The Koala Kid

Mandag 17. september slipper Kid Koala albumet 12 Bit Blues. Kanadieren er serieskaperen som lager hiphopsoundtracks til seriene sine. Og hiphopmusikeren og dj-tryllekunstneren som lager tegneserier til musikken sin. Det var jo selvsagt at jeg måtte intervjue ham for Rocky-magasinet i 2004.

Båndene mellom tegneserier og hiphop er mer enn Martin Kellerman og Rocky. Men på tross av de tette båndene mellom hiphop og graffiti, den fjerde hovedpillaren i hiphopkulturen, er koblingene overraskende få. Ingen har tatt det lengre enn kinesisk-kanadiske Eric Yick-Keung San, alias dj-en, hiphopprodusenten og serieskaperen Kid Koala. Han lager tegneserier og hiphopmusikk om hverandre, og kobler de to uttrykksformene tett til hverandre.

– Min første kjærlighet? Jeg vet ikke. Jeg husker at jeg var forelsket i en dame i barnehagen da jeg var liten, svarer Kid Koala daRocky spør hva som var hans første kjærlighet – tegneserier eller hiphop.

Foreldrene er fra Hongkong, mens han vokste opp i Vancouver og Montreal – fostret opp på en diett av Monty Python, De La Soul, Cheech & Chong, Pet Sounds av The Beach Boys, Public Enemy og Coldcut. Nøyaktig slik høres musikken hans ut også.

– Jeg startet å tegne da jeg var omtrent to år gammel. Jeg startet som dj da jeg var rundt 13 år gammel, og i dag kan jeg ikke se for meg hvordan livet hadde vært uten platespillere eller en skissebok.

Kid Koala har deltatt på konseptene Deltron 3030 og Lovage, og er medlem i gruppa Bullfrog. Videre er han å finne som animasjonsfigur i Gorillaz – den animerte supergruppa som ellers har bidrag fra Blur-vokalist Damon Albarn, rapperen Del Tha Funkee Homosapien, produsenten Dan the Automator, Mito Hahori fra Cibo Matto, Tina Weymouth og Chris Frantz fra Tom Tom Club, Skye Edwards fra Morcheeba og serieskaperen Jamie Hewlett (Tank Girl). De kommer snart med oppfølgeren til debuten Gorillaz (2001).

– Gorillaz var moro. Studiosesjonene var som å være på settet til en veldig rar film.

Kjærligheten for hiphop og tegneserier gjennomsyrer det meste Kid Koala har fingrene borti. Han skapte seg et navn med mixtapen Scratchcratchratchatch (1996), et oppfinnsomt og lekent sammensurium av hiphoprytmer, scratching og obskure samplinger. Den var dels inspirert av den eventyrlystne og avanserte turntablismteknikken hiphop-dj-er som Beat Junkies og Invisibl Scratch Piklz innførte i USA på midten av 90-tallet, og dels inspirert av den mer samplebaserte kollasjteknikken til engelske Coldcut.

Passende nok var det Coldcut og deres plateselskap Ninja Tune som snappet opp Kid Koala, og slapp hans mixtape på vinyl med tittelen Scratchappyland (1997). Da kiden albumdebuterte med Carpal Tunnel Syndrome (2000), kom tegneserieinteressen for alvor til overflaten. For Kid Koala hadde tegnet en liten ordløs tegneserie som fulgte med i coverheftet – der han viste at han hadde en like stilsikker strek som mikseteknikk.

Carpal Tunnel Syndrome var bygget opp om hiphoprytmer, obskure samplinger og særegen humor. «Drunk Trumpet» er en trompetsolo spilt ved hjelp av dj-ens crossfader, mens platen var full av vitser – både musikalske og tekstlige. Like fullt ble den hjertelig mottatt av kritikerne, og den regnes gjerne som en av de virkelig gjennomførte og reinspikka dj-platene i hiphop.

Selv om en tegneserie fulgte med som ekstra bonus, kom det allikevel som en overraskelse da Kid Koala valgte å snu på flisa istedenfor å lage en tradisjonell oppfølger. Han hadde introdusert fantasiverdenen Nufonia allerede på Carpal Tunnel Syndrome, men ingen hadde ventet seg den 300 sider lange tegneserien Nufonia Must Fall (2003) – denne gang med et hiphopsoundtrack på 16 minutter som bonus. Dette var en romantisk tragedie om en robot som arbeider i en sandwichbutikk, hører på musikk døgnet rundt (høretelefonene er så godt som limt på) og forelsker seg i en hardtarbeidende yrkeskvinne. Han prøver seg på å skrive kjærlighetssanger, men siden han er en robot kan han ikke synge spesielt bra.

– Vi hadde mye moro med arbeidet med boka, og jeg lærte en masse. Vi har startet med en ny serieroman, som forhåpentligvis er ferdig om to-tre år, forteller han.

Etter serieromanen var det tilbake til platestudio, og i 2003 var det endelig tid før oppfølgeren til Carpal Tunnel Syndrome. Skjønt, denne gang presenterte Kid Koala verket som et sett reisesjakk med tegneserie og cd-plate som bonus. Some of My Best Friends are DJs (2003) holdt seg i Nufonia-universet, og videreutviklet Kid Koalas heksekunster bak platespillerne.

