«Martin Hagfors i Home Groan er en av Norges beste og minst kjente låtskrivere», skrev jeg i denne 2003-saken. Det har heldigvis endra seg, og lørdag 11. august kan du se Hagfors på Øyafestivalen. Sjekk også ut min Martin Hagfors-spessial for mer.
Rootsbølgen avgikk med døden tidlig på 90-tallet, men Motorpscyho og Martin Hagfors i Home Groan viser at det fortsatt er liv i norsk kvalitetscountry.
Rundt 1990 handlet norsk musikk, og især norsk musikkjournalistikk, mye om country, blues, bluegrass, Texas, cowboyhatter og lisseslips. Bølgen ble døpt ”roots” og fikk til og med sin egen spellemannpris, mens artister som Steinar Albrigtsen, Eriksen, Somebody’s Darling og Claudia Scott utvilsomt var mer i kontakt med amerikanske enn norske røtter. På midten av 90-tallet var bølgen stein død og de store plateselskapene skygget banen, mens norsk country ble holdt i live fra uventet hold.
Falsk filmmusikk
Året var 1994, og trøndergruppa Motorpsycho hadde akkurat etablert seg som et norsk bidrag til den internasjonale bølgen av støyende og søkende rock gjennom flotte plater som Demon Box og Timothy’s Monster. Bandet hadde brutt lydmuren, men hadde fortsatt ikke turt å kaste alle sjangersekker ut døra. Det var nok derfor deres neste innfall ble gitt ut i begrenset opplag forkledd som filmmusikk til en oppdiktet italiensk westernfilm.
Motorpsycho sto på dette tidspunktet trygt plassert i bølgen av grunge og alternativ metal fra USA, men like etter Timothy’s Monster spilte bandet plutselig country med banjo, steelgitar, fiolin, akustiske gitarer og mandolin. På The Tussler Original Motion Picture Soundtrack (dBut 1994, nyutgivelse med 10 bonusspor Stickman Records/Tuba 2003) forvandlet Motorpsycho seg fra et skummelt metalmonster til en hyllest til countryrockere som The Byrds, Gram Parsons og The Flying Burrito Brothers.
Plata var spekket med coverlåter, countryversjoner av Motorpsycho-sanger og enkelte nyskrevne låter, og ble nylig beskrevet av Dagbladet som 90-tallets beste countryskive. Det sier mer om norsk country på 90-tallet enn Motorpsycho, men da The Tussler-bandet spilte fire ganger i Oslo i forbindelse med Øyafestivalen i sommer minnet det mer om vekkelsesmøter enn konserter.
Gutta og deres kumpaner har en slik dyptpløyende kjennskap til og forståelse for den uflidde delen av countryhistorien, og står således i spissen for konturene av en ny norsk countrybølge, parallelt med suksessen til Showtime Records og artister som Heidi Hauge og Liv Marit Wedvik. The Tussler er kanskje country for og av platesamlere, men at Motorpsycho spiller country med spilleglede, engasjement og dyp musikkforståelse er det ingen tvil om.
Kultartist
Om country og folkrock er en hobby for Motorpsycho er det dypt alvor for norskamerikaneren Martin Hagfors, som er i ferd med å bygge opp noe som minner om et livsverk med bandet Home Groan.
Gruppa debuterte i 1997 på eget selskap med Home Groan, og har siden med ustoppelig glød gitt ut ytterlige fem studioalbum, en konsertplate og den ferske samleren The Cream of the Crop. Sistnevnte er den første plata som ikke er utgitt av Hagfors’ eget plateselskap Me Records. De hyppige utgivelsene og den sparsomme distribusjonen og medieoppmerksomheten har ført til at Hagfors fortsatt er en kultartist og en musikernes musiker. Det siste ble ekstra tydelig under sommerens Øyafestival da Hagfors ble hyllet på scenen av sterke musikere fra Jaga Jazzist, Hellbillies, Midnight Choir og Motorpsycho.
Forhåpentligvis kanThe Cream of the Crop føre Hagfors’ låter ut til et større publikum, for samleren gir et finfint tverrsnitt av Home Groans innholdsrike karriere. Fundamentet ligger i den samme kosmiske countryrocken The Tussler er inspirert av, men det er lett å høre paralleller til artister som Neil Young, The Jayhawks, Uncle Tupelo og sjangre som støyrock, indie, folkrock, jazz og blues.
Home Groan handler først og fremst om klassisk låtskriverkunst, og bandets fantasi når det kommer til arrangementer og Hagfors’ lyse, halvt skjelvende stemme gir de beste låtene en inderlighet få norske band kan matche i dag. The Cream of the Crop er en glitrende innføring til en av Norges beste og minst kjente låtskrivere, og etter den går du videre med for eksempel Astrodome eller Modern Man.
Eller du kan sjekke ut HGH, som er blitt en duo bestående av Martin Hagfors fra Home Groan og Gebhardt fra Motorpsycho etter at Lars Håvard Haugen fra Hellbillies trakk seg etter gruppas første album. Det er blitt tre HGH-album, som uhøytidelig og spontant prøver å mikse Hagfors’ klassiske låter og Gebhardts eksentriske banjokrumspring i en folkrock- og bluegrassinnpakning. Resultatet blir alltid underholdende, men aldri helt essensielt.
Opprinnelig publisert i Ny Tid.
Øyvind Holen 