Kaada: To intervjuer og én anmeldelse

Onsdag 22. august slipper Kaada albumet Kaada & The Late Bloomers in Concert. Her er to intervjuer og én plateanmeldelse.

FOTO: OBSERVATORIET

1. Aftenposten Aften-intervju fra 2001.

John Erik Kaada fra Cloroform får vondt i maven av å se navnet sitt på T-skjorter, men innrømmerat det er litt gøy å bli behandlet som en popstjerne.

Den genresprengende trioen Cloroform måtte kjempe for å gi intervjuer når den ga ut sine plater. Når gruppens tangentmann John Erik Kaada mandag gir ut soloplate på EMI Norsk, står mediene i kø. 10-15 intervjuer på én dag kan vri hodet på de beste, og Kaada innrømmer at han ikke bare er glad over tanken på å være popstjerne.

– Jeg har ikke helt vent meg til å se etternavnet mitt på T-skjorter og buttons, det får jeg litt vondt i maven av. Men dæven så mye kult som følger med å være knyttet til et stort plateselskap også. For dette er ingen vanlig plate.

Hamskifte
Kaadas solodebut Thank You For Giving Me Your Valuable Time slippes nemlig ikke bare på cd og vinyl. I rask rekkefølge kommer også ti vinylsyvtommere med nye spor og remikser, samt en luksus-cd med skinnomslag. Og Kaada stiller ikke helt uforberedt til presseoppmerksomheten. Når fotografen drar frem kameraet, ber han pent om å få lov til å skifte genser.

– Musikere som intervjues dukker ofte opp i de samme klærne i alle aviser. Jeg legger merke til slike ting.

Nå ser kanskje ikke den hengslete stavangermannen ut som noen typisk popstjerne, men så er ikke albumet hans noen typisk popplate heller. Men i en verden der Moby og Destiny’s Child er nesten like store stjerner burde det være plass for Kaadas særegne musikalske univers også.

Kaadas vinylsamling, whisky, amerikanske gospelsangere og tsjekkisk frijazz er blant ingrediensene på albumet, som han har plundret med i sitt hjemmestudio i to år.

– Jeg bryr meg ikke om genrer og båssettinger, men dette er utvilsomt en popplate – det er det mest kommersielle jeg har gjort noen gang.

Cloroform startet som en jazztrio, men gjennom fire album visket de vekk skillene mellom rock, klubbmusikk og jazz. Kaada ble etter hvert så lei jazzstempelet at han via gruppens hjemmeside oppfordret alle til å flytte Cloroform-platene fra jazz- til rockehyllen.

– Da jeg var i tenårene likte jeg best heavy metal som Iron Maiden, Bon Jovi, Metallica og Slayer, men når du spiller piano blir det etter hvert naturlig å spille jazz selv.

De siste årene har Kaada fått jazzen langt opp i halsen, og han stuet vekk jazzplatene sine i et skap – til fordel for pop og r&b som All Saints og Missy Elliott. Det er lydbildet i moderne pop som tiltrekker Kaada, og han har da også fått engelske Niven Garland til å mikse albumet – en kar som tidligere har arbeidet med All Saints, Primal Scream og Portishead. Men kall for guds skyld ikke musikken for elektronika, slik noen anmeldere allerede har gjort.

– Det er ikke en eneste synth på platen, og store deler er spilt inn med hjelp av gamle analoge apparater. I utgangspunktet var mye av musikken basert på samplinger, men det siste halvåret har jeg spilt inn det meste på nytt med hjelp av «ekte» instrumenter og vokal. Vi har på en måte snudd dj-kulturen på hodet; det vi spiller på våre instrumenter er basert på samplinger av andre musikere.

Roter bakover
Inspirasjonen henter Kaada i hovedsak fra sin samling gamle vinylplater – dette er en mann som snuser rundt i bruktbutikker og på loppemarkeder på jakt etter godbiter. Blant de overlevende samplene finner vi obskuriteter som Juanita Rogers, som sang med Sun Ra, og den tsjekkiske frijazzeren Jozef Skrzek.

– Jeg tror ikke musikken som lages i dag nødvendigvis er den beste. Jo mer jeg roter bakover, desto mer spennende finner jeg. Og jo eldre jeg blir, desto mer respekt får jeg for gamle dager. Jeg er veldig glad i musikk fra 40-tallet, og det er en god følelse å dyrke noe du ikke vet så mye om.

Kaada mikser gammelt og nytt på en måte som kan minne om det Moby gjorde med gammel blues. I «Care», som opprinnelig dukket opp i spillefilmen Mongoland, synger den amerikanske gospelsangeren Allan Steed duett med et sample av Juanita Rogers.

– Jeg fikk Allan til å synge i mikrofonen på den gamle ringeklokken min for å få den rette stemningen.

Gospelkjempen Steed ble en viktig bit i puslespillet etter at Kaada nærmest shanghaiet ham med whisky og dollar etter en konsert med Harlem Gospel Choir i Oslo Konserthus. En produktiv natt med whisky og sang i Kaadas hjemmestudio bar frukter, tre av sporene på soloplaten hjelpes frem av Steed.

– Opprinnelig var planen at soloplaten bare skulle gis ut i hemmelighet på mitt eget plateselskap, men nå er den blitt hovedsatsing. Cloroform er lagt på is inntil videre, men vi er fortsatt bestevenner og jobber mye sammen.
Nå skal Kaada sette sammen et nytt band med tanke på en større norgesturné. Og ikke nok med det. Han arbeider også med filmmusikk til hele tre langfilmer.

