Øyvind angrer 5: Christina Aguileras Stripped

Jeg er fortsatt usikker på om Christina Aguileras Stripped er et virkelig godt album, eller om det er for proppet fullt med alt mulig. Men med låter som «Dirrty» og «Beautiful» i spissen, hadde det fortjent mer enn en treer.

Sorry, Christina. Flere bomskudd her, her, her og her.

Christina Aguilera
Stripped
RCA/BMG 2002
3/6

Dette kan med sikkerhet sies om Christina Aguilera i 2002: Hun har en flott og selvsikker sangstemme og vil distansere seg fra enkel og fengende tenåringspop som «Genie In A Bottle» og «What A Girl Wants». Problemet er at hun nå vil tilfredsstille alle andre.

På Stripped er den utvilsomt talentfulle Aguilera innom kraftballader i beste Mariah Carey-stil, samtidig som hun også prøver å være kul rockebabe, tøff hiphopfeminist, sexy r&b-diva og smart popjente. Det er gledelig å se at alt surret med latinopop, juleplater og demoutgivelser nå er lagt på hylla, og Stripped er hennes moralske oppfølger til debuten fra 1999.

Men det er først og fremst ønsket om å gjøre noe annet som er mest påtakelig. Nøyaktig hvor Aguilera vil videre er ikke like klart. Christina avslutter det nesten 80 minutter lange albumet med «Keep On Singin’ My Song», men da er det fortsatt uklart nøyaktig hva slags sanger hun egentlig har lyst til å synge.

Vi får klare hint når vi ser på lista over samarbeidspartnere:

Linda Perry (låtskriveren til Pink), Scott Storch (produsenten du ringer når Dr. Dre ikke har tid), Alicia Keys og rapperne Lil’ Kim og Redman. Gjestene tar aldri overhånd, men det er ikke fritt for at albumet preges av stilforvirring når det inneholder alt fra mislykka rockere («Fighter»), lekker r&b-pop («Walk Away») til kaotisk futurismefunk («Dirrty») til latinopop («Infatuation») og pompøse drum ‘n’ bass-gospelballader («Keep On Singin’ My Song»).

Med Stripped viser Christina Aguilera at hun ikke er noen enkel popjente, og at hun er på riktig vei. Problemet er at hun har lagt ut på vel mange veier samtidig.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.