Gamle helter: Bob Mould og Black Francis

Onsdag 8. august kommer Bob Mould til Øyafestivalen for å spille gjennom Sugar-debuten Copper Blue (årets album i NME 1992). Jeg var så heldig å få se Sugar på Roskilde ’93, rett etter slippet av det fabelaktige minialbumet Beaster. Men tenk om han kunne spilt en konsert med høydepunkter fra solokarrieren, Hüsker Dü og Sugar! Da hadde jeg kjøpt billett.

Uansett: Denne saken om Mould og den yngre tvillingsjelen Frank Black (Francis) skrev jeg i 2005.


BOB MOULD

Bob Mould og Charles Thompson III, alias Frank Black, har vært ledende figurer i den alternative rocken i USA siden 1980-tallet. De anses begge for å være banebrytere og forbilder for flere generasjoner av rockere, men samtidig er det ingen som bryr seg så mye om deres fortsatte karrierer. Nå er begge her med to nye album, som på ingen måte kan matche det beste de har gjort. Samtidig er platene noe av det beste de har gjort på årevis.

Stødige veteraner
La oss begynne med Frank Black, tidligere best kjent under aliaset Black Francis. Da var han vokalist i Boston-bandet Pixies, som med monumentale album som Surfer Rosa (1988) og Doolittle (1989) var førende i den såkalte collegerock-scenen på 1980-tallet. Pixies’ miks av Beach Boys-aktig pop, hissig punk og støyende kunstrock var et viktig forbilde for Nirvana, men gruppa ble oppløst i 1992, før de fikk høste fruktene som følge av den tidligere så alternative rocken ble mat for menigmann på 1990-tallet. Det vil si, ikke før Pixies overraskende ble gjenforent i 2004, noe som etter ryktene også skal føre til det første albumet fra den kanten siden 1991s Trompe le monde. [2012-kommentar: Jeg venter fortsatt.]

Frank Black har imidlertid ikke ligget på latsiden etter oppløsningen av Pixies, men har sluppet hele ti album på egen hånd. Etter en lovende start med solodebuten Frank Black (1993) og undervurderte Teenager of the Year (1994) gikk han raskt over på autopilot, med en stri strøm uengasjerende og likelydende album i rask rekkefølge.

Heldigvis ser det ut som gjenforeningen av Pixies også har gitt positivt utslag for solokarrieren, for årets Honeycomb er noe av det mest sjarmerende og trivelige han har gitt ut på lenge. Albumet er spilt inn i løpet av fire dager, men denne gang har han samarbeidet med studiomusiker-legender som gitaristen Steve Cropper (Booker T. & The MG’s, Blues Brothers), organisten Spooner Oldham (Wilson Pickett, Neil Young) og trommeslageren Anton Fig (David Lettermans husband, Bob Dylan).

De holder seg stort sett høflig i bakgrunnen, men det virker som disse stødige veteranenes tilstedeværelse har hatt en positiv effekt. Frank Black er i alle fall mer tilbakelent enn noensinne, og kvitterer med en fin rekke avslappede og sjarmerende låter som legger seg i tradisjonen etter Pixies-smygare som «Motorway To Roswell» og «Here Comes Your Man».

Vi kan kalle dette mannens hyllest til sine mykere musikalske røtter innen soul, pop og country. Det når selvsagt ikke opp til knærne til Pixies’ gylne stunder, men den avslappede stemningen gir et inntrykk av at Frank Black har innsett at han har passert middagshøyden, men ikke bryr seg. Resultatet blir et høyst trivelig album, mest ment for gamle venner.

Gikk under jorda
Der Pixies var en av Kurt Cobains forbilder, er det liten tvil om at Frank Black i sin tid lånte ett øre eller to til Bob Mould. I tospann med Grant Hart gjorde Mould gruppa Hüsker Dü til et av de viktigste og mest innflytelsesrike i amerikansk rock på 1980-tallet, og bandets vei fra frådende hardcore til komplisert, melankolsk og ambisiøs rock er et miniatyrbilde av den voldsomme utviklinga av amerikansk punkrock på 1980-tallet.

Album som Zen Arcade (1984) og Warehouse: Songs and Stories (1987) er essensielle. Etter sistnevnte gikk Mould og Hart hver sin vei, men der et samtidig band som R.E.M. ble internasjonale superstjerner er Hüsker Dü-medlemmene fortsatt bare kulthelter.

Etter et knippe mørke og innadvendte soloalbum vendte Mould overraskende tilbake med krafttrioen Sugar i 1992, og albumet Copper Blue ble kåret til årets beste av den innflytelsesrike engelske musikkavisa NME. Men Mould var ikke klar for å bli rockestjerne igjen, og la etter noen få år Sugar på hylla.

I stedet gikk han under jorda, og annonserte med soloplata The Last Dog and Pony Show at den ville bli hans avskjed med tradisjonell gitarrock. Siden har Mould vært mest opptatt av å leke med elektronikk, omtrent slik som da Neil Young gikk inn i sin synthfase tidlig på 1980-tallet. Årets Body of Song er derimot en slags retur til Moulds rockerøtter, selv om hans elektronika-interesse fortsatt kaster noen skygger over prosjektet.

Plata har et mer lavbudsjettspreg enn Sugar, og sammenlignet med Copper Blue høres dette mest ut som en demoinnspilling. Moulds evne til å skrive låter forsvinner ikke, nesten uansett hvilken innpakning han velger å gi låtene sine (technoflørten Long Playing Grooves under aliaset LoudBomb er et unntak).

Body of Song er et fint lite comeback, men som med Frank Black kan det virke som Mould har innsett at han aldri igjen vil bli like innflytelsesrik som på gullalderen på 1980-tallet. Det skal da også mye til.

Opprinnelig publisert i Ny Tid.

4 kommentar

  1. […] mannen bak Oasis. Og Primal Scream, Teenage Fanclub, My Bloody Valentine, The Jesus and Mary Chain, Sugar, House of Love, The Libertines, The Beta Band, The Hives og så videre, og så […]

  2. […] som i innstilling og sjokkfaktor minnet om grensesprengende utgivelser som Land Speed Record med Hüsker Dü og Refuseds The Shape of Punk To […]

  3. […] indiehelter som J. Mascis (Dinosaur Jr.), Ian Brown (Stone Roses) og Bob Mould (Hüsker Dü) er fortsatt med oss og gir til tider ut gode plater – men sliter med å krabbe […]

  4. […] rive med av en skikkelig dose «töddelrock»: Band som Blue Öyster Cult, Motörhead, Hüsker Dü og Mötley Crüe har tidligere vist at det hjelper med prikker over vokalene, og med sitt andre […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: