Egmont vs Bladkompaniet: En forlagshistorie

Hva skjer med det en gang så mektige Bladkompaniet? Forlaget som nå heter Schibsted har etter tur mistet tegneserier som Nemi, Pondus, Rocky, Larsons gale verden og Tommy og Tigern, og nå legges både Conan og Mads Eriksens M ned. Schibsted sitter igjen med Kollektivet, Marvel-superheltene og et knippe barneserier.

2002 var det store vendepunktet, og vi kan trygt si at Egmonts dominans innenfor norske humorserier startet da redaktør Sigbjørn Stabursvik tok med seg Nemi til Cappelen, men raskt måtte fortsette til Egmont på grunn av en gammel forlagsavtale? Her er mine skriverier.

Siste nytt. Schibsted gir ut tegneserieversjonen av Stieg Larssons millenniumtrilogi 3. desember.

Nemi: Monstre (2002), det eneste albumet gitt ut på Cappelen.

Først: En liten forlagshistorie om Bladkompaniet, lånt fra Kristian Hellesund i Serienett.

1986: Pyton nr. 1 (Først på Gevion – senere på Bladkompaniet).
1989: Tommy og Tigern nr. 1 (selve forutsetningen for den norske satsingen på stripeserier).
1990: Begynner å gi ut Conan, som blir en viktig utfordrer til Fantomets actiontrone.
1992: Larsons gale verden nr. 1 (med etter hvert Nemi og Kollektivet som biserier).
1996: Ernie nr. 1 (med blant annet Pondus som biserie).
1998: Suksessabumet Pondus: Alt for Norge viser at Pondus kan stå på egne bein.
2000: Pondus nr. 1 (bokserien starter i 2001). Nemi album nr. 1 (Lise Myhre forlater Bladkompaniet i 2002).
2002: Smult nr. 1 (Jason, Karstein Volle, Øystein Runde, Mads Eriksen, Knut Nærum deltar i en vågal antologi som prøver å forene kommers og undergrunn).
2007: M nr. 1. Overtar Marvel-lisensen fra Egmont. (Pondus, Rocky og Eon skifter til Schibsted i 2007).
2008: Kollektivet nr. 1.
2012: M og Conan legges ned.

Nemi: Carpe Noctem (2002), det siste albumet på Bladkompaniet.

1: Aftenposten Aften-sak fra 2002.

Tegneseriesuksessen Nemi går fra Bladkompaniet til Cappelen, og flere tegneserieskapere kan følge etter.

1. juni starter Sigbjørn Stabursvik som redaktør i Cappelen Underholdning, og med det innledes en ny tegneseriesatsning fra forlaget som gikk i bresjen for «voksenserie»-bølgen på 80-tallet – med utgivelser som Vindens passasjerer og Corto Maltese. Lise Myhre og hennes gothheltinne Nemi leder an i nysatsingen.

– Jeg vet ikke hva dette betyr for meg ennå, men ønsker først og fremst å følge redaktøren min videre. Det er bare gøy at flere norske forlag nå satser på tegneserier, sier Lise Myhre.

Etter Pondus er Nemi den største tegneseriesuksessen i Norge om dagen, med et opplag på 50.000 eksemplarer av albumet «Carpe Noctem» som eksempel. Ikke rart Cappelen lar seg friste.

– Nemi er en etablert serie og ingen prøvesten. Nå kan vi bruke vårt apparat til å få serien ut både hos bladhandlere og bokhandlere. Stabursvik er ansatt for å drive med tegneserier, og det blir spennende å se hvilke planer han har når han begynner her, sier Karin Mundal, redaksjonssjef i Cappelen Underholdning.

Tidligere i år innrømmet forlagssjef Anders Heger at Cappelen ikke hadde vært flinke nok til å følge med på norske tegneserier.

– Vi kommer til å overvåke dette feltet videre, og vil absolutt være interessert i å publisere norske tegneserier, sa han til NRK i januar.

Kort tid etter ble Sigbjørn Stabursvik, redaktør for Larsons gale verden, Magma og albumene fra Bladkompaniet, hentet inn.

– Vi skal gi ut et Nemi-album til sommeren, og vurderer også å sette sammen et regelmessig Nemi-blad – men har ikke helt funnet frem til fasongen ennå. En bokutgivelse er fortsatt en mulighet, sier Stabursvik.

Det første Nemi-abumet fra Egmont Serieforlaget, også det i 2002.

2. Dagsavisen-sak fra 2002.

Kamp om rutene: Forlagene kjemper om serietegnere

Kampen om Nemi mellom Cappelen og Egmont viser hvor hete norske serieskapere er om dagen. Nå satser også Schibsted på tegneserier, mens Bladkompaniet «stjeler» Jason fra Jippi Forlag.

