Carl Barks: Mannen som forandret Norge

Torsdag 4. oktober kl. 19 snakker jeg og Walter Wehus om boka Donald-landet: Hvordan en and i matrosdress formet det moderne Norge, som en del av Forfatterslippet på Logen Bar i Bergen.

Boka kommer fra trykken 11. oktober, men her en aldri så liten oppvarming: Min sak om den store Donald-tegneren Carl Barks, i forbindelse med hans første og eneste norgesbesøk i 1994.

Bonus: Visste du at Tor Bomann-Larsen har skrevet for Donald Duck & Co? Mer her. Mer om Donald Pocket her. Og mer om Mikke Mus her og her.

Det finnes knapt et menneske i Norge under 40 år som ikke har lest historiene hans, men få kjenner Carl Barks navn. Tegneren som utviklet figurer som Donald Duck og nevøene hans, og skapte figurer som Skrue McDuck, Petter Smart, heldige Anton og B-gjengen, jobbet i anonymitet i 25 år. Barks fortalte eventyr fra alle verdenshjørner, men selv har han knapt vært utenfor USA.

Barks har blitt 93 år gammel, og har vært pensjonist siden 1966. Barks ble først kjent blant publikum etter sin storhetstid, han fikk ikke sitt første fanbrev før i 1960, 18 år etter han tegnet sin første tegneserie for Disney. Tegningene var alle signert Walt Disney.

– Jeg pleide å stå i butikken og late som jeg leste et tidsskrift, mens jeg egentlig stod og spionerte på barn for å finne ut hvilke blad de kjøpte, har Barks fortalt i et intervju.

– Jeg så aldri noen som kjøpte tegneseriene mine, det var ikke engang noen som tittet på dem.


DEN GODE TEGNEREN. Carl Barks på terrassen til Etoile Bar på Grand Hotel 3. juni 1994. Sitt første fanbrev fikk han 18 år etter han tegnet sin første tegneserie for Disney. FOTO: ØYVIND HOLEN

Tålmodighet og stor papirkurv
Disney- tegneseriene var ikke ment som noe annet enn en pengeskapende avlegger av de populære Disney-tegnefilmene. Til tross for dette laget Barks’ historier som har brent seg inn i barn og voksnes bevissthet. Onkel Skrues pengebinge har blitt et symbol på pengesamfunnet, og B–gjengen og Petter Smart har gått inn i det norske begrepsapparatet. Det går ikke lenge mellom hver gang man leser om lokale «Petter Smarter» og «B-gjeng-inspirerte» lovbrudd i norske aviser.

– Jeg prøvde alltid å lage historier jeg ville like å lese selv. Det var ikke noe geni eller talent som førte til gode historier, det var tålmodighet og en stor papirkurv, har Barks sagt.

Barks la enormt mye arbeid ned i seriene, han jobbet sju dager i uka. Hele 6400 sider har han produsert for Disney» det blir over 250 sider i gjennomsnitt pr. år!

FORTELLER. Donalds beundring av de vise menns visdomsord kommer til uttrykk i historien «The Rabbit’s Foot» (1943), som var den første Barks skrev og tegnet helt selv. Tidligere hadde Barks fått manus, men etter at han hadde foreslått flere endringer i originalmanuset, fikk Barks tilbud om å skrive selv. © Disney

Tegnefilm
Barks ble født i småbyen Merill i Oregon i 1901. Hans utdannelse begrenser seg til åtte år på skole i Oregon og et korrespondansekurs i tegning i 1916. Etter en rekke mislykkete yrkesforsøk som bonde, tømmerhogger, cowboy, stålverksarbeider, jernbanearbeider med mer, ble Barks arbeidsledig som følge av depresjonen i USA. Barks hadde tegnet småfrekke vitsetegninger med halvnakne blondiner i det canadiske bladet The Calgary Eye-Opener siden 1928.

I 1935 søkte han arbeid hos Walt Disney. Han fikk være på prøve i en måned, og ble til slutt fast ansatt og knyttet til filmmanusavdelingen, hvor han var med og lage 36 tegnefilmer. I 1842 forlot Barks Disney-studioene og flyttet til San Jacinto i California, hvor han hadde alvorlige planer om å bli hønsefarmer. Heldigvis fikk han muligheten til å tegne og skrive tegneserier for Disney.

I de første seriene hans er arven fra tegnefilmene tydelig. Historiene er enkle og full av slapstickhumor, og kunne godt ha fungert som tegnefilm. Barks første serie, Donald Duck Finds Pirate Gold (1942), som han laget i samarbeid med Jack Hannah, skulle egentlig ha vært en langfilm.

Barks arvet en del figurer fra filmene. Donald var i filmene en blanding av klovn og bråkmaker, men figuren hadde utviklet seg en del i Al Talaferros dagstriper. I dagstripene hadde også Donalds nevøer, rampungene Ole, Dole og Doffen, dukket opp, samt Donald kjæreste Dolly og Bestemor Duck.

