Snuoperasjonen på Henie Onstad

I går åpnet Henie Onstad kunstsenter den retrospektive utstillingen «I Want the Beatles to Play at My Art Center!», som også er tittelen på en bok- og plateutgivelse. «Utstillingen drar frem det man kan hevde er kunstsenterets andre samling gjemt dypt i arkivenes reoler og skuffer – en samling av tidsbasert kunst» forklarer kurator Lars Mørch Finborud.

Da passer det fint å børste støv av dette tiltredelsesintervjuet fra D2 i 2008, der påtroppende musikkordinator Finborud og kurator Tone Hansen, som ble direktør i 2011, forteller om sine visjoner for årene som skulle komme. Når kommer Radiohead-konserten, Lars?

Tone Hansen og Lars Mørch Finborud har et tøffere nyttårsforsett enn de fleste. De skal få Henie Onstad til å gjenfødes som tverrkunstnerisk tyngdepunkt

Den pelskledde kommer gående med 21 sild og en hjemmelaget kanon på en trillebår. Den engelske kunstneren John Bull Puncture sprenger fisken i lufta akkompagnert av «God Save the Queen» på trekkspill. Den britiske ambassadøren, som hadde ønsket å snakke om EF i åpningstalen for den tre uker lange kunstmønstringen «British Thing» på Henie Onstad Kunstsenter i 1972, fråder av sinne. Episoden ender opp i det britiske parlamentet.

Slike historier har det vært få av på Høvikodden de siste årene, men nå har kunstsenteret ansatt Lars Mørch Finborud (27) og Tone Hansen (37) som henholdsvis musikkoordinator og kurator for å gjenskape noe av den eksperimentelle og tverrkunstneriske profilen som rådet i senterets første tiår.

– Mange i min generasjon har hørt mye om Henie Onstads gullalder, men har ikke et personlig forhold til stedet. Men med en gang man klarer å lokke folk hit, blir de ofte veldig positivt overrasket. Mange sier at problemet er at senteret ligger for langt unna Oslo, men for meg er avstanden positiv. Det gjør at man lettere får en konsentrert kunstfølelse når man først tar turen, synes Finborud.

Rik historie
Den nyansatte duoen er enige om at det er store happenings i ånden til «British Thing» som må til for å trekke et nytt og stort publikum til Høvikodden. Det må skje ting fra klokken 12 om formiddagen til 18 om kvelden, og det må være en klar sammenheng mellom utstilling, konserter, filmer og foredrag. Og sammenligner man med glansdagene på 1970-tallet ligger listen høyt. Fra åpningen i 1968 og et stykke utpå 1980-tallet var Henie Onstad, sammen med Club 7 i Oslo, nærmest alene om å tilby et bredt utvalg av konserter, performance, dans, film og teater ved sidene av utstillingene. Minnene er mange, og historiene enda flere.

I 1970 fremførte den engelske performance- og kunstnerduoen Gilbert and George sin «Singing Sculpture», mens senteret var tidlig ute med å vise kontroversielle filmer av Andy Warhol og Pier Paolo Pasolini. Henie Onstad ble et hjem for en fremadstormende norsk jazzgenerasjon, med navn som Terje Rypdal, Jan Garbarek og Svein Finnerud i spissen, mens norske samtidskomponister fikk verdifullt påfyll gjennom seminarer med giganter som Karlheinz Stockhausen, John Cage og Iannis Xenakis.

– Det er så mye mimring rundt Høvikodden, men det blir en form for passiv nostalgi veldig få kan ta del i, mener Finborud, som skal jobbe med å digitalisere musikkarkivene og booke artister.

– Da blir det ikke nostalgi, men kunsthistorie alle aktivt kan forholde seg til. Svært mange har lyst til å spille her i dag, det viser bunken av faks og eposter som lå på plassen min før jeg begynte. Jeg tror flere musikere er lei av utelukkende å spille på mørke rockeklubber hvor øl og uteliv står i veien for musikken. Vi ønsker å skape et miljø rundt rommet Studio, og jeg satser på konserter og musikkrelaterte utstillinger en til to søndager i måneden. Dessuten skal vi bygge en permanent utescene, lover Finborud.

Henie Onstad har tidligere huset legendariske konserter med internasjonale størrelser som Soft Machine, Einstürzende Neubauten og Laurie Anderson, og det sies at Sonja Henie drømte om The Beatles i 1969. Henie Onstad forsøkte fra starten å balansere eksperimentell kunst med populærkultur, og selv om Finborud vil prioritere eksperimentell jazz, støy og elektronika, drømmer han gjerne om mer populære artister.

– Radiohead, den amerikanske rapperen MF Doom eller det svenske elektropopbandet The Knife for eksempel. Eller hva med Arvo Pärt eller Helmut Lachenmann som fremfører et originalverk? Jeg drømmer mest om arrangementer som i utgangspunktet kan virke schizofrene, men hvor det finnes en tydelig rød tråd.

Tone Hansen drømmer på sin side om Christian Barclay og Jutta Koetter, kunstnere som forener billedkunst, musikk og performance. Samtidig er hun klar over at hennes hovedutfordring blir å jobbe med utgangspunkt i senterets kunstsamling.

– Min egen generasjon kunstnere vet faktisk lite om norsk modernisme, så det blir en utfordring å opparbeide en større bevissthet rundt den, og gjøre norsk modernisme til et referansepunkt også for dagens produksjon.

Soft Machine holder konsert i en installasjon av Mark Boyle, HOK, 1971.

Snuoperasjon
Henie Onstad fyller 40 år i år, men historien om de siste 20 årene er ikke så lystig lesning. Stikkordene er ledelseskonflikter, kontroversielle salg fra samlingen, fallende besøk og millionunderskudd, og bunnen ble nådd i 2003. En utstilling sponset av Absolut Vodka fikk bred kritikk, mens kunstnerisk leder Gavin Jantjes trakk seg, uten å bli erstattet. I rettferdighetens navn må det også nevnes at også driften i senterets første 20 år heller ikke var noen økonomisk dans på roser, og underskuddene ble blant annet dekket ved å tappe Henie Onstad-fondet for penger. Da Karin Hellandsjø overtok roret i 2005 innledet hun en forsiktig snuoperasjon, som nå skyter fart i forbindelse med 40-årsjubileet.

– Vi er i en unik posisjon på grunn av beliggenheten og posisjonen som privat stiftelse, et sted mellom børs og katedral. Kunst-Norge blomstrer rundt oss, og derfor er det på tide å spørre hvem som har mest bruk for Henie Onstad i dag? Derfor ønsker jeg at Henie Onstad fremover både skal ta vare på det tradisjonelle og det eksperimentelle, sier Hellandsjø.

Nettopp derfor velger direktøren å relansere senteret som tverrkunstnerisk arena når jubileumsåret nå innledes. Det tyvstartet i høst med festivalen Høvikodden Live, og med Finborud og Hansen på laget er senterets nye stikkord improvisasjon, støymusikk og eksperimentell jazz (Finborud) og samtidskunst, kritisk diskurs og performance (Hansen). Og først og fremst større, regelmessige mønstringer og happenings, som kan lokke publikum ut fra oslogryten for et dagsverk fullt av kunstneriske opplevelser.

– Vi er blitt hentet inn på grunn av vår spesialkompetanse, og mens Lars skal jobbe med konserter, vil jeg være med på å utvikle senterets identitet og kunstneriske profil innen samtidskunsten. Tverrfagligheten kommer gjennom å lære av hverandres kunnskapsfelt. Jeg er spesielt opptatt av tre ting: Den internasjonale samtidskunsten, den kritiske diskursen rundt samtidskunsten og det å aktivere arkivet og samlingene til senteret, forklarer Hansen.

Hun har de tre siste årene jobbet med prosjektet «Megamonstermuseum» som stipendiat ved Kunsthøgskolen i Oslo, og har lang erfaring som kurator, skribent og redaktør.

– Det blir en stor utfordring å gjøre samtidskunsten like populær som for eksempel den pågående Nils Aas-utstillingen, der det har vært køer på søndagene. Men jeg har stor tro på at vi kan bidra til at Henie Onstad igjen blir en veldig viktig kunstinstitusjon også for samtidskunst.

Stephen O`Malley Le Petit Geante, 2009

Trenden snur
Tone Hansen tror publikums holdninger til Henie Onstad-senteret allerede er på god vei til å snu, og får støtte fra kunstsosiolog Dag Solhjell. I 2004 sammenlignet han Henie Onstad med en dagsavis som bare bragte meldinger fra telegrambyråer. «Hadde Henie Onstad vært børsnotert ville kursen i dag vært lav,» sa han til Dagens Næringsliv. Nå er han villig til å skru opp kursen igjen.

– I det siste har senteret forsøkt å føre en strategi som retter dem mer inn mot det nye i samtidskunsten igjen. Jeg har særlig lagt merke til at de prøver å gjenopprette en linje tilbake til senterets første tiår, over mot mer lyd og bevegelse, den grenseoverskridende kunsten.

Solhjell mener oppgangen startet da styret bestemte seg for å ansette Karin Hellandsjø, en leder som også er kunstnerisk kvalifisert.

– Det er en trend at ledende norske kunstinstitusjoner nå går tilbake til modellen med kunstnerisk kvalifiserte ledere, som vi også har sett med Allis Helleland ved Nasjonalmuseet. Det at de sterke kunstneriske lederne nå vender tilbake, og at de er kvinner, er både interessant og positivt.

Opprinnelig publisert i D2 4. januar 2008.

Bonus: Hva med en Henie Onstad-mixtape?
Henie Onstad kunstsenter tar stadig nye grep for å styrke sin tverrkunstneriske profil. Nå har musikkoordinator Lars Mørch Finborud gravd i kunstsenterets bibliotek, nærmere bestemt den svært sammensatte og nedstøvede LP-samlingen (bildet), for å sette sammen en mixtape med kunstneriske ambisjoner.

Her finnes alt fra tidlig elektronisk musikk via kinesisk opera til avantgardejazz, og på HOK Music Mix No. 1 er Albert Ayler, Cathy Berberian, Joëlle Lèandre og Morton Subotnick blant de mest «kjente» navnene. De virkelig gode nyhetene er at miksen kan lastes ned gratis fra Henie Onstads nye musikkblogg, og at det kommer flere.

– Vi skal prøve å lage en miks i måneden, men hovedsaklig skal vi prøve å legge ut konsertopptak fra årets konserter, forteller Finborud. [2012-kommentar: Men det ble med den ene mixtapen.]

Last (kanskje) ned her.