Carl Barks: Mannen som forandret Norge

Torsdag 4. oktober kl. 19 snakker jeg og Walter Wehus om boka Donald-landet: Hvordan en and i matrosdress formet det moderne Norge, som en del av Forfatterslippet på Logen Bar i Bergen.

Boka kommer fra trykken 11. oktober, men her en aldri så liten oppvarming: Min sak om den store Donald-tegneren Carl Barks, i forbindelse med hans første og eneste norgesbesøk i 1994.

Bonus: Visste du at Tor Bomann-Larsen har skrevet for Donald Duck & Co? Mer her. Mer om Donald Pocket her. Og mer om Mikke Mus her og her.

Det finnes knapt et menneske i Norge under 40 år som ikke har lest historiene hans, men få kjenner Carl Barks navn. Tegneren som utviklet figurer som Donald Duck og nevøene hans, og skapte figurer som Skrue McDuck, Petter Smart, heldige Anton og B-gjengen, jobbet i anonymitet i 25 år. Barks fortalte eventyr fra alle verdenshjørner, men selv har han knapt vært utenfor USA.

Barks har blitt 93 år gammel, og har vært pensjonist siden 1966. Barks ble først kjent blant publikum etter sin storhetstid, han fikk ikke sitt første fanbrev før i 1960, 18 år etter han tegnet sin første tegneserie for Disney. Tegningene var alle signert Walt Disney.

– Jeg pleide å stå i butikken og late som jeg leste et tidsskrift, mens jeg egentlig stod og spionerte på barn for å finne ut hvilke blad de kjøpte, har Barks fortalt i et intervju.

– Jeg så aldri noen som kjøpte tegneseriene mine, det var ikke engang noen som tittet på dem.

‘
DEN GODE TEGNEREN. Carl Barks på terrassen til Etoile Bar på Grand Hotel 3. juni 1994. Sitt første fanbrev fikk han 18 år etter han tegnet sin første tegneserie for Disney. FOTO: ØYVIND HOLEN

Tålmodighet og stor papirkurv
Disney- tegneseriene var ikke ment som noe annet enn en pengeskapende avlegger av de populære Disney-tegnefilmene. Til tross for dette laget Barks’ historier som har brent seg inn i barn og voksnes bevissthet. Onkel Skrues pengebinge har blitt et symbol på pengesamfunnet, og B–gjengen og Petter Smart har gått inn i det norske begrepsapparatet. Det går ikke lenge mellom hver gang man leser om lokale «Petter Smarter» og «B-gjeng-inspirerte» lovbrudd i norske aviser.

– Jeg prøvde alltid å lage historier jeg ville like å lese selv. Det var ikke noe geni eller talent som førte til gode historier, det var tålmodighet og en stor papirkurv, har Barks sagt.

Barks la enormt mye arbeid ned i seriene, han jobbet sju dager i uka. Hele 6400 sider har han produsert for Disney» det blir over 250 sider i gjennomsnitt pr. år!

FORTELLER. Donalds beundring av de vise menns visdomsord kommer til uttrykk i historien «The Rabbit’s Foot» (1943), som var den første Barks skrev og tegnet helt selv. Tidligere hadde Barks fått manus, men etter at han hadde foreslått flere endringer i originalmanuset, fikk Barks tilbud om å skrive selv. © Disney

Tegnefilm
Barks ble født i småbyen Merill i Oregon i 1901. Hans utdannelse begrenser seg til åtte år på skole i Oregon og et korrespondansekurs i tegning i 1916. Etter en rekke mislykkete yrkesforsøk som bonde, tømmerhogger, cowboy, stålverksarbeider, jernbanearbeider med mer, ble Barks arbeidsledig som følge av depresjonen i USA. Barks hadde tegnet småfrekke vitsetegninger med halvnakne blondiner i det canadiske bladet The Calgary Eye-Opener siden 1928.

I 1935 søkte han arbeid hos Walt Disney. Han fikk være på prøve i en måned, og ble til slutt fast ansatt og knyttet til filmmanusavdelingen, hvor han var med og lage 36 tegnefilmer. I 1842 forlot Barks Disney-studioene og flyttet til San Jacinto i California, hvor han hadde alvorlige planer om å bli hønsefarmer. Heldigvis fikk han muligheten til å tegne og skrive tegneserier for Disney.

I de første seriene hans er arven fra tegnefilmene tydelig. Historiene er enkle og full av slapstickhumor, og kunne godt ha fungert som tegnefilm. Barks første serie, Donald Duck Finds Pirate Gold (1942), som han laget i samarbeid med Jack Hannah, skulle egentlig ha vært en langfilm.

Barks arvet en del figurer fra filmene. Donald var i filmene en blanding av klovn og bråkmaker, men figuren hadde utviklet seg en del i Al Talaferros dagstriper. I dagstripene hadde også Donalds nevøer, rampungene Ole, Dole og Doffen, dukket opp, samt Donald kjæreste Dolly og Bestemor Duck.

