Fredag 10. august har Øyafestivalen endelig fått henta et knippe legendariske reggaehelter til Oslo: The Congos, Max Romeo og Lee «Scratch» Perry.
Her kan du lese mer om The Congos og dub, og få noen klassiske reggaetips. Under kan du lese mine anmeldelser av to av Perrys ikke fullt så legendariske studioalbum fra 2000-tallet.
1: Aftenposten Aften-anmeldelse av Lee «Scratch» Perrys ikke spesielt banebrytende Jamaican E.T.
Lee «Scratch» Perry
Jamaican E.T.
Sanctuary/Trojan/VME 2002
Levende legende med lite legendarisk album.
Siden slutten av 50-tallet har Lee «Scratch» Perry vært en av reggaens store trollmenn, med sagnomsuste utgivelser med The Upsetters, Bob Marley og The Congos på rullebladet. Men etter at han brente ned sitt Black Ark-studio i 1979, har det vært så-som-så med den musikalske kvaliteten.
Nye Perry-samlinger dukker opp nesten månedlig, men dette er faktisk et nytt studioalbum. Men savnet av Mad Professor, Perrys sparringpartner på 90-tallet, er påtagelig.
Kort fortalt babler Perry fra tre kanaler samtidig, over et ganske halvhjertet og blodfattig reggaekomp. Han besitter fortsatt en viss hypnotisk kraft, men kjøp i Jahs navn heller samleren Arkology!
Høydepunkter: «Message From The Black Ark Studios», «Jah Rastafari», «Jamaican E.T.».
Bonus 2: BT-anmeldelse av Lee «Scratch» Perrys noe bedre Panic in Babylon.
Lee «Scratch» Perry
Panic In Babylon
Narnack Records/Indie Distribution 2004
4/6
Sprø reggaelegende med sveitsiske støttehjul.
Høsten 2004 var jeg på Lee «Scratch» Perry-konsert i Brussel, noe som var en selsom og underholdende opplevelse. Han ble backet opp av det sveitsiske reggaebandet The Whitebellyrats, som alle så ut som Paal Tarjei Aasheim-kloninger med sine blankpolerte skaller og svarte hornbriller. Sveitsisk reggaepresisjon var et utmerket støttehjul for Perrys babbel, og oppskriften fungerer også på dette 2004-albumet, som nå slippes i Norge.
Nå skyldes ikke legendestatusen til Perry hans tekster eller sangstemme, men det nyskapende produsentarbeidet for The Upsetters, Bob Marley og The Congos frem til han brant ned Black Ark-studioet i 1979. I dag nøyer han seg med tullprat og rastasymbolikk i heftige doser, men når Whitebellyrats pakker røret inn i melodiøs, variert og rytmetung reggae av fin årgang, låter det langt bedre enn 2002s Jamaican E.T., som Perry av uforståelige grunner vant en Grammy-pris for.
Samtidig er det meningsløst å sammenlikne dette med Perrys høydepunkter, glitrende samlet på 1997s Arkology.
Øyvind Holen 