Fredric Wertham og Seduction of the Innocent

Hva vet du om debatten om voldelige tegneserier på 1950-tallet, som dannet et mønster for senere mediedebatter om alt fra videovold og hardrock til dataspill? Det følgende ble skrevet til Donald-landet, men endte opp blødende igjen på klippegulvet.

Dette er historien om psykiateren Fredric Wertham og boka Seduction of the Innocent.

På 1950-tallet får Disney-seriene uventet drahjelp fra annet hold. I USA og Storbritannia raser det hissige debatter om voldelige tegneserier og disses påvirkningskraft, noe som bidrar til å gi Donald et ytterligere forsprang i Norge.

I mellomkrigstiden vokste barnet fram som en selvstendig kulturkonsument, og for første gang begynte massekulturen – bøker, blader, film og radio – å sikte seg direkte inn mot barn og ungdom. Walt Disney forsto dette tidlig, og allerede i 1932 kunne barn ha en tegning av Mikke Mus på de fleste av sine eiendeler: Børster, varmeflasker, toalettsaker, sølvtøy, porselen, leker, spill, klær, klokker og skoleeffekter – alle produkter som ble forbundet med familien.

Tegneseriehefter ble den ledende barne- og ungdomskulturen fra slutten av 1930-tallet og fram til rock’n’roll og tv tok over ledertrøya på midten av 1950-tallet. For det første var heftene så billige at de kunne kjøpes uten foreldrenes velsignelse. For det andre var de så enkle å lese at foreldrenes høytlesning ble mindre nødvendig og attraktivt.

Mamma og pappa mistet altså kontrollen over barnas underholdning, og for første gang i kulturhistorien kunne barna ta kontrollen selv.

Tegneserier var en periode den mest synlige, minst sensurerte og mest populære formen for ungdomsunderholdning.

Før andre verdenskrig ble den amerikanske filmbransjen hardt kritisert for å spy ut spekulativ underholdning for arbeiderklassen, og i et forsøk på å renvaske seg – samtidig som fridde til den pengesterke middelklassen – innførte de store filmstudioene selvsensur og tonet ned sex og kriminalitet til fordel for ”sunne amerikanske verdier”.

Kritikere gikk også løs på ”pulpromaner” og radioprogrammer, og etter krigen var det tegneserienes tur. De første tegneseriebålene knitret vellystig allerede i 1948.

Tegneserienes nemesis var psykiateren Fredric Wertham og hans bok Seduction of the Innocent (1954). Den amerikanske tegneseriedebatten som fulgte ble en viktig forløper for kommende tiårs kritikk av tv, videovold, dataspill og internett – ja hele etterkrigstidens bekymring for massemedienes mulig skadelige innflytelse. Den røde tråden var en idé om at nye medier er nådeløst kommersielle, moralsk nedbrytende og sikter seg inn mot samfunnets laveste fellesnevnere.

Wertham hadde flere gode poenger, for det var ikke mangel på spekulative og smakløse tegneserier. Flere krigsserier og de Tarzan-inspirerte ”jungelseriene” kunne være både rasistiske og imperialistiske.

Romantiske serier og krimserier var ofte kvinnefiendtlige. Skrekkseriene var iblant ekstremt groteske. Men dette var ikke tegneseriemediets feil.

Det spekulative oppsto når spekulanter ble dradd mot nye og potensielt lønnsomme medier, og en heftig konkurranse om publikums oppmerksomhet oppsto.

Kritikken mot tegneseriene fikk ekstra sprengkraft fordi psykoanalysens kraftsentrum på denne tiden forflyttet seg fra Europa til USA. To tredeler av Europas psykologer emigrerte til USA i løpet av 1930-tallet, og Sigmund Freuds ideer om seksuell reform fant raskt klangbunn i et samfunn som var iferd med å riste av seg sine puritanske røtter.

Psykoterapi ble et viktig instrument i behandlingen av mentale lidelser, og psykoanalysen ble det viktigste verktøyet innen psykoterapien.