Lise Myhres suksessfulle tegneserie Nemi er nå blitt symbolet på forlagenes skjerpede kamp om tegneserieskapere. Mens satsingen på norske tegneserier stagnerte på tampen av 80-tallet, og utviklingen ble overlatt til idealistiske forlag som No Comprendo Press og Jippi Forlag, er tonen i dag en helt annen. Nå kjemper Bladkompaniet, Egmont Serieforlaget, Kagge Forlag, Schibsted Forlag og Cappelen om de norske serieskaperne, og det er Nemi-skaper Lise Myhre og hennes redaktør Sigbjørn Stabursvik som har vært årets store kasteballer.

– Gode nyheter
I mars kom ett Nemi-album på Bladkompaniet, i sommer kom ett på Cappelen og i dag kommer årets tredje album – men nå på Egmont Serieforlaget. Og redaktør Stabursvik har fulgt med på lasset. Han sluttet i Bladkompaniet i vår, begynte i Cappelen 1. juni og i Egmont 1. august. Med opplag på over 50.000 eksemplarer per album, er det ikke rart kampen er hard – men hva er det som skjer?

– Cappelen kunne ikke gjøre det vi hadde lyst til å gjøre, så da var det naturlig å gå videre til Egmont. Men for serieinteresserte er dette gode nyheter, for Egmont kommer nå til å satse mer på nye norske tegneserier. Nå får vi to store bladforlag, Egmont og Bladkompaniet, som begge satser på norske serier, lyder Stabursviks knappe kommentar.

Men hva skjedde med Cappelen? Tidligere i år sa forlagssjef Anders Heger at forlaget var interessert i å gi ut norske tegneserier, og Stabursvik ble ansatt som redaktør i Cappelen Underholdning for å drive med tegneserier. Nå ser det ut som satsingen er slutt etter én utgivelse. For å finne forklaringen må vi tilbake i tid.

Da Egmont i 1997 overtok rundt 30 tegneserietitler gjennom oppkjøpet av forlaget Semic fra svenske Bonnier, ble det også inngått avtaler forlagene imellom. Etter det Dagsavisen erfarer har Bonnier fraskrevet seg en del rettigheter til å gi ut tegneserier i Norge, og ettersom Cappelen er delvis eid av Bonnier rammet dette Nemi. Egmont trumfet gjennom den gamle forlagsavtalen og fikk overta stripesuksessen.

Flere tungvektere
Direktør i Cappelen, Åse Ryvarden, omtalte saken slik i VG:

– Etter at Lise Myhre kom til oss, ble vi gjort kjent med at det forelå avtaler mellom eierselskapene som la begrensninger på Cappelens muligheter til å utvikle en bred tegneseriesatsing.

Samtidig gir Bladkompaniet ut Jasons prisbelønte Vent litt… om to uker. Serien er tidligere utgitt av Jippi Forlag, men redaktør Erik Falk er såre fornøyd med at Jason nå utgis av et større forlag.

– Vi tjener ikke penger på utgivelsene våre, og så det som mest mulig hensiktsmessig å bruke Bladkompaniets tunge maskineri og gode distribusjon for å få ut Jasons serier til enda flere, sa Falk til Dagsavisen i sommer.

Men Egmont og Bladkompaniet blir ikke ensomme tungvektere på tegneseriemarkedet, selv om Cappelen er satt på sidelinja. No Comprendo og Jippi satser videre, Kagge Forlag ga ut en tegneserie basert på filosof Arne Næss’ liv i fjor, og nå melder også Schibsted Forlag seg på. Karine Haalands andre samling, Streng, men urettferdig, gis ut 14. september og Blått blod av Tore Strand Olsen og Ola Hegdal, duoen bak Arne Næss-serien, følger senere i år.

– Dette er ny mark for oss, men ikke del av noen bevisst tegneseriesatsing. Disse to utgivelsene er to spennende prosjekter, og det nye er at vi nå vurderer tegneserieprosjekter på lik linje med vanlige bokprosjekter, sier Elin Vestues, redaksjonssjef i Schibsted Forlag.

Egmont Serieforlaget eneste nye, norske julehefte i 2002.

3: Dagsavisen-kommentar fra 2002.

Er det onkel Skrue som er konserndirektør i Norges største tegneserieforlag? Egmont Serieforlagets manglende satsning på norske tegneserier kan tyde på det.

