Kategorier
Musikk

Richard Thompson: 1000 år med popmusikk

Onsdag 1. august spiller Richard Thompson på Rockefeller. Men har du sjekka ut hans 1000 Years of Popular Music? Her viser han oss at popmusikk ikke ble oppfunnet for 60 år siden.

«Når skal de komme til Mötley Crüe?, hører jeg dere si,» spøker Richard Thompson et stykke ut i konserten 1000 Years of Popular Music, som nettopp er sluppet på dvd. Han har akkurat spilt «So Ben Mi Ca Bon Tempo» av den italienske katedralmusikeren Orazio Vecchi (1550–1605), som også var berømt for sin sekulære, ikke-religiøse, musikk.

«Det var italienerne som først fant ut hvordan man skal ha det moro,» spøker Thompson før låta, men etterpå følte han at noen i publikum syntes hans guidede reise gjennom popmusikkens historie kanskje er hakket for grundig.

Thompsons konsertprosjekt er et tungt argument for at popmusikk ikke ble oppfunnet under ungdomsrevolusjonen etter andre verdenskrig. Popmusikk er det som til enhver tid er mest populært i samtiden, og som hadde til hovedhensikt å behage, underholde eller by opp til dans.

Den tidligere frontmannen i folkrockbandet Fairport Convention ble da også provosert ut i rollen som musikalsk historielærer. I 1999 inviterte Playboy ham til å lage en liste over tusenårets beste sanger, men Thompson mistenkte magasinet for å ønske seg sanger fra de siste 20 årene. For å avsløre prosjektet som en bløff satte han opp en liste som gikk tilbake til 1068; en liste som aldri ble trykket i Playboy.

Isteden lurte lista Thompson ut på landeveien for å framføre det han mente virkelig var tidenes beste popmusikk. Repertoaret på dvd-en strekker seg fra «Sumer Is Icumen In» fra 1260 via middelalderballader, folkemusikk og filmmusikk til Cole Porter, The Kinks, Julie London og Mötley Crüe – i alle fall indirekte.

Den yngste sangen på repertoaret er Bowling For Soups «1985» fra 2004, med en tekst som passer som hånd i hanske til Thompsons prosjekt. Texas-punkrockerne synger om en dame som mimrer om det hun syntes var musikkens gullår, 1985, og som lurer på hvor alle de gode låtene ble av. En av tekstlinjene går «when did Mötley Crüe become classic rock?», noe som på linje med Thompson viser hvordan de musikalske grensene vi stadig setter opp både er kunstige og flyktige.

De beste låtene lever videre uavhengig av opphavsmannen, utvikler seg, modnes og blir voksne – før de til slutt eldes og dør etter ti, hundre eller kanskje tusen år. Som da han setter i gang Britney Spears’ «Oops! I Did It Again», som til slutt sklir over i en framføring som minner mest om  en trubadur på 1600-tallet.

Opprinnelig publisert i Ny Tid.

Av oyvindholen

Father, journalist, author, and journalist in D2/Dagens Næringsliv (www.dn.no).

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..