Bruce-rus med Jubel-Bruce

Min karriere som Bruce Springsteen-journalist varte i et knapt år, og da prøvde jeg å bruke alle mulige Bruce-ordspill jeg klarte å komme på. I anledning The Boss’ konserter i Oslo 21. juli og Bergen 23. juli, her er mine anmeldelser av The Ghost of Tom Joad (1995), The Rising (2002) og påfølgende 2003-konsert på Valle Hovin.

1: Anmeldelse av The Ghost of Tom Joad i Klassekampen. Jeg har to teorier om hvorfor tittelen ble The Goast. A: Jeg fakset inn anmeldelsen, og hvem som nå enn skrev den inn kokte det til. B: Jeg forveksla med G.O.A.T. – greatest of all time. Jeg holder en knapp på A.

2: Dagsavisen-anmeldelse av The Rising.

Bruce Springsteen
The Rising
Columbia/Sony 2002
4/6

Bruce Springsteen har ikke spilt inn et album med The E Street Band siden 1987. Og nettopp slik høres det ut.

Bruce Springsteens første studioalbum siden The Ghost of Tom Joad fra 1995 er mange ting:

* Det er hans reaksjon på terrorangrepene 11. september.
* Det er hans første album med The E Street Band siden Tunnel of Love i 1987.
* Det er hans tilbakekomst til stadionrocken som gjorde ham til superstjerne med Born in the USA i 1984.
* Det er første gang Springsteen selv ikke er produsent eller medprodusent siden The Wild, The Innocent & The E Street Shuffle fra 1973.

The Rising er alt dette og mer til, men det er dessverre ikke noe virkelig godt album.

11. september
Problemet er ikke tematikken, selv om vi kommer til å få gruelig mange album med tankespinn rundt 11. september utover høsten (er det noen som ser fram til Bon Jovis kommende 11. september-album med noe annet enn gru?).

For etter at Springsteen slo seg opp som en forstadens Dylan med sans for drama, biler, kjærlighet og outsidere på 70-tallet har han valgt å bruke karrieren til å fortelle om herr og fru USA, deres gleder, sorger og ærlige arbeid. De som går på jobb hver morgen og kommer hjem til middag etter arbeid hver kveld. «Dette er menneskene jeg vil skrive om. Det er dette jeg mener er viktig, som rører meg og som får meg til å synge mine sanger», sier 52-åringen i et ferskt intervju med The Guardian.

Og hvem var det ikke 11. september handlet om enn nettopp menigmann? Det var hverdagsmennesker som var både ofre, skurker og helter i angrepet på World Trade Center, og det reflekterer seg også i Springsteens tekster – som heldigvis sjelden blir så konkrete og plumpe som «the sky was falling and streaked with blood» fra «Into The Fire».

Denne handler om savnet etter en som ga livet sitt i redningsarbeidet i World Trade Center og er en typisk Springsteen-låt fylt med undergang og blues i versene, mens refrenget er håpefullt: «May your strength give us strength, may your hope give us hope».

La-La-La
Men Springsteen har aldri vært en banal propagandist, selv om han ofte blir misforstått som en. Og også her har han overraskelser i ermet. I «Worlds Apart» får han assistanse fra gruppen til den pakistanske qawwali-sangeren Asif Ali Khan, og sangen handler om et kjærlighetsforhold på tvers av religion og kultur i et «dry and troubled country». Kanskje er det kjærlighet mellom en amerikansk soldat og en afghansk kvinne, kanskje ikke?.

Og «Paradise» handler om en selvmordsbomber som lever på «plastics, wire and your kiss».

Nå begår også Springsteen flere tekstsynder, og de mest irritererende er alle la-la-la-variantene han kommer opp med i refrengene. Linjer som «It’s alright, yeah» og «Come on, rise up!» gjentas til det kjedsommelige.

Men det er i hovedsak på den musikalske fronten The Rising svikter. Springsteen spilte inn fire nye sanger med The E Street Band til Greatest Hits-plata i 1995 og dro på verdensturné med bandet i 1999, men på tross av ny produsent høres det fortsatt ut som de fortsatt der de slapp i 1987.

Springsteen har selv sagt at han har lyst til å spille stadionrock igjen, men The Rising rocker som det var 1985 – ikke 2002. Trommene har den samme slappe 80-tallslyden, Clarence Clemons’ partysaksofon er irriterende til stede og det samme er de enkle melodiløsningene.

Gode låter, men…
Produsent Brendan O’Brien har tidligere jobbet med Aerosmith, Korn, Rage Against the Machine og Pearl Jam, men detaljene han legger til her blir bare som krydder å regne, og ikke radikale endringer: Litt trommeloops her, litt world music-krydder der, mer dominerende gitarer til fordel for keyboard, samt innslag fra strykere og folkrockinstrumenter som fele, hurdy gurdy og klokkespill.

Springsteen-fans vil finne mye å glede seg over på disse 73 minuttene, for det er nok av gode låter. Låter som slekter tilbake til hele Springsteens karriere: Fra de storslåtte og pompøse rockerne på Born to Run, hurrasangene fra Born in the USA, de lavmælte kjærlighetssangene fra Tunnel of Love og synthpop à la «Streets of Philadelphia». The Rising er et album som vokser over tid, men ikke slik at Springsteen igjen kan bli den viktige musikeren han var på 70- og 80-tallet.