Med jula følger mange merkelige skikker. En av disse er at vi får et voldsomt behov for å kjøpe dårlige tegneserier. I år kommer vi til å kjøpe 1,2 millioner julehefter til en anslått verdi på 35 millioner kroner, der svært mye er resirkulerte, antikvariske og dårlige amerikanske avisserier som overhodet ikke har noe med jul å gjøre.

Men det finnes også enkelte nye norske serier blant juleheftene; Norsk barneblad gir ut Smørbukk og Tuss og Troll, Torbjørn Liens Kollektivet juledebuterer med et av årets friskeste hefter og Frode Øverlis Pondus passerer snart Knoll og Tott med et opplag på 100.000 – for å nevne noen.

De to sistnevnte er gitt ut av Bladkompaniet, som skal ha mye av æren for norske tegneseriers oppblomstring på 90-tallet. Med unntak av idealistiske forlag som No Comprendo Press og Jippi Forlag er Bladkompaniet faktisk det eneste forlaget her til lands med en målbevisst satsing på norske tegneserier.

Og det er god grunn til å være svært skuffet over storebror Egmont Serieforlaget, som måker inn penger på opptrykk av slappe amerikanske avisserier og endeløs melking av Disney-figurene. «Vi har da to nye norske i år – Lise Myhres Nemi og Tommy Sydsæters Vazelina Bilopphøggers–hefte», sa Egmonts sjefredaktør Svein Erik Søland i Dagsavisen lørdag.

Han gir ut 24 julehefter, og skryter av at bare to er nye. Bedre blir det ikke av at Vazelina-heftet ikke er nytt, men en justering av et gammel hefte. TV 2 er i det minste ærlig nok til å si at årets tv-kalender sendes i reprise.

Det betyr at Nemi er det eneste nye norske juleheftet fra Egmont i år, og den serien fikk forlaget i fanget på grunn av en glemt forlagsavtale med Bonnier-eide Cappelen, som opprinnelig overtok serien fra Bladkompaniet.

Det kan virke som Egmont bare er interessert i å skumme fløten av det norske seriemarkedet, for det er svært få signaler på at forlaget er villig til å investere i norske talenter for på sikt å bygge opp levedyktige norske serier. Men etter at Semic ble oppkjøpt av Egmont i 1997 har forlaget stagnert fullstendig. Den norske humorsatsingen Geek ble lagt ned før den fikk sjanse til å etablere seg, mens satsingen på norske serier kan oppsummeres i en mislykket relansering av Norsk MAD, en overtagelse av Ernie fra Bladkompaniet og et Olsenbanden jr-julehefte i fjor.

Og når det kommer til oversettelser av utenlandske kvalitetsserier er de fleste albumseriene lagt ned, og det som finnes av verdi er nærmest utelukkende nedkrympede biserier i Fantomet og Agent X9. Her kan den som leter finne gode serier som Kodenavn XIII, Largo Winch, Tom Strong, Linda og Valentin og Thorgal – men noe snakk om å satse på annet enn inntørkede figurer som Fantomet og Agent X9 og halvhjertede forsøk på å hive seg på den nye superheltbølgen er det lite spor av.

Dagsavisen skrev i forrige uke om den ekstremt populære Donald-tegneren Don Rosa, som hadde lagt ned pennen i protest mot den dårlige betalingen og behandlingen hans tegneserier får av hans europeiske utgivere – deriblant Egmont. Rosa tjener rundt 250.000 kroner i året, mens seriene hans har vært med på å gi nytt liv til storselgeren Donald Duck & Co på 90-tallet.

Rosa har viet karrieren til å fortelle eventyr om onkel Skrue, og det må føles ironisk at han jobber for utgivere som har Skrue som forretningsmessig forbilde. Skal Egmont bli noe annet enn en nedstøvet pengebinge fylt av Disney-serier og Knoll og Tott-julehefter må forlaget våge å ta sjanser – snarest mulig.

Uten Tommy og Tigern, ingen norsk humorsuksess. Både Pondus, Nemi og alle som fulgte bør være takknemlige for at denne tegneserien dukka opp i 1989.

4: Aftenposten-kommentar fra 2004.

Konkurransen mellom norske tegneserieforlag var i 2003 så hard at vi må tilbake til 80-tallet for å finne maken. Dette er trolig bare begynnelsen, for nå er norske tegneserier blitt god butikk.

To muskuløse menn i trange trikoter slåss så skyskraperne velter, mens de ufortrødent legger ut i pompøse monologer. Alle som har lest en superhelttegneserie kjenner igjen scenen, men nå rystes norsk serieverden av en lignende kamp mellom bransjens to giganter.

For etter at Goliat, Egmont Serieforlaget, har latt David, Bladkompaniet, bygge seg opp i fred og ro gjennom