Refused: Revolusjonens soundtrack

Fredag 10. august spiller et gjenforent Refused på Øyafestivalen. Deres The Shape of Punk to Come (1998) er en tidløs klassiker, men det er også verdt å sjekke ut etterfølgerne The (International) Noise Conspiracy, The Lost Patrol og Invasionen (som spiller på Rockefeller fredag). Her er mine skriverier om T(I)NC og The Lost Patrol.

REFUSED

1. 2002-intervju med The (International) Noise Conspiracy.

Når revolusjonen kommer vil The (International) Noise Conspiracy stå for musikken. Tirsdag nøyer svenskene seg med et forsøk på å revolusjonere Oslo Jazzfestival.

Det ligger an til en spesiell konsert på Blå førstkommende tirsdag [i 2002 altså]. Ikke bare stiller The (International) Noise Conspiracy – eller T(I) NC – med sin funky blanding av politikk, garasjerock og punk. For første gang deler svenskene også scene med jazzmusikere: Den svenske saksofonisten Jonas Kullhammar – Sveriges Håkon Kornstad – og hans kvartett.

– Sant å si vet jeg ikke hva vi ender med ennå. Vi har aldri gjort en slik konsert før, sier Noise-trommis Ludwig Dahlberg.

Han deler også scenen med en han kjenner svært godt denne kvelden, nemlig sin egen «farsa» – den svenske pianistlegenden Sven-Eric «Svenna» Dahlberg, sjef for Nefertiti, Göteborgs eget Blå. Han har tidligere spilt med navn som Dexter Gordon, Ben Webster og Archie Shepp, og nå altså T(I) NC.

– Det er ganske morsomt, for det er først i de siste årene jeg har begynt å høre på jazz. Men pappa har fortsatt ikke særlig sans for punk, ler Ludwig.

Dansbar revolusjon
Oppskriften til T(I) NC er enkel: Ta politisk radikalt tankegods og presenter det ved hjelp av dansbar og energisk rock ‘n’ roll. Naturlig for et band som selv ble interessert i politikk via punkband som Dead Kennedys og The Clash.

– Vi er ganske nøye med å peke på at vi ikke har noe svar. Jeg tror vår oppgave er å skape et soundtrack for de politiske grasrotbevegelsene som nå oppstår; de antikapitalistiske demonstrasjonene, Attac og Reclaim The Streets. Mens mye annen politisk musikk er dystopisk, trist og mørk prøver vi å skape glede og energi. Det er først og fremst musikken vi brenner for, men vi bruker den for å snakke om politiske temaer vi er interessert i. Heller det enn å skrive 12 sanger om dama si.

Og T(I) NC har da også navn som Karl Marx, Noam Chomsky, Simone de Beauvoir og cybermarxister som Nick Dyer-Witheford og Harry Cleaver på sin liste over forbilder. Dahlberg gleder seg over at T(I) NC ikke er alene i sitt politiske engasjement i Sverige.

– Tidligere måtte du helt tilbake til Mikael Wiehe for å finne politisk engasjerte musikere i Sverige, men nå har vi hiphopartister som Looptroop, Timbuktu og Latin Kings og popband som Dr. Kosmos, for å nevne noen.

Til salgs
Innstillingen til T(I) NC oppsummeres best med låta «Up For Sale» fra fjorårets A New Morning, Changing Weather-album: «Everything we know is up for sale», synger Dennis Lyxzén – tidligere vokalist i det fabelaktige svenske punkbandet Refused.

Kapitalismen står igjen som ensom global seierherre – hevet over restene av det ideologiske meningsmarkedet.

– Teksten er halvveis ironisk, og en unnskyldning for ikke å bry seg om noe. Men i dag finnes det ikke noe alternativ til kapitalismen for privatpersoner som ønsker å overleve. En er nødt til å inngå kompromisser og prostituere seg, men det er måten en prostituerer seg på som er utfordringen.

T(I) NC får da også kritikk for å selge plater og t-skjorter, ta betalt for konserter og – ikke minst – bli spilt på MTV, der «Capitalism Stole My Virginity» var en liten slager. Men bare det å få en tekst som «But now we are unsentimental and unafraid to destroy this culture that we hate» inn på MTV, gir svenskene undergravende stjerner i boka.

– Men hvordan overlevde gruppa en USA-turné rett etter 11. september?

– Vi trodde vi skulle lynsjes, men ble faktisk ofte svært godt mottatt. Mitt inntrykk er at i dagens USA er det et meningstomrom, og at alternative synspunkter derfor ønskes velkommen. Det er faktisk i USA det går best for oss nå.

Kaoskapitalisme
T(I) NC fikk også et innblikk i verdenskapitalismen da de turnerte i Kina i 1999, som en markering av tiårsdagen for massakrene på Den himmelske freds plass.

– Kina var i ferd med å gå fra sin særegne form for kommunisme til en slags kaoskapitalisme. Beijing er jo den byen i verden med flest McDonald’s-restauranter. Men det som gjorde mest inntrykk var hvilken betydning musikk hadde. Konsertarrangørene risikerte fengsel for å holde punkkonserter, og selv om de lokale bandene ikke engang kunne stemme gitarene var de voldsomt engasjerte og spilte en virkelig bisarr form for punk. Det satte det vi drev med i perspektiv.

Til høsten drar bandet på sin fjerde USA-turné med stopp i Australia og Sør-Amerika på veien. Så følger et nytt album neste år, så det spørs om jazzeventyret starter og slutter på Blå tirsdag. Men kan jazz være politisk?

– Umiddelbart oppfattes ikke jazz som politisk fordi det er instrumentalmusikk. Men John Coltrane var definitivt politisk, og hva med Charlie Haden og hans Liberation Music Orchestra-plate? (Protestjazz fra 1970 som tar for seg den spanske borgerkrigen og Vietnamkrigen.) Og Charles Mingus var punk allerede på 50-tallet; han ga ut plater på egen hånd og kontrollerte sin egen karriere. Han er definitivt et forbilde.

2. Aftenposten-anmeldelse av Armed Love (skrevet sammen med anmeldelse av The Hives’ Tyrannosaurus Hives).

The (International) Noise Conspiracy
Armed Love
Burning Heart Records/Epitaph/Bonnier Amigo 2004
4/6

Der The Hives tråkker dypt i egne fotspor, har landsmennene i The (International) Noise Conspiracy – T(I)NC) – langt større ambisjoner for sin rock. Både musikalsk og politisk. Med Dennis Lyxzén fra det suverene svenske punkbandet Refused i front, er T(I)NC enkelt fortalt garasjerockens svar på Gatas Parlament.

Dette er rock med revolusjonært budskap, og heldigvis gjør gruppa også et forsøk på å gjøre noe mer enn rett-frem garasjerock. I 2002 samarbeidet de med Jonas Kullhammar og Sven Eric Dahlberg på Oslo jazzfestival, og Armed Love er produsert av Rick Rubin – med saksofon av Kullhammar og orgel av selveste Billy Preston (Little Richard, The Beatles).

Rick Rubin gir albumet kraft og klarhet, men kan dessverre ikke hjelpe til der det skorter mest: Armed Love har ikke like fengende låter som miniklassikeren ”Capitalism Stole My Virginity” fra forrige album. Derfor er ikke dette et helt vellykket album, men det er uansett et mer sympatisk, ambisiøst og givende album enn Tyrannosaurus Hives.

Sugen på hardtslående svensk punkrock? Sjekk heller ut disse:

Ebba Grön
1978-1982
Mistlur 1987

Samleplate med Sveriges viktigste punkband med Joakim Thåström i front. Utviklet seg til Imperiet på 80-tallet, mens Thåström fortsatt holder koken som soloartist.

Union Carbide Productions
The Golden Age of Union Carbide Productions
MNW 1997

Samleplate med det beste av dette innflytelsrike rockebandets musikk fra 1986 til 1993 – blant annet inspirert av MC5 og The Stooges. Forløperen til The Soundtrack Of Our Lives.

Refused
The Shape of Punk to Come: A Chimerical Bombination in 12 Bursts
Burning Heart 1998

Det store mesterverket innen moderne svensk punk/hardcore, med The (International) Noise Conspiracy-frontmann Dennis Lyxzén som vokalist.

3. Bergens Tidende-anmeldelse av The Lost Patrol.

The Lost Patrol
Songs About Running Away
Burning Heart Records/MNW 2003
3/6

Hardcorelegende viser sine myke sider.

”No manifestations, no explanations”, synger Dennis Lyxzén på sitt andre album under Lost Patrol-navnet. Politikken er lagt midlertidig på hyllen når vokalisten i det legendariske hardcorebandet Refused og The (International) Noise Conspiracy går over i singer/songwriter-modus med 12 låter om den vanskelige kjærligheten. Han har tatt en ”mjukis”, som svenskene sier.

Lyxzén har hentet inn en skokk musikere, deriblant saksofonist Jonas Kullhammar og medlemmer fra The Perishers, Randy, The Facer og Isolation Years. Men der Lyxzéns andre prosjekter er originale og kraftfulle, er The Lost Patrol i større grad en veik miks av språklige plattheter og musikalske klisjeer og pastisjer. Når mannen i tillegg ikke akkurat har en stor americana- eller soul-sangstemme ender Songs About Running Away opp som et mindre spennende hobbyprosjekt.