Barks skapte et nabolag rundt Donald, og etterhvert en hel by, Andeby. Barks selv har sagt at han prøvde å holde antall figurer i seriene på et minimum, så de som dukket opp hadde en funksjon i historien. Etterhvert utviklet de seg til distinkte personligheter. Barks skapte Skrue McDuck, Petter Smart, heldige fetter Anton, B-gjengen, nabo Jensen, Gulbrand Gråstein og Magica fra Tryll.

OMSLAG. En av Barks mest kjente omslag på bladet Walt Disney’s Comics and Stories, som på sitt meste solgte i over en million eksemplarer. © Disney

Grinebiter og pengepuger
Barks’ mest kjente figur er nok onkel Skrue. Barks ble bedt om å lage en julehistorie med Donald. I «Christmas On Bear Mountain» (1947) skulle Donald låne en hytte, og Barks trengte en riking som kunne eie hytta. Barks knabbet navnet på personligheten fra Scrooge i Dickens’ Et juleeventyr, og Skrue ble en grinete og vemmelig liten andegubbe. Men Skrue dukket opp flere ganger, og personligheten utviklet seg. Han fikk skotsk bakgrunn, han ble mindre grinete, og han fikk sine enorme pengesummer.

Skrue ble rikere og rikere, men samtidig måtte han bruke mer og mer tid og krefter på å beskytte pengene sine mot B-gjengen og andre skurker. For Skrue er pengene nærmest en pest og en plage, hele livet hans kretser rundt pengene.

– Jeg tror ikke en rik mann, uansett hvor rik han er, er noe mer lykkelig enn en fattig mann. Penger kan ikke skaffe deg noe viktig, har Barks sagt.

– Skrue er kapitalismens fiende. Han ville ødelagt systemet på kort tid, han ville fryse ned pengene og holdt dem utenfor sirkulasjon. Til slutt ville ingen hatt penger bortsett fra ham.

SELVPORTRETT. Et av mange selvportrett Barks tegnet for fans på 1970-tallet. Barks har hatt problemer med hørselsen siden han jobbet som stålverksarbeier, og er i dag så godt som døv.

Donald og skjebnen
Det er allikevel Donald som er hovedpersonen i Barks’ skaperverk. Han er figuren som leseren identifiserer seg med og sympatiserer med. Barks fortellinger består av to «kardinalhandlinger», de lange, eksotiske eventyrene og de korte, moraliserende fablene om den menneskelige natur. Donald har i de sistnevnte historiene et enormt ønske om å bli noe, å utrette noe stort.

Dette er en parallel til Barks selv, som hadde hatt flere jobber han hadde mislyktes med, og han syntes ikke at tegneserietegner var noe verdig yrke.

Donald går løs på alle oppgaver med stor iver, han tar risker og lykkes nesten. I tisidershistoriene lot Barks leseren tro at Donald skal lykkes, før alt blir snudd på hodet til slutt, og Donald mislykkes. Som regel er det skjebnen (les Barks) som ødelegger for Donald, og det skaper sympati.

Barks skrev først og fremst for barna, og gjorde Ole, Dole og Doffen mindre rampete, mer kloke og ressurssterke, for at barna skulle kunne identifisere seg med dem. I Andeby var det ofte barna som oppførte seg rasjonelt, mens de voksne (Donald og Skrue) mistet fatningen og lot seg styre av følelsene. Samtidig lot Barks barna få en gløtt inn i de voksnes verden. Historiene handlet ofte om slike dagligdagse, men ukjente temaer som det å finne en jobb, betale regninger, forsørge en familie, romanse og så videre.

Som ung ønsket Barks å skrive noveller, men han ga opp fordi han ikke hadde god nok utdannelse til å skrive god engelsk. Mot alle odds har han allikevel skapt et utall minneverdige tegneserienoveller og -romaner, som har brent seg inn i bevisstheten hos et ufattelig antall lesere.

Barks uttalte på 60-tallet at han skapte historier som skulle få leseren til å drømme seg vekk fra den virkelige verden en stakket stund. Den gang var Barks redd for at tegneserien hadde blitt erstattet av narkotika som virkelighetsflukt. Men historiene og figurene til Barks har tålt tidens tann usedvanlig godt, og det er liten tvil om at Barks serier vil fortsette å glede både nye og gamle lesere i mange år framover. Carl Barks er utvilsom en av det 20. århundrets store historiefortellere.

Opprinnelig trykket i Bergens Tidende i 1994.

