El-P: Intens visjonær

Fredag 5. oktober kommer undergrunnshelten El-P til Oslo og Sawol. I tillegg til glitrende soloplater, er El-P kjent som medlem i den banebrytende gruppa Company Flow, sjef for plateselskapet Definitive Jux og produsent for rappere som Cannibal Ox og Mr. Muthafuckin’ eXquire (som for øvrig varmer opp).

Her er mine anmeldelser av El Productos Fantastic Damage, FanDam Plus, Cannibal Oxtrumentals og I’ll Sleep When You’re Dead. Mer Def Jux-stoff finner du her.

Company Flows konsert på So What! i 1998 er for øvrig en av de beste, mest intense hiphopkonsertene jeg har vært på.

El-P
Fantastic Damage
Definitive Jux/MNW 2002
5/6

Hiphopvisjonær med overbevisende solodebut.

«You’re on the wrong side of the looking glass now», advarer El-P i «Dead Disnee». Han refererer til Alice i eventyrland, og New York-rapperens solodebut er like surrealistisk, mørk og uhyggelig som verdenen Alice ramler inn i.

Gjennom Company Flow og plateselskapet Definitive Jux er El-P blitt en av hiphopens mest omdiskuterte personligheter – en artist du enten hater eller elsker. «Når El-P rapper skulle du ønske språk aldri var oppfunnet», skriver nettstedet Altrap.com. Ordstrømmen er stri, personlig og politisk, mens musikken preges av skakke rytmer, ilter støy og boblende syntheffekter.

Fantastic Damage peker tilbake til 80-tallets hiphop, synth og elektro, samtidig som det viser veien fremover mot nye og spennende farvann.

Høydepunkter: «Tuned Mass Damper», «Dead Disnee», «Stepfather Factory», «Dr. Hell No vs The Praying Mantis», «Constellation Funk».

Opprinnelig publisert i Aftenposten Aften.

El-P
Cannibal Oxtrumentals
Definitive Jux/MNW 2002
5/6

Instrumentalversjonen av et hiphopalbum er ikke fryktelig nødvendig for andre enn aspirerende rappere, men om noe album fortjener en slik behandling er det 2001-klassikeren The Cold Vein av New York-duoen Cannibal Ox.

Det står igjen som 2001s beste album. Mye grunnet de ekstremt komplekse rimmønstrene til rapperne Vast Aire og Vordul Megilah, men vel så mye på grunn av det helhetlige og eventyrlystne lydbildet fra produsenten El-P. Uten vokal får musikken ekstra luft under vingene, og resultatet bør overbevise enhver skeptiker at hiphop er mer enn enkle rytmer og litt scratching.

El-Ps musikk låter retro og futuristisk på samme tid; her er nok av spor av 80-tallets synth og elektro, primitive trommemaskiner og dryss fra 70-tallets progrock. Men samtidig høres det ikke som noe du har hørt tidligere, og selv om det blir vel spartansk i lengden er det mer innholdsrikt enn mye av dagens bevisst instrumentale musikk.

The Cold Vein er fortsatt plata du må ha, men Cannibal Oxtrumentals er ypperlig for dem som ønsker å grave seg enda dypere ned i El-Ps musikalske univers – og de som er allergisk mot rappere.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.

El-P
FanDam Plus (Instrumentals, Remixes, Lyrics & Video)
Definitive Jux/MNW 2002
4/6

Et drøyt halvår etter solodebuten Fantastic Damage er New York-rapperen El-P tilbake med dobbel-cd med instrumentalversjoner, remikser, videoer, konsertopptak og tekster. Kun for de virkelig spesielt interesserte, tenker du kanskje, men El-Ps produksjonsarbeid holder en slik høy klasse at dette er verdt å sjekke ut – selv for hiphopavholdsfolk. Kanskje spesielt disse.

For El-P har en slik intens vokalstil at den tar vekk mye av oppmerksomheten fra musikken, men nå trer de for alvor fram som mørk og beatsbasert elektronika av ypperste klasse.

Dette må være frustrerende for musikere som lager bevisst instrumental musikk, for der brorparten av Ninja Tune-artistene er blitt fryktelige kjedelige og de fleste norske elektronika-artister henger igjen i chillout, nujazz og big beat ligner ikke El-Ps musikk på så veldig mye du har hørt tidligere.

