Siri Dokkens treffsikre streker

Torsdag 22. november blir det både slipp av boka Avistegninger og utstillingsåpning på Deichmanske Grünerløkka med Dagsavisens faste tegner Siri Dokken. Her er min anmeldelse av den flotte forgjengeren Dagen derpå: Tegninger 1995-2000.

Bonus: Anmeldelse av ikke fullt så fine Over streken: Avistegninger i grenseland. Glem heller ikke Siri Dokkens eneste tegneseriealbum Kongens mann, om denne karen.

Avistegninger er en samling av Dokkens tegninger i Dagsavisen fra 1996 og fram til i dag, og siden Dagen derpå samlet tegninger fra 1995 til 2000, er det litt uklart om det er mye overlapp, eller om det er en direkte oppfølger.

Siri Dokken
Dagen derpå: Tegninger 1995-2000
Dagsavisen 2000

Treffsikre streker.

Den politiske kommentartegningen er ingen enkel sjanger, og har lange tradisjoner i Norge. Det går lenge mellom nye talenter får sjansen, og enda lengre mellom hver gang disse talentene virkelig biter seg fast i sinnet til sine lesere.

Siri Dokken er kanskje 90-tallets mest markante debutant blant de politiske avistegnerne. Hun er utdannet fra Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i Oslo, der tegneseriealbumet Kongens mann var hennes hovedoppgave.

Dagsavisen gjorde et sjakktrekk med å tørre å slippe henne løs som tegner til den politiske kommentaren på side tre, noe avisen neppe angrer på. Eller som sjefredaktør Steinar Hansson selv formulerer det: ”Redaktøren [har] mange ganger summert opp dagens avis med bemerkningen: Som vanlig var tegningen bedre enn kommentaren”.

Dokken er en dyktig håndverker, men det kreves mer enn skal streken få politisk snert og ironisk vidd. Hun mestrer første skritt, nemlig det å tegne vellykkede og treffende karikaturer – det er nesten bare oppstoppernesen igjen av Carl I. Hagen. Til tider blir poengene vel opplagte; Thorbjørn Jagland som trer inn i Gros alt for store sko, samme Jagland som slår seg på fingrene når han skal bygge Det norske hus og Kjell Magne Bondevik som går på vannet.

Men for hver opplagte idé, er det minst en original en: Visjonæren Jagland (igjen!) som drømmer seg bort mens han blåser såpebobler, Jan Petersen som svimler på toppen av en sklie formet som høyresløyfen og en velkledd Jens Bond (Stoltenberg), som faller igjennom på grunn av gassutslipp bakfra.

Men Dokken består for alvor eksamen med tegningene der politikerne må tre i bakgrunnen, og virkeligheten bak politikken slipper til: Tegningen ”Afrika”, et utsulta menneske uten ben og armer som skal leges av saks og plaster, og nøkkelbarnet i ”Hjemkomst til Bosnia” som finner ut at bare nøkkelhullet er igjen av hjemmet sitt.

På sitt beste er Siri Dokken på høydemed en mester som Finn Graff på sitt skarpeste og mest giftige, og det skulle ikke forundre meg om godeste Graff allerede nå ser seg bekymret over skulderen. Jeg vil tro Siri Dokken bare vil bli bedre med årene.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Bonus: «Platte sjokk», Ny Tid-anmeldelse av Over streken.

Anders Giæver (red.)
Over streken: Avistegninger i grenseland
Vega Forlag 2006

Pikk- og hakekors-sjokk fra norske avistegnere.

Hva bør en norsk tegner som vil provosere finne på? Ifølge denne boka med kontroversielle avistegninger er det to metoder som alltid fungerer: 1) Du klistrer et hakekors eller annen nazisymbolikk på dem du vil kritisere. 2) Du tegner en politiker som sprengkåt brunstdyr med dirrende lem og skrevende bein.

Redaktør Anders Giæver innleder med å konkludere at «[Norge] kan skilte med noen av verdens beste avistegnere,» men verken argumentasjon eller innhold gir påstanden særlig kraft. Ved å fokusere på tegningene som har provosert mest, sitter man heller igjen med et inntrykk av en fantasiløs gjeng som går for banale sjokkeffekter framfor subtil satire.

Fremskrittspartiet nazistemples fire ganger (pluss én Ku Klux Klan-parallell), Israel kobles til hakekorset tre ganger, og får selskap av den tyske butikkjeden Lidl, norsk nasjonalfølelse og Sigurd Allern. Kjønnsdriften brukes for å peke nese til Rune Gerhardsen, Carl I. Hagen, Bill Clinton, Gro Harlem Brundtland, Kåre Kristiansen, Siv Jensen, Per Kristian Foss, Ingvar Carlsson og Jacques Chiraq.

Etter at halve verden ble satt på hodet av de danske Muhammed-karikaturene er timingen for boka perfekt, men verken Giæver, Hans Fredrik Dahls forord eller tegnerne selv klarer å gjøre dette til mer enn en forvokst avisartikkel. Det er flere gode og treffende tegninger her, men med unntak av mestere som Finn Graff og Siri Dokken viser dette igjen at de fleste norske avistegnere går i ring med stort sett mildt fornærmende karikaturer av politikere med store neser.