I motsetning til de fleste andre hiphopprodusenter er Kid Koala lite opptatt av å sample gammel funk og soul, for soloplatene hans er i hovedsak basert på tvilsomme plater funnet på loppemarked og brukthandlere: Undervisningsplater, sketsjer, tvilsom pop, gammel jazz og «spoken word». Da tyver nasker med seg platesamlingen hans på et tog i Frankrike, er katastrofen der. All musikken Koala bruker på plate og under konserter – borte. Idet han melder tyveriet innser sikkerhetsvakten at det er snakk om en boks med plater han har stående. Tyvene har brutt opp låsen, ansett innholdet som fullstendig verdiløst – og etterlatt skatten på jernbanestasjonen.

«Tyvene trodde de skulle finne et hemmelig våpen, og så fant de bare søppelet mitt. Tydeligvis er ikke platesamlingen min verdt en dritt,» fortalte Kid Koala i et intervju med Pitchforkmedia.com.

Med unntak av seg selv, stripeserien Boondocks og forsøket på å lage en tegneserie om Wu-Tang Clan kjenner ikke Kid Koala til så mange andre som trekker linjene mellom hiphop og tegneserier. Selv har han minimal erfaring med graffiti.

– Da jeg var rundt fem år gammel skrev jeg navnet mitt på soveromsveggen med blå fargestift. Jeg havnet i skikkelig trøbbel! Når kinesiske mødre blir sinte er det nok til å gi deg arr for livet. Det var min første og eneste graffitiopplevelse.

Han har turnert med Radiohead og Bjørk, og arbeidet med rappere som Del Tha Funkee Homosapien og BluRum 13, men soloplatene er instrumentale – blottet for tekst og vokal med unntak av pussige vokalsamplinger.

– Soloplatene mine ser jeg på som dumme små platespillereksperimenter, og for det meste blir musikken alt for merkelig til å slippe vokalister løs i nærheten av dem.

Både platene og seriene til Kid Koala er sterkt preget av at han har lyst til å fortelle små og store, glade og triste historier ved hjelp av dem.

– Alle har sine historier, og du kan fortelle like bra med tegninger som med lag på lag av lyd. Det er som malerier for meg. Jeg liker å lage plater uten sanger og bøker uten ord.

Bonus: Aftenposten Aften-anmeldelse av Some of My Best Friends are DJs.

Kid Koala
Some of My Best Friends are DJs
Ninja Tune/VME 2003
4/6

Imponerende platearbeider, men litt for internt.

Eric San alias Kid Koala turnerer og samarbeider med storheter som Beastie Boys, Radiohead og Gorillaz, men har nok egentlig mest lyst til å sitte hjemme å lage tegneserier og musikk. 2000-debuten Carpal Tunnel Syndrome er en av de morsomste dj-platene, og etter den 300 sider lange tegneserien Nufonia Must Fall følger han nå endelig opp med album nummer to.

Musikken er rotfestet i tunge rytmer, samples og scratching, men det blir for enkelt å kalle det hiphop når en dekonstruksjon av jazzklassikeren ”Basin Street Blues”, en ska-låt og Hawaii-ukulele er blant høydepunktene. Kiden er nesten for smart for sitt eget beste, for på tross av en serie vidunderlige lydcollager er dette mest moro for dj-er og lydfriker.

Det blir hakket for internt og abstrakt til å matche blinkskudd som DJ Shadows Endtroducing… og RJD2s Deadringer.

Bonus 2: Tre hiphopserier.

1. Rocky av Martin Kellerman (Schibsted Forlagene/Egmont Serieforlaget 2003-).
Svenske Kellerman fyller gjerne en hel stripe med Rocky som rapper i takt med Big L ute på hiphopfylla. Omslagene er hyllester til kjente hiphopcover, og han har laget seriereportasjer om Petter, Ken og G-Unit. Takket være oversetter Dag Gravem, er også Tommy Tee, DJ Herkules og Tungtvann blant gjestestjernene. Gis nå ut i albumformat i Norge, og er samlet i hittil 22 bøker på svensk.

2. Nufonia Must Fall av Kid Koala (ECW Press 2003).
Eric Yick-Keung San er best kjent som DJ, medlem i Gorillaz, Deltron 3030 og Bullfrog, og selvsagt for sine to soloalbum innen turntablismfaget. En selvlaget tegneserie fulgte med på både Carpal Tunnel Syndrome og Some of My Best Friends are DJs, men med Nufonia Must Fall snudde han på flisa. Den var en 300 sider lang tegneserie, akkompagnert av et minisoundtrack.

3. 100 Bullets av Brian Azzarello og Eduardo Risso (Vertigo/DC Comics 1999-2009).
Knallhard krimserie i stil med romanene til amerikaneren George P. Pelecanos. En større og innfløkt konspirasjon danner bakteppet for små og store krimdramaer fra gata, der amerikansk gjengkultur, gangstamentalitet og gatespråk er viktige ingredienser. Samlet i 13 bøker. Mer her.