Fredric Wertham var mest bekymret over mengden vold i amerikanske tegneserier. Han var også skeptisk til voldsforherligende poeter som Rainer Maria Rilke, filosofer som Friedrich Nietzsche og forfattere som Norman Mailer og Colin Wilson. Han mente disse bidro til å trivialisere krig og nød, og følgelig kunne påvirke sine lesere til å bli mer voldelige. Grunnen til at han satte inn støtet mot tegneserier var selvsagt på grunn av populariteten blant unge lesere. Det var ikke mange amerikanere som leste Rilke og Nietzsche, men de billige tegneserieheftene ble konsumert i millionopplag – av barn og ungdom.

Wertham gjorde grundige intervjuer med flere ungdomskriminelle, og fant ut at de fleste av dem slukte tegneserier. Sammenhengen var klar og tydelig, men dette var ikke så rart. Så godt som alle amerikanske ungdommer leste tegneserier på 1930- og 40-tallet. Allerede i 1941 ble det solgt 15 millioner tegneseriehefter i måneden, og bladet Recreation slo fast at 75 prosent av barnas fritidslesning var tegneserier. Mot slutten av 1943 leste 95 prosent av alle amerikanske barn mellom 8 og 11 år serier, tallet var 85 prosent blant barn mellom 12 og 18. I 1954 slo Wertham selv fast at det ble solgt 75-80 millioner tegneserier i måneden.

Seduction of the Innocent var intet akademisk verk, men en kraftig advarsel rettet til foreldregenerasjonen. ”Vi har redusert våre barn til et marked”, skrev Wertham. I rettferdighetens navn skal det også sies at Wertham la mye av skylden for barnas utvikling på segregerte skoler og dårlig ungdomspolitikk, men det var angrepet på tegneseriene som fikk gjennomslag blant folk og myndigheter. Tegneseriene var en perfekt syndebukk, en fersk og uregulert industri det var enkelt å ta et oppgjør med. Wertham mente tegneserier var en invitasjon til analfabetisme, og at de lokket sine lesere ut i fristelse og stimulerte usunne fantasier.

Enden på visa ble at skrekk-, krim- og krigsseriene ble kastrert, mens de store forlagene innledet en streng selvsensur. Tegneseriemediet ble satt flere tiår tilbake i tid, det var som om bokbransjen ble enige om å bare gi ut oppbyggelig barnelitteratur. Taperne var serieskapere som ville jobbe med voksne temaer eller boltre seg innen etablerte sjangre som krim, krig, skrekk og science fiction. Vinnerne ble uskyldige kjærlighetsserier, ungdomsserier som Archie og funny animals. Markedet lå med andre ord vidåpent for Walt Disney-konsernet. ”Onkel Walt” gikk seirende ut av moraldebatten uten en gang å ha deltatt, og og Disney-logoen ble en garantist for sunn familieunderholdning.

I Norge festet Donald Duck & Co grepet samtidig som debatten om tegneserienes negative påvirkningskraft raste i USA. Dermed ble flere av de voksnere og mer voldelige seriene aldri å se i norsk oversettelse, noe som førte til at Disney-seriene fikk mindre konkurranse – og følgelig holdt Donald norsk barn og ungdom i et jerngrep i over fire tiår. Werthams ideer om tegneserier var seiglivde. Så sent som i 1981 kan vi lese følgende i boka Tegneseriene – Tidsfordriv, søppel eller kunst?: ”[Wertham] mener tegneseriene skaper avvikerne. De lærer barna å elske vold og sadisme, viser dem hvordan de kan utføre forbrytelser og begå ulike former for perverse handlinger.”

4 kommentar

  1. […] Brevspalten i heftet ble etter hvert et forum for leserne av bladet, og mange av brevskriverne dukket selv opp som skribenter for heftet. Brevskriverne dannet kjernen av de senere tiders science fiction-skribenter, og la også grunnlaget for fankulturen som siden har preget science fiction, fantasy og tegneserier. […]

  2. […] tegneseriebransjen kneblet seg selv med sensurorganet The Comics Code Authority. Som følge av harde angrep på umoralen i 50-tallets krim- og skrekkserier, fjernet forlagene alle hentydninger til sex, narkotika, skrekk og realistisk vold. På midten av […]

  3. […] og påvirkning Studier av mediepåvirkning er en vrien øvelse. I 1954 gikk Fredric Wertham til angrep på tegneserienes skadelige innvirkning i boka Seduction of the Innocent. Psykiateren hadde gjort grundige intervjuer med ungdomskriminelle, og funnet at de slukte […]

  4. […] Fredric Wertham og Seduction of the Innocent […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: