterdrama Veien til Perdition og Brian Michael Bendis‘ smarte Ultimate Spider-Man – starten på Spider-Man-feberen som i dag herjer i USA. Men den klart beste filmatiserte […]

  4. […] er mannen bak serien Ultimate Spider-Man, som Sam Raimi lånte friskt fra i sine Spidey-filmer, og han har også skrevet flere hardkokte […]

  5. […] Ultimate Spider-Man og The Ultimates, ingen Marvel-bølge på kinoen. Mer her og […]

  6. […] 1,25 millioner eksemplarer. Fantomets andre venner i superheltbransjen, Supermann, Batman og Edderkoppen, har for lengst vandret heden på det norske markedet. Også andre tradisjonelle serier som Agent […]

  7. […] men heller ukjente tegneserier. Samtidig gir ikke Hollywood opp superheltene; Sam Raimi lager Spider-Man og Ang Lee lager […]

  8. […] I see a lot of evidence, though, that the old double-identity heroes – Superman, Batman and Spider-Man – still feel relevant to new […]

  9. […] Da Edderkoppen ble Spider-Man […]

  10. […] han begynte å skrive Ultimate Spider-Man i 2000 har Brian Michael Bendis vært selve lokomotivet hos Marvel […]

  11. […] med personlighet Supermann og Batman har ikonisk status i USA, men etter disse to kommer Spider-Man som en god nummer tre. Han har dessuten flere særtrekk hans eldre «storebrødre» ikke har: Et […]

  12. […] har ikke forlatt Norge. Supermann, Batman, Edderkoppen og Hulk ble nok nødt til å legge ned heltedådene på grunn av stusslig bladsalg, men en ny […]

  13. […] I USA var serien en seersuksess fra første episode, i et marked der filmer som X-Men og Spider-Man er i ferd med å innlede den største superheltbølgen siden Batman-feberen for rundt ti år […]

  14. […] i stive permer i sommer, men gjenfortellingen av den gryende – og tragiske – romansen mellom Peter Parker og Gwen Stacy er verdt […]

  15. […] Så dro Edderkoppen mye av lasset fram til Frank Millers The Dark Knight Returns og Alan Moore og Dave Gibbons’ […]

  16. […] – og leserne fikk møte USAs mest populære serieskapere: Brian Michael Bendis‘ Ultimate Spider-Man og Daredevil, Mark Millars The Ultimates og Ultimate X-Men og ikke minst Spider-Man: Blå av […]

  17. […] blir derimot ikke helt fornøyd før jeg får en Spider-Man-genser av […]

  18. […] mangfoldet i amerikanske superhelttegneserier. Oppskriften bak er den samme som da Peter Parker ble Spider-Man i 1962: Man tar en nerdete, usikker tenåring som får overnaturlige krefter, uten at evnen til å […]

  19. […] med Supermann eller Spider-Man er evig populære, mens full pakke med maske og trikot er forbeholdt supernerder og ambisiøse […]

  20. […] er fans av den russisk-amerikanske forfatteren og filosofen Ayn Rand. Men visste du at superhelten Spider-Man også er påvirket av Rands iherdige kamp for kapitalisme og individualisme, og angrep på alt som […]

  21. […] «from off the streets of Cleveland» i 1970-årene. Ja, hvorfor ikke trekke linjene tilbake til Spider-Mans slit med å få til smør på brødet? Siden serieskapere ofte sliter med å få endene til å […]

  22. […] 2000s, when they started developing Marvel and DC properties into franchises, like the X-Men and Spider-Man movies. This was when they really did start becoming more faithful to the storylines that had been […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: