Mine damer og herrer, Jævla bra byline har den store ære av å by på gjesteblogger Julie Nordby Egeland. Hun har skrevet bacheloroppgaven «Hva kjennetegner bylinebilder og hvordan kan hyppig bruk av bildebylines i tabloidaviser forstås? – om journalisters vei fra backstage til frontstage» i sosiologi og medievitenskap.
Julie er ikke bare en djevel til å lage lange undertitler, hun har også laget dette sammendraget av oppgaven sin – eksklusivt for Jævla bra byline-redaksjonen. Bare det kvalifiserer til en jævla bra oppgave. Flere bra bylines her.
I min bacheloroppgave om bruken av bylinebilder i norske tabloider forsøker jeg å forstå den økende bruken av bylinebilder, med eksempler fra VG og Dagbladet, fra ulike innfallsvinkler. Spesielt ser jeg på bruken av bylinebilder som en konsekvens av medienes markedsstrategi og deres allerede eksisterende måter å tenke nyheter på, i tillegg ser jeg på bruken i lys av det jeg mener kan beskrives som rådende samfunnstendenser.
Nedenfor følger et utdrag og noen høydepunkter fra oppgaven, klippet og limt til et blogginnlegg for de der ute som er som meg, ekstra interessert i jævla bra byline. Det er en bylinebachelor på 1-2-3!
1. Bylinebilder – et intimitetstyranni
«Den herjende bylinefeberen» i norske tabloider har, i de få artiklene som finnes om bylinebilder, som oftest blitt forklart som et resultat av vår tids gjennomsyrende selvrealiseringsideologi. Denne slutningen har etter min oppfatning absolutt noe ved seg, men den blir samtidig for bred. Den gir heller ikke et fullstendig bilde av de mekanismene som ligger bak valgene som fører til at journalisters ansikt og kropp oftere og oftere dukker opp i avisene.
En av mine hovedkonklusjoner i oppgaven er at bylinebilder i ekstreme former blir naturalisert og legitimert i stadig større grad fordi personalisering og nærhet sees på som selvfølgelige goder i offentligheten. Bylinebilder blir med det en utstrakt variant av det sosiologen Richard Sennett kalte for intimitetstyranniet. Altså at vi forsøker å gjøre det som er av upersonlig karakter til noe personlig og nært. Vi ønsker å ta med oss det private inn i det offentlige.
Som Sennett skriver: «Det er slik at vi bare bryr oss om institusjoner om vi kan se at personligheter er tilstede i dem» . Vi har lenge vært kjent med at politikere, som for eksempel SVs Inga Marte Thorkildsen «byr på seg selv» når de skal argumentere for et visst standpunkt, og nå har dette også nådd journalistikken i enda større grad, og det i en visuell variant.
For denne nærmest ekstreme nærheten til journalisten bylinebildene bringer med seg, blir også normalisert fordi den øvrige tabloidestetikken i stor grad kan sies å dreie rundt en personlig vinklet fortelling der begivenheter som regel blir knyttet opp mot konkrete personer. Vi kan her hente støtte for argumentet hos medieviteren Sigurd Allern: «Nyhetsfortellingene formes etter melodramets grunntrekk. Grensene mellom det private og det offentlige rom er i stor grad visket ut«Nyhetsfortellingene formes etter melodramets grunntrekk. Grensene mellom det private og det offentlige rom er i stor grad visket ut»
Således kan også bruken av bylinebilder forklares som en forlengelse av en allerede eksisterende nyhetsdiskurs.
2. Bylinebilder hermer etter tv-reportasjen
Det er ikke til å komme bort i fra at intimisering av offentligheten langt i fra er et nytt fenomen. Så hvordan kan man forklare økningen bylinebilder har hatt bare de siste årene?
Medieteoretikeren Peter Dahlgren beskriver hvordan en økende kommersiell konkurranse har ført til at tv-mediet dreier mot mer populære formater, da med mer flashy presentasjoner og ikke minst omdannelsen av tv-vertene fra å være «bare journalister» til journalister med stjernekvalitet. Hva har så disse endringene i tv-formatet å gjøre med bylinebilder trykket i tabloider?
Man kan her argumentere for at den kommersielle konkurransen har ekspandert på tvers av journalistiske felt. Bildebylines blir i denne forståelsen en markedsstrategi, hvor tabloidavisene adopterer og ekvivalerer tv-reportasjens måte å tenke nyheter på for å favne bredere. Her skinner muligens stjernefaktoren journalistene oppnår med fremtredende og ekstravagante bylinebilde-presentasjonene tydeligst igjennom som et implementert element fra tv-mediet.
Et viktig poeng her, er at den kommersielle konkurransen på tvers av journalistiske felt også kan begrunnes i den mediale konvergensen som har skutt fart i løpet av 2000-tallet, altså at tidligere grenser mellom ulike medier brytes, og endres, som følge av digitalisering. Dette da konvergens nettopp legger vekt på umiddelbarhet gjennom nye presentasjonsformer, og løssalgstabloidene på papir må, med sine begrensinger, tilpasse seg det multimodale behovet konvergenstendensen medfører. I denne forståelsen blir bylinebilder en vellykket kommunikasjonsstrategi. Dette ved at behovet for en øyeblikkelig tilstedeværelse – en umiddelbarhet – blir tilfredsstilt gjennom journalistens personlige fasade og fjes som et øyeblikkelig blikkfang.
Ikke minst kan bylinebilder forstås som et resultat av det mediehistorikeren Hans Fredrik Dahl kaller for tendensiell konvergens. Dahl mener at et sentralt trekk ved tabloidisering som prosess handler om hvordan underholdnings- og informasjonsrettede journalistiske strategier tenderer til å smelte sammen i tabloider. Man kan dermed hevde at en økende bruk av bylinebilder i for eksempel nyhetssaker, nettopp er et produkt av en slik type blanding av journalistiske strategier. Dette ved at tabloidene «låner» og konvergerer den ekstreme formen for personalisering, visualisering og figuralisering av TV-mediet. Dermed blir journalisten dyttet inn i spotlighten ved bruk av bylinebildet som et underholdningselement mens det informative, selve teksten, havner i større grad enn tidligere i skyggen.
3. Kommentariatets diktatur
Vi kommer heller ikke utenom at det er i kommentarsjangeren hvor bylinebildene har sitt naturlige fotfeste, og hvor flere av de mest ekstreme formene for bylinebildene regjerer. Det er i denne sjangeren vi finner helfigurbilder av Marie Simonsen (Dagbladet) og Eirik Mosveen (VG), for å nevne noen.
Dette kan forklares med at kommentaren nettopp er en sjanger hvor journalisten både er aktør og journalist, og hvor det nettopp er journalistens oppgave å «ta ledelsen» uten å være bundet av kilder, hvilket betyr at journalistens etos blir stående svært sentralt. Stein Sneve fra Høgskolen i Bodø skriver i rapporten kommentarsjangeren – Den journalistiske kommentarens historie og posisjon i dag –hvordan vektleggingen og betydningen av kommentarer har økt de senere årene. Dette skyldes, ifølge Sneve, hvordan reporteren stadig oftere blir en del av den situasjonen hun beskriver. Sneve skriver videre hvordan sammensmeltingen mellom aktør og journalist klarest kommer til syne i nett-journalistikk. Ut i fra dette kan man hevde at kommentariatets styrkede stilling fører til at bylinebilder dukker opp i stadig flere sjangre, både på nett og papir.
Øyvind Holen 