Lørdag 10. november spiller Two Gallants på John Dee. Det kan bli en fin kveld for deg som savner The White Stripes og ikke kan få nok av Bright Eyes. Her er min anmeldelse av duoens andrealbum.
Two Gallants
What the Toll Tells
Saddle Creek/Tuba 2006
4/6
Trenger du en ny blues- og folkinspirert rockeduo?
Det begynner å bli mange band som står i takknemlighetsgjeld til Pitchfork Media, og kraftfolkduoen Two Gallants er blant disse.
I anmeldelsen av 2004s debutalbum The Throes trakk nettstedet linjer til Grateful Dead, The Pogues, Dylan Thomas og James Joyce (!), og Adam Stephens og Tyson Vogel ble deretter omfavnet av NME og plukket opp av plateselskapet til indieyppersteprest Conor Oberst i Bright Eyes. Oppfølgeralbumet hypes nå mer enn rumperistingen til Mira Craig, og San Francisco-duoen er alt booket til Øyafestivalen.
Jeg har ikke hørt The Throes, men What the Toll Tells får meg ikke til å løpe jublende rundt stereoanlegget. Det er potent folkrock med rølpete energi, men jeg klarer ikke å riste av meg følelsen av å høre et samarbeid mellom The White Stripes og Bright Eyes, der låtene gjerne dras ut i åtte-ni minutter (i og for seg en slags anbefaling).
Egentlig fine greier, men spesielt i balladene ligger de farlig nær sin egen plateselskapsboss.
Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.
Øyvind Holen 