3: Dagsavisen-anmeldelse av Valle Hovin-konserten i 2003.

Bruce Springsteen & The E Street Band
Valle Hovin, Oslo
40.000 tilskuere
5/6

Bruce Springsteen beviste i går at han fortsatt er en av de beste blant de stadig færre som makter å spille b(e)rucende stadionrock. Men så mye nytt å tilføre rocken har han ikke lenger.

T-skjorte-haiene var synlig i Oslo sentrum tidlig på dagen, og lenge før Valle Hovin åpnet var det et folkemylder vi vel må tilbake til sist «The Boss» gjestet byen 27. juni 1999 for å finne maken til. Og det var ingen tvil: Springsteen har fortsatt taket på publikum, og viste i går at han fortsatt hører hjemme på stadionrockens topp 5 – sammen med Metallica, U2, Aerosmith og Eminem – artister som makter å tilfredsstille titusener, samtidig som de ikke henfaller til renskåret nostalgi.

Jubel-brucet var stort da The E Street Band endelig entret scenen like før klokka 20, og sjefen selv fikk selvsagt størst applaus. Men vi ble snytt for den nakne versjonen av «Born in the U.S.A.» han ofte har startet med tidligere i turneen. Isteden gjøv bandet rett løs på tittelsporet og «Lonesome Day» fra fjorårets The Rising – og viste at det som var irriterende på plate ikke nødvendigvis blir mindre plagsomt fra scenen.

Selv ikke sju mann og to kvinner (fiolinist Soozie Tyrell var et nytt og trivelig bekjentskap) sterke E Street Band i rutinert driv kan skjule de irriterende nanana-refrengene og reprisene på enkle triks Springsteen kunne bedre før.

Selv om fjorårets 11. september-album preget konserten var den samtidig så spekket med gamle godbiter at det virker som Springsteen har funnet seg godt til rette med at hans dager som «the future of rock ‘n’ roll» er vel forbi. For allerede i spor nummer tre og fire bar det tilbake til rockehistorien, nærmere bestemt «Prove it All Night» og tittelsporet fra Darkness on the Edge of Town og obskuriteten «My Love Will Not Let You Down» fra samleren Tracks.

Så var det tid til en gebrokken publikumsflørt: «Fint å vaere tilbaka i Norrge. Gårr det bra?» Bandet fortsatte i balladeland med flotte «Empty Sky» fra The Rising før stemningen på Valle Hovin steg betraktelig da munnspilltonene fra «The River» tonet utover oslokvelden. Da klarte Springsteen å narre oss til å tro at den halvtraurige gladrockeren «Waitin’ on a Sunny Day» er en god gammel klassiker. Det ble til og med tilløp til allsang, og det er ikke verst for en slik fersking av en sang.

Og for å være ærlig: The Ghost of Tom Joad og The Rising har sine klare kvaliteter, men Springsteen har ikke vært en musikalsk viktig artist siden midten av 1980-tallet. Derfor var det kos å høre så mange gamle låter, men så er da også Springsteen en artist som holder på i tre timer – og da er du nødt til å ta historien til hjelp.

Det var synd vi ikke fikk høre Springsteen ta «Born in the U.S.A.» tilbake fra de skamløse patriotene som har adoptert låta, for i den kombinerer han fortvilelse og håp på arketypisk vis: Nedtrykte og desperate vers satt opp mot et trassig optimistisk refreng. Metoden går som en rød tråd gjennom hele Springsteens karriere, som i den ferske «My City of Ruins» der versene handler om kulde, regn og tomme gater mens refrenget er reinspikka gospel: «Come on, rise up!».

Denne tvetydigheten uttrykker Springsteens pågående hat/kjærlighet-forhold til sitt hjemland, som gjenspeiler seg i europeernes samme tvetydighet til USA og Springsteen selv. La det være sagt: Bruce Springsteen kunne aldri kommet fra Europa.

Samtidig er det lett å skjønne hvorfor Springsteen så lett blir misforstått, for han og The E Street Band oser av en slik spilleglede på scenen at det er vanskelig å fange opp de mørke nyansene.

«For meg virker han som en gigantisk jukeboks nå», skrev en gammel fan på den offisielle fansiden Brucespringsteen.net etter finlandskonsertene hans tidligere i uka, men spør du meg burde flere artister vært jukebokser. Jeg har vært på nok konserter der artister furtent nekter å spille sine største slagere for isteden terpe på nye låter ingen har rukket å få et forhold til.

Ikke så med Bruce Springsteen og The E Street Band, som raust delte ut gamle perler – især fra Darkness on the Edge of Town og The River og mot slutten også Born to Run («Jungleland») og Born in the U.S.A. («Bobby Jean»). Det virker som musikerne på scenen først og fremst er ute etter å tilfredsstille publikum – samtidig som de har det fordømt moro. Når Springsteen presenterer bandet i «Mary’s Place» gløder han som den reneste James Brown.

Han har kanskje gått fra å være kreativ rocker til å bli en gigantisk jukeboks – men i så fall er han en av verdens største, beste og mest underholdende jukebokser.

PS! Dagsavisen rakk ikke alle ekstranumrene før deadline.