Surpomp-boogie med The Fall

Alle bør få med seg minst én The Fall-konsert i livet. Jeg så surgubben Mark E. Smith og kompani på Øyafestivalen i 2006, men lørdag 1. september får du en ny sjanse på Blå – en scene som nok kler bandet bedre enn dagslyset i Middelalderparken.

Her er min eneste The Fall-anmeldelse, med spinoffprosjektet Von Südenfed som bonus. Du bør også lese boka The Fallen, om jakten på The Falls totalt (den gang) 43 bandmedlemmer.

The Fall
Reformation Post TLC
Sanctuary Records/VME 2007
4/6

Gamle grinebitere ruster aldri.

Da The Fall spilte på Øyafestivalen i fjor hadde Mark E. Smith nettopp sparket hele bandet, bortsett fra keyboardistkonen Elena Poulou, og erstattet dem med våpendragere fra amerikanske band som Darker My Love og The Hill.

Nå er det ingen tvil om hvem som er dommer, jury og bøddel i Smiths verden av punk, kunstrock, spoken word og galemattias, og på denne gjengens første plate – trolig nummer 26 siden 1979-debuten – er alt ved det gamle.

Bandet pisker fortsatt opp repetive gitarriff og en buldrende rytmeseksjon som bakteppe for Smiths absurde mumlesynging og gretne historier (tittelsporet sparker Manchester-band som gjenforenes i håp om raske penger).

Vi får også den obligatoriske vindskjeve coverversjonen (Merle Haggards «White Line Fever»), og de like obligatoriske krautrock- og visvas-låtene. Fall-fans kan glede og ergre seg, mens nybegynnere først bør dyppe tærne i en samleplate.

Mitt aller første møte med The Fall, live på MTVs 120 Minutes. Er det rart jeg ble fan?

Von Südenfed
Tromatic Reflexxions
Domino/Playground 2007
5/6

Mouse On Mars danser med Mark E. Smith.

Gudene vet hvor mange bandmedlemmer Mark E. Smith har sparket fra The Fall i løpet av bandets 30 år lange historie, men uavhengig av hyppige utskiftninger har bandet alltid vært tro mot sin miks av postpunk, rock’n’roll, northern soul, rytmisk monotoni og Smiths grinebitende ”spoken word”-stil. Så hvorfor ikke gi Smith et nytt band å leke seg med?

Slik tenkte kanskje den tyske elektronikaduoen Mouse On Mars, og Von Südenfed er blitt et svært vellykket møte mellom tyskernes lekne og rytmetunge musikk og Smiths rablende gale vokalstil.

Husker du ”Losing My Edge” med LCD Soundsystem, der James Murphy jabbet i vei om den aldrende hipsterens problemer? Stilen minnet så sterkt om Smith at jeg trodde han sto for vokalen, men der LCD Soundsystem hermet er dette den originale versjonen av sur gubbe som sprer edder og galle på verdens hippeste klubb.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Én kommentar

  1. […] Min eneste The Fall-anmeldelse finner du her. […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

%d bloggere like this: