Jubel.fm feirer sin ettårsdag på Jæger i kveld, med uoffisiell norgesrekordforsøk i dj-nerding fra kl. 21 og utover. Jeg stiller selvsagt, og i mellomtiden kan du kose deg med denne Jubel-klassikeren til glede for nye lesere.
«This ain’t no muthafuckin hip-hop records / These country rap tunes,» oppsummerte Pimp C i UGK-låta «Let Me See It». Ti år senere gjør artister som Cory Mo, Big K.R.I.T., DJ Burn One, K.D., P. Watts og Yelawolf sitt for at country rap tunes er mer synlig enn noensinne.
Først og fremst: Country rap tunes (CRT) er bøgderap fra sørstatene. Og det var Pimp C og Bun B i UGK fra Port Arthur, Texas, som satte navn på følelsen først. Da Pimp C også begynte å eksperimentere med liveinstrumentering og inspirasjon fra klassisk soul og blues var rammeverket satt.
Er så CRT i dag en følelse, en regional stil eller en egen undersjanger – retrorap med produsenter og rappere som har plassert Pimp C på et alter og prøver å gjenskape UGKs stil og lydbilde fra 90-tallet? Vi var nødt til å diskutere dette med Jubels egen Joddski og Raffo.
– Nei til snikintellektualisering av bøgderappen! krever Joddski.
Og sjekk nederst i posten for tips om noen av 2011s beste country rap tunes-plater (gratis også vøtt),
Som undertegnede møtte Joddski begrepet «country rap tunes» (CRT) for første gang på UGKs 1996-album Dirty Money.
– For meg er det bare en del av den sørstatsfølelsen. I det man oppdaga UGK, og innså at sørstatene generelt ikke var like urbant New York og Los Angeles. For oss ble det viktig at vi fikk noe mer å relatere til. Inntrykket er at det ofte går mer i storytelling, og mindre i hippe popkulturelle referanser og innfløkte ordspill.
For Joddski har CRT mer til felles med blues og country enn med funk og soul. Han fikk også samme følelsen av 8Balls soloalbum Lost, ikke minst sporet der Goodie Mob er med. Soul Food-skiva til Goodie Mob også. Skittent og flott.
Raffo er gjerne med på å snikintellektualisere bøgderappen fra sør, og understreker at CRT må ses som en todelt tradisjon. På den ene siden har vi Texas-rap.
– Houston-tradisjonen er minst country, men samtidig den folk flest tenker på når de nevner «country rap tunes», ettersom det meste av alt som kalles CRT i dag høres ut som om Pimp C kunne produsert det. Jeg tenker særlig på deres tidlige, organiske sørstatssound, med utpreget bruk av liveinstrumentering eller soulsamples som tilfører et organisk og kanskje «autentisk» preg. Men det går fint an å mene at for eksempel Scarface er en CRT-forløper. For når CRT ikke handler om biler og det gode sørstatsliv, er CRT ofte forbundet med kunsten å fortelle en god historie, enten i tredje- eller førsteperson. Det er et introspektivt preg over mye CRT. Sjangeren nærmer seg ofte balladen.
Men vi kommer heller ikke utenom Atlanta, ikke minst representert ved kollektivet Dungeon Family – grupper som OutKast og Goodie Mob, og produsenter som Organized Noize.
– Her møter det rurale det «organiske», og går opp i en høyere enhet. Det er her countryen for alvor kommer inn. Samtidig kommer det politiske inn på en måte det kanskje ikke gjør i Houston-tradisjonen. Men hvor politisk Houston-tradisjonen var eller ikke var kan selvsagt også diskuteres. Hvis man trekker inn Geto Boys og Scarface blir den jo i hvert fall det., mener Raffo.
CRT er med andre ord lyden av harrytasser fra sørstatenes småbyer som møter de bredere musikktradisjonene i storbyer som Atlanta og Houston. Like fullt ble hiphopen fra disse musikalske metropolene lenge møtt med skepsis fra New York og Los Angeles, OutKast ble jo buet ut da de vant pris for beste debutant på The Source Awards 1995, mens UGK ikke ble tatt skikkelig på alvor før Jay-Z tok dem med på singelen ”Big Pimpin’” i 2000.