Barks skapte et nabolag rundt Donald, og etterhvert en hel by, Andeby. Barks selv har sagt at han prøvde å holde antall figurer i seriene på et minimum, så de som dukket opp hadde en funksjon i historien. Etterhvert utviklet de seg til distinkte personligheter. Barks skapte Skrue McDuck, Petter Smart, heldige fetter Anton, B-gjengen, nabo Jensen, Gulbrand Gråstein og Magica fra Tryll.

OMSLAG. En av Barks mest kjente omslag på bladet Walt Disney’s Comics and Stories, som på sitt meste solgte i over en million eksemplarer. © Disney

Grinebiter og pengepuger
Barks’ mest kjente figur er nok onkel Skrue. Barks ble bedt om å lage en julehistorie med Donald. I «Christmas On Bear Mountain» (1947) skulle Donald låne en hytte, og Barks trengte en riking som kunne eie hytta. Barks knabbet navnet på personligheten fra Scrooge i Dickens’ Et juleeventyr, og Skrue ble en grinete og vemmelig liten andegubbe. Men Skrue dukket opp flere ganger, og personligheten utviklet seg. Han fikk skotsk bakgrunn, han ble mindre grinete, og han fikk sine enorme pengesummer.

Skrue ble rikere og rikere, men samtidig måtte han bruke mer og mer tid og krefter på å beskytte pengene sine mot B-gjengen og andre skurker. For Skrue er pengene nærmest en pest og en plage, hele livet hans kretser rundt pengene.

– Jeg tror ikke en rik mann, uansett hvor rik han er, er noe mer lykkelig enn en fattig mann. Penger kan ikke skaffe deg noe viktig, har Barks sagt.

– Skrue er kapitalismens fiende. Han ville ødelagt systemet på kort tid, han ville fryse ned pengene og holdt dem utenfor sirkulasjon. Til slutt ville ingen hatt penger bortsett fra ham.

SELVPORTRETT. Et av mange selvportrett Barks tegnet for fans på 1970-tallet. Barks har hatt problemer med hørselsen siden han jobbet som stålverksarbeier, og er i dag så godt som døv.

Donald og skjebnen
Det er allikevel Donald som er hovedpersonen i Barks’ skaperverk. Han er figuren som leseren identifiserer seg med og sympatiserer med. Barks fortellinger består av to «kardinalhandlinger», de lange, eksotiske eventyrene og de korte, moraliserende fablene om den menneskelige natur. Donald har i de sistnevnte historiene et enormt ønske om å bli noe, å utrette noe stort.

Dette er en parallel til Barks selv, som hadde hatt flere jobber han hadde mislyktes med, og han syntes ikke at tegneserietegner var noe verdig yrke.

Donald går løs på alle oppgaver med stor iver, han tar risker og lykkes nesten. I tisidershistoriene lot Barks leseren tro at Donald skal lykkes, før alt blir snudd på hodet til slutt, og Donald mislykkes. Som regel er det skjebnen (les Barks) som ødelegger for Donald, og det skaper sympati.

Barks skrev først og fremst for barna, og gjorde Ole, Dole og Doffen mindre rampete, mer kloke og ressurssterke, for at barna skulle kunne identifisere seg med dem. I Andeby var det ofte barna som oppførte seg rasjonelt, mens de voksne (Donald og Skrue) mistet fatningen og lot seg styre av følelsene. Samtidig lot Barks barna få en gløtt inn i de voksnes verden. Historiene handlet ofte om slike dagligdagse, men ukjente temaer som det å finne en jobb, betale regninger, forsørge en familie, romanse og så videre.

Som ung ønsket Barks å skrive noveller, men han ga opp fordi han ikke hadde god nok utdannelse til å skrive god engelsk. Mot alle odds har han allikevel skapt et utall minneverdige tegneserienoveller og -romaner, som har brent seg inn i bevisstheten hos et ufattelig antall lesere.

Barks uttalte på 60-tallet at han skapte historier som skulle få leseren til å drømme seg vekk fra den virkelige verden en stakket stund. Den gang var Barks redd for at tegneserien hadde blitt erstattet av narkotika som virkelighetsflukt. Men historiene og figurene til Barks har tålt tidens tann usedvanlig godt, og det er liten tvil om at Barks serier vil fortsette å glede både nye og gamle lesere i mange år framover. Carl Barks er utvilsom en av det 20. århundrets store historiefortellere.

Opprinnelig trykket i Bergens Tidende i 1994.

SILHUETT. Barks brukte ofte silhuett-tegninger i seriene sine. Ingen har vel noen problemer med å gjenkjenne de forskjellige profilene her? © Disney