Enkelte spor blir hakket for monotont og repeterende i lengden (vi snakker tross alt om hiphopinstrumentaler), og jeg lurer svært på hva El-P ville ha laget dersom han gikk inn for å lage ren instrumentalmusikk. Men som Cannibal Oxtrumentals også viste, mestrer El-P den nesten umulige utfordringen å lage to gode album ut fra materialet til ett. Slipp andre rappere løs på denne musikken også, så kan det fort ende med hat trick.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.

El-P
I’ll Sleep When You’re Dead
Definitive Jux/VME 2007
5/6

Brooklyn-rapper skyter blink for fjerde gang.

Lenge leve El-P! 32-åringen viser hvordan rappere kan eldes med stil, uten bitre klagesanger, krampaktig trendsurfing eller masete oppramsing av gamle bragder.

Dette er Brooklyn-rapperens fjerde mesterstykke, etter Funcrusher Plus med Company Flow, The Cold Vein med Cannibal Ox og solodebuten Fantastic Damage. Mannen er en hiphop-auteur, som boltrer seg i paranoia, politikk, angst og aggresjon i tekstene, og pakker det inn i et klaustrofobisk lydbilde inspirert av alt fra Bomb Squad (Public Enemy) via syrerock og industrielle toner.

The Mars Volta, Cat Power og Trent Reznor gjester, men er bare krydder – som et sample eller en lydeffekt. Og inspirasjonen kommer like gjerne fra beatpoeter som William Burroughs og science fiction-forfattere som William Gibson og Philip K. Dick. Dette er ikke hiphop du kan synge med på eller danse til, og takk for det.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Bonus: En dose Company Flow-affiliert undergrunnsrap anno 2003.

NMS
Woe To Thee O Land Whose King Is A Child
Big Dada/VME 2003
5/6

S.A. Smash
Smashy Trashy
Definitive Jux/MNW 2003
4/6

King Geedorah
Take Me To Your Leader
Big Dada/VME 2003
4/6

Diverse artister
Lexoleum
Lex/Warp/VME 2003
3/6

Hiphop er blitt en av verdens største musikksjangrer, og er som rocken blitt delt opp i mainstream og undergrunn. Noe undergrunnen stort sett virker fornøyd med, for få viser vilje og appell til å bryte opp skillelinjene slik Nirvana gjorde i rocken.

Den oppløste gruppa Company Flow kaster fortsatt lange skygger over undergrunnen. Som i form av illsinte og surrealistiske politiske kampskrift fra CoFlow-rapper Bigg Jus og California-rapperen Orko Elohiem, under navnet NMS (Nephlim Modulation Systems). Deres første minialbum tar navnet fra et bibelsitat, og går til frontalangrep på president George W. Bush med skjelettaktig funk-mystikk og linjer som «scientists create new inventions to occupy your time, so there’s no time to pay attention».

CoFlow-boss El-P fortsetter å imponere med plateselskapet Definitive Jux, og med duoen S.A. Smash er tiden moden for å vise at selskapet ikke bare handler om politikk og hverdagsliv. Camu Tao og Metro stammer fra Ohio, og deler «party & bullshit»-filosofien til The Notorious B.I.G. Smashy Trashy er en forfriskende forening av New York-undergrunnen og røff partyrap à la Tha Alkaholiks.

Sammen med Kool Keith er MF Doom en av kultheltene med lengst fartstid og flest aliaser, og Take Me To Your Leader er et konseptalbum om et monster fra det ytre rom. Det er lett å trekke linjer til Kool Keiths Dr. Octagon-prosjekt, men sammenlignet blir dette som en B-film: Underholdende, men intet mesterverk.

Undergrunnen omfavnes gjerne av britiske plateselskap: Big Dada sorterer under Ninja Tune, mens Warp Records har etablert hiphopetiketten Lex Records. Lexoleum er deres første livstegn, og innfrir de fleste fordommer man måtte ha mot hiphopnerder. Det musikalske bakteppet minner om typisk Warp-elektronika, og samlingen preges av mange pratete, lettere sytete rappere.

Samtidig må viljen til å vise fram hiphopavantgarden belønnes når det gis plass til Sage Francis‘ gruppe Non-Prophets, old school-fetisjisten Edan og kombinasjonen av ambiente klanger og turborapping hos Mummy Fortuna’s Theatre Company.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.