Kanskje derfor ble «country rap tunes» etter hvert til en hedersbetegnelse, der sørstatsrapperne trassig holdt på annerledesheten som i begynnelsen førte til at de ble avfeid, men som til syvende og sist gjorde at de rundt årtusenskiftet overtok hegemoniet i Hiphop-USA. Raffo mener CRT ble styrket som begrep som del av debatten om sørstatsrappens verdi.
– Lenge mente man jo at nesten all sørstatsrap var billig og kommersiell, klubborientert bruksmusikk. Men så kunne man henvise til denne andre tradisjonen og påpeke at det var noe annet også, at det var en slags lyrisk, mer introspektiv åre som løp ved siden av kommersen. CRT-begrepet er derfor kanskje primært politisk.
Men i det siste, ikke minst etter Pimp Cs død i 2007, er «country rap tunes» blitt noe mer enn et løst begrep. Det føles iblant som en slags retrosjanger. Rappere som Big K.R.I.T. og K.D. gjør iblant for Pimp C det band som Interpol gjorde med Joy Division – retromusikk laget med blåpapir som viktigste redskap. Joddski er usikker på om vi kan si at begrepet er blitt til en sjanger.
– Jeg visste ikke at CRT var en sjanger, jeg. Har lest om Big K.R.I.T., og at han skal være det. Men det ser jeg ikke. Han driver med UGK-retro. Er det å være inspirert av Pimp C det samme som å lage countryrap? Jeg synes man skal passe på å ikke bli som hardcore- og metalfolket, som har en sjanger for hvert band. På den andre siden: vil man bruke det som en sjanger på all bonete rapmusikk, så vær så god. Det er jo helt klart ei innstilling som syder gjennom mye av sørstatsrappen som helt klart er der. Det er nesten litt funny at ikke flere europeere har adoptert greia.
– CRT kan, med idylliseringen av alt som er country, roots og Pimp C, på sitt verste tilsvare sørstatsversjonen av den velkjente romantiseringen av et visst backpackete østkystmiljø fra 90-tallet. Hvis jeg har en innvending mot for eksempel Big K.R.I.T., som har en enormt sterk kultfollowing akkurat nå, er det at det kan bli litt friksjonsløst. Hører man på tidlige Pimp C-produksjoner er det alltid noe som bryter inni der – mannen blandet jo ofte svært urene elementer inn i produksjonene sine. Og da Pimp C begynte å eksperimentere med organiske elementer som liveinstrumentering i produksjonene sine, var det nettopp eksperimentering han holdt på med.
– Sånn sett synes jeg vel for eksempel at Timbalands arbeid på Bubba Sparxxx’ Deliverance er mer i Pimp Cs ånd enn Big K.R.I.T.s Return Of 4Eva. Samtidig har en produsent som DJ Burn One vist at han absolutt er i stand til å blande inn urene elementer innenfor en relativt streng CRT-estetikk.
Så hvor går man hvis man vil høre country rap tunes anno 2011? Joddski holder en knapp på Yelawolf.
– Yelawolf er country rap for meg, om noen er det. Han er jo hiphoputgaven av ei Daniel Woodrell-bok. Som vel kaller greia si «country noir». Holdningen hans er vel så country som man kan få det. Om det faller inn under denne konstruerte CRT-sjangeren veit jeg ikke.
Raffo går så langt som å fastslå at det er verdt å følge med de fleste som jobber innenfor CRT-sjangeren.
– Til tross for retroflørtinga er det jo her mye av det mest spennende skjer i dag. Bare tenk på folk som Yelawolf, Killer Mike, Bubba Sparxxx, Big K.R.I.T. og Cory Mo, som alle har gjort framifrå ting innen sjangeren. Og produsenter som DJ Burn One, Big K.R.I.T., StuntnDozier, DJ Mr. Rogers og mange andre. Noe av det interessante med CRT er jo at det finnes en voldsom underskog av fullstendig ukjente artister og produsenter der ute, som nesten alle er i stand til å få inn en fulltreffer eller ti.
– Det er først når CRT blir en musikkpolitisk størrelse at jeg blir skeptisk. Vi skal ikke måtte velge – CRT er én gyldig løsning blant flere, men best når den tar opp i seg så mange urene impulser som mulig.
Hvor står så CRT i 2011? Yelawolf har gått videre til stadioncountry rap tunes på årets Radioactive, men trøst finnes i denne fine rekka av mixtapes.
Cory Mo – Country Rap Tunez Volume One
P. Watts – Element of Surprise
Da Underdawgz – The 1st One is for Pimp
Øyvind Holen 