2. Aftenposten-anmeldelse av MECD fra 2004.

Kaada
MECD
Warner 2004
3/6

Kan den egentlige Kaada være så snill og reise seg?

John Erik Kaada er en av Norges mest lekne og uforutsigbare musikere, som det alltid er spennende å høre fra. Han startet karrièren som rocka jazzer med trioen Cloroform, en trio som siden har surfet rastløst mellom pop, jazz, støy, metal og rock. På solodebuten ga Kaada oss Moby-aktig kollasjmusikk, som senere ble gitt ut på verdensbasis av Mike Pattons Ipecac Records.

Kaada vil veldig mye, men samtidig er det til tider vanskelig å få tak i hva han egentlig vil. Hans andre soloplate tipper nemlig farlig nær den typen plater det er morsommere å lage enn å høre på.

«Smørblid pop», mener han selv, og MECD er en smart samling lekne vignetter, musikalske kruseduller og sjarmerende melodier. Kaada setter en helhetlig signatur på albumet, men jeg savner energien fra tidligere. Det er flere fine enkeltlåter – men ingen virkelige fulltreffere. Albumet er trivelig som bakgrunnsmusikk, men over tid blir helheten rett og slett noe blodfattig og kjedelig for denne karen.

Opprinnelig publisert i Aftenposten.

3. Ny Tid-intervju fra 2006.

John Erik Kaada har ikke lyst til å gi ut filmmusikken sin på plate. Isteden gir han ut en plate med filmløs filmmusikk.

Etter fjorårets Cloroform-album, Cracked Wide Open, er John Erik Kaada tilbake som soloartist. Music For Moviebikers beskriver han som «13 rolige melodier spilt på eksotiske instrumenter», og dette er også Kaadas tredje utgivelse for Ipecac Recordings, plateselskapet til tidligere Faith No More-vokalist Mike Patton.

– Ikke bare har man et stort distribusjonsnett, men også et referansepunkt som gjør at det er lett å knytte til seg kontakter over hele verden. Det er nå fem år siden jeg kom i kontakt med Ipecac, og det føles fortsatt uvirkelig. Å ikke ha noen landegrenser som holder en tilbake er et enormt privilegium, og jeg føler meg utrolig heldig, forteller Kaada.

Samtidig fører Ipecac-koblingen til nye problemer, da selskapet sliter med mye ulovlig nedlasting.

– Da vi spilte i Bremen for litt siden, sto hundrevis av mennesker og sang med på tekstene, men ifølge distributøren har vi nesten ikke solgt en eneste plate der.

Ipecac-kontrakten har også ført til at Kaada oversvømmes av demoer fra andre norske band som vil gi ut plater på selskapet. En plate med det norske balkanjazzbandet Farmers Market har vært under planlegging lenge, men nå ser det ut til at Patton setter kroken på døra for andre håpefulle.

– Tidligere sendte jeg alt videre til Ipecac, men de har gitt meg streng beskjed om at jeg ikke skal videresende noe. De mottar så mange demoer at hovedkontoret nå har hemmelig adresse.  Jeg har egentlig ingen tips til hvordan man kan komme i kontakt med dem lenger. Nå har de gitt beskjed om at de ikke vil ha demoer, så hva kan man gjøre da?

Kaada tjener til smør på brødet ved å lage filmmusikk. Han er nettopp ferdig med musikken til Margreth Olins It’s Hard to be a Rock’n Roller, og jobber nå med den nye filmen til Even Benestad. Men han kvier seg for å gi ut filmmusikken sin på cd, så derfor får vi Music For Moviebikers isteden – filmmusikk for filmer som ikke eksisterer.

– Moviebikers-musikken ligger i et grenseland. Den er dualistisk. Fin og av og til naivistisk på overflaten, men mørk på undersiden. Hvordan folk opplever den vil være så forskjellig, og slik skal det være med musikk. Musikk skal helst ikke forklares fra komponistens side.

Men hvilken film skulle Kaada ønsket at han hadde fått laget musikken til?

Life of Brian. Tenk å få jobbe med Monty Python-gutta på den tiden! Og så Schindlers liste etterpå, for å stabilisere hodet etter den morsomme jobben med Life of Brian.

Opprinnelig publisert i Ny Tid.

3 kommentar

  1. […] på Blå i Oslo var viet nettopp musikkvideoer; her ble videoer av norske artister som Krøyt, Cloroform, Madrugada, Bogus Blimp, Beatroute og Palace of Pleasure vist til allmenn begeistring og […]

  2. […] Fakta – Plateselskapene * I 2000 skal Rune Grammofon gi ut plater med komponisten Fartein Valen, hardingfelespilleren Nils Økland, jazzgruppa Supersilent og Supersilent-trompetist Arve Henriksens soloplate. * Smalltown Supersound satser på internasjonal lansering av Monopot, samleplaten Le Jazz Non (med norsk støy- og elektronika-musikk) og Continental Fruit. Blås plateselskap bp satser på Tri Dim, Petter Wettre/Per Oddvar Johansen og Cloroform. […]

  3. […] for artister som Bertine Zetlitz, Turboneger, Gluecifer, The National Bank, Arne Nordheim og Cloroform bak […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: