When: Psykedeliske forundringspakker

Er When Norges mest underkjente band? I dag gir enmannsbandet til Lars Pedersen (Hærverk, Holy Toy & The Last James) ut Whensday, som vel er det 14. studioalbumet siden 1987. Skjønt enmannsbandet, det er vel riktigere å si at When i dag er en duo bestående av Pedersen og Haakon Ellingsen fra The Last James. Her er mine When-anmeldelser.

When
Gynt
Tatra Productions 1997

When er et enmannsprosjekt bestående av Lars Pedersen, tidligere kjent fra gruppa Holy Toy.  Med Gynt røsker han solid opp i nasjonalhelligdommene Edvard Grieg og Henrik Ibsen. Ved hjelp av sampler, stemme, slagverk og diverse instrumenter omformer Pedersen musikken og teksten fra Peer Gynt til et skremmende og nyskapende lydpuslespill. Sjøsyke strykere gnisser over fordreide tekstlinjer fra skuespillet, mens skakke rytmer dundrer kraftig det ene øyeblikket for så å forsvinne helt.

Omslaget viser et nasjonalromantisk maleri tilgriset av hvite flekker, nærmest graffiti. For mange vil nok Gynt være nettopp det, en tilgrising av vår nasjonalromantiske kulturhistorie. Jeg mener det er et meget spennende verk som står fjellstøtt på egne ben, og en påminner om den brutale kraften som faktisk finnes i Ibsens skuespill og Griegs musikk. Hadde enda flere vært like vågale og frekke som Lars Pedersen i behandlingen av norske kunstskatter.

When
Psychedelic Wunderbaum
Jester Records/Voices Of Wonder 1999
5/6

Lars Pedersen (tidligere Holy Toy) er en av norsk musikklivs minst forutsigbare personligheter. Sist begikk prosjektet When en ypperlig majestetsfornærmelse med sin sinnssyke dekonstruksjon av Edvard Griegs musikk til Peer Gynt. Whens syvende plate tar lytterne med til en verden av psykedelisk pop, bisarre lydkollasjer og underlige samplingeksperimenter.

Psychedelic Wunderbaum høres mest ut som den stammer fra LSD-eksperimentene til Ken Kesey og hans The Merry Pranksters på 1960-tallet. Jeg får mest lyst til å sitere fra Tom Wolfes bok om Kesey, The Electric Kool-Aid Acid Test: «Av og til ble resultatet – nåja, passe labbelensk i alminnelige folks ører (…) Sandy tar de lyserøde trommeslagene der borte – han frembringer en lyd omtrent som tsjii-oonh, tsjunh, tsjii oonh-tsjunh og så videre, Kesey tar gitarpilene der, bråinga bråinga bræng bræng, og Jane Burton salvene av scat-vokaler her, og Bob Stone kommentarstemmen som legger seg over Menneskejazzen – alt sammen spilt inn på båndopptakeren.»

Passende nok er Tom Wolfe også en av to forfattere When bruker tekstene til (Aleister Crowley er den andre). Men isteden for en busslast med spinnville og ravende steine psykedelikere skaper Lars Pedersen og makker Bjørn Sorknes musikk ved hjelp av samplere, mellotron, farfisaorgel, bass, gitar og datamaskiner. Resultatet er unikt, spennende og morsomt. Du får rimelig streit 60-tallspop som «Time Ago» og den rolige «Kali» sammen med helskrudde samplekollasjer som «Snowfish» (hardingfele, elektronisk støyterror og funky orgel i ett).

Alt her er nok ikke like vellykket, men When viser først og fremst at man kan bruke en sampler til mer enn å lage groovy klubbmusikk eller rytmedisiplinert hiphop. Psychedelic Wunderbaum er først og fremst en fascinerende kollasj av lyder og stemninger.

Opprinnelig publisert i Osloposten.

When
The Lobster Boys
Jester Records/VME 2001

Takk Gud for at vi har artister som Lars Pedersen. Etter fartstid i Holy Toy og Last James har han nå tydelig slått seg til ro med prosjektet When. Skjønt ro er neppe det rette ordet, for When er et svært mobilt hjem – der Pedersen kan få uttrykk for det han skulle ønske.

Dette har tidligere gitt oss plater som den ekstreme kollasjmassakrering av Edvard Grieg med Gynt og popfargeklatten Psychedelic Wunderbaum. The Lobster Boys er Whens åttende studioalbum, og beskrives best som The Beatles’ gule ubåt på reise mot østlige farvann.

Selv om albumet starter med en regelrett dose poppsykedelia med sterk 60-tallsfarge, er vi et helt annet sted når plata forstummer 70 minutter senere. For dette er nærmest Pedersens ”world music”-plate – der klare arabiske og indiske elementer spinnes inn i en sjangersprengende miks av pop, rock, elektronika, jazz, støy, filmmusikk og en mengde andre ingredienser. Til tider høres det ut som en gjeng forvirra popsmeder fra 60-tallet, som har vendt tilbake til Vesten for å lage moderne musikk etter flere tiårs eksil i Marrakech.

The Lobster Boys er litt av en suppe, men en svært velsmakende en.

When
Pearl-Harvest
Jester Records/VME 2oo3
4/6

Det eneste som er sikkert når det kommer til Lars Pedersens When er at du ikke får det du venter deg. Gynt var en herlig tilgrising av Edvard Griegs musikk til Peer Gynt, Psychedelic Wunderbaum hørtes ut som et soundtrack fra Ken Kesey & The Merry Pranksters’ psykedeliske buss på 60-tallet og The Lobster Boys var Yellow Submarine på tur til Østen.

Det som overrasker mest denne gang er at Pedersen ikke bryter totalt med forgjengeren, for Pearl-Harvest høres mest av alt ut som en oppfølger til The Lobster Boys. Den gule ubåten er ved veis ende og det har vist seg at den også var en tidsmaskin, slik at When denne gang er fanget i 1001 natt. Alle tekstene er basert på de arabiske eventyrene, mens musikken holder seg trygt på 1960-tallet med rikelige doser arabisk krydder. Trygt til When å være altså, for bandet er definitivt fortsatt på sin egen planet hva angår den norske popbransjen. En spennende plate, men definitivt noe jeg skulle sett iscenesatt – for When nærmer seg musikkteatret med stormskritt.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.

When
Trippy Happy
Jester/VME 2007

Jeg skulle gjerne tilbrakt en langhelg inne i hodet til Lars Pedersen, en av norsk rocks mest briljante mesterhjerner. Fra 80-tallskultheltene Holy Toy via dissekeringen av Edvard Grieg på Gynt (1997) til arabisk-inspirerte Pearl-Harvest (2003). When er fortsatt kriminelt undervurdert, og årets album er nok et mesterstykke bestående av psykedelisk 60-tallspop, svale melodier og kreative arrangementer.

Opprinnelig publisert i Ny Tid.