SILHUETT. Barks brukte ofte silhuett-tegninger i seriene sine. Ingen har vel noen problemer med å gjenkjenne de forskjellige profilene her? © Disney

26 kommentar

  1. […] Dere kan lese mer om boka her. […]

  2. […] på en annen måte enn Jan Kjærstads Jonas Wergeland, som ble nysgjerrig på verden ved å lese Carl Barks. Det vil si, min interesse for mayaindianere og Mexico har nok en sammenheng med Barks’ Donald. […]

  3. […] til da hadde generasjon etter generasjon lært seg å lese og lært seg om verden gjennom de samme Carl Barks-historiene om Donald. Jeg hevder at i Norge har barksismen hatt mer å si enn marxismen. Og jeg vet […]

  4. […] glimrende som mimring om de gode Donald-historiene. Dessuten har den innsiktsfulle analyser av Carl Barks‘ liv og virke. En finfin julegave til alle donaldister,” konkluderer anmelder Gunnar […]

  5. […] er din favoritt? – Nesten umulig å svare på, det er så mange. Men noen av de sterkeste er Carl Barks-historiene «Eggemysteriet», «Donald Duck på Grønland» og «Tilbake til Klondike». Her […]

  6. […] lite nytt, men på samme vis som Don Rosa har skapt en karriere på å lage nye Disney-serier i Carl Barks’ ånd viser dette albumet at venner av Lucky Luke også kan gå det nye tusenåret lyst i […]

  7. […] utrettelige arbeid med å bygge en slektssaga ut av alle hintene han finner om Skrue McDucks liv i Carl Barks’ […]

  8. […] for første gang delt ut i 1988, og den gang gikk prisen til Tor Bomann-Larsens Drama i Bayern og Carl Barks‘ «Donald Duck: I det gamle Persia». Det er Norsk Tegneserieforum (NTF) som deler […]

  9. […] i tillegg til Tolkien låner Smith mye fra Donald-seriene til Carl Barks og Walt Kellys avisserie Pogo når det gjelder humor og tegnestil. Forestill deg et samarbeid […]

  10. […] forlaget Fantagraphics har begynt arbeidet med å samle den legendariske Disney-tegneren Carl Barks’ samlede verk i en luksuriøs bokserie. Hittil er det utgitt tre bøker, og «A Christmas for […]

  11. […] seriene i ukebladet Tempo. Men han har en nærmest religiøs respekt for Donald-tegneren Carl Barks, og mener Donald Duck er en del av nordmenns mentale bagasje, en skikkelse like kjent som […]

  12. […] Regissør Jack King og forfatterne og animatørene Chuck Couch, Harry Reeves, Jack Hannah og Carl Barks. «Donald kunne være alt, han hadde alle menneskelige følelser. Han var søt, ondskapsfull, varm […]

  13. […] grunn av synkende interesse i USA ble den amerikanske produksjonen etter hvert ikke nok.  Carl Barks pensjonerte seg i 1966, samme år som Walt Disney dør, og på denne tiden glipper det litt for […]

  14. […] vold. På midten av 60-tallet river så en ny generasjon serieskapere – flasket opp på MAD, Carl Barks’ Disney-serier og EC Comics – lokket av denne trykkokeren. Undergrunnstegneseriene eksploderer […]

  15. […] si følgende: Det er mulig det er ting som har vært enda viktigere for å forme min bevissthet enn Carl Barks’ Donald-historier. Men det kan ikke være […]

  16. […] har god kjennskap til Petter Smarts gamle oppfinnelser slik at historien knyttes til Carl Barks-universet på Don Rosa-manér, men den noe kantete og detaljfattige streken til María José […]

  17. […] var Europas Carl Barks og Floyd Gottfredson i samme person. For ti år siden døde den italienske Disney-tegneren Romano […]

  18. […] at det neppe er tilfeldig at generasjonen barn som leste Carl Barks‘ Halloween-historier på 1980-tallet (de ble ikke oversatt til norsk før da) som sto i […]

  19. […] kombinerer det beste fra Tolkiens Ringenes herre og Carl Barks’ bedre Donald-historier. Så langt har serien blitt samlet i tre bøker fra forlaget Cartoon […]

  20. […] hvert år ut av Norsk Tegneserieforum til beste norske og utenlandske tegneserie. Donald-tegner Carl Barks stakk av med utenlandsprisen for den over 40 år gamle «Onkel Skrue og Marco Polos […]

  21. […] drar til Norge, og Carl Barks lurer inn sin eneste signatur i den trettende […]

  22. […] til lands. En ting var at folk i 1948 var sultefôret på fargerik underholdning, en annen ting er Carl Barks’ suverene historier, men Donald har holdt koken i over 50 […]

  23. […] har siden tidlig på 1970-tallet forent og videreført de beste sidene fra Carl Barks og den episke italienske Disney-stilen. I praksis betyr det at han sender endene ut på eventyr i […]

  24. […] hvorfor ikke kjøpe den som julepresang til deg? Og les noen Carl Barks-serier i desember, selv om kanskje akkurat denne boka er vrien å få klørne […]

  25. […] Propell var opprinnelig Tore Strand Olsens drøm om et fast hefte med norskproduserte serier for barn, men dessverre kokte ideen ned til denne boken. Her prøver Olsen og kolleger som Tor Ærlig, InkaLill og Flu Hartberg å koke opp figurer som skal bære tisiders historier i ånden etter Carl Barks. […]

  26. […] du tenkt over hvor vanskelig det er å lage gode tegneserier for barn? Donald-tegneren Carl Barks klarte brasene i over 20 år, mens arvtagerne har slitt i skyggen siden. Selv en mesterforteller […]

Legg igjen en kommentar til Donald-intervju i Adresseavisen, Bergens Tidende og Fædrelandsvennen | Øyvind Holen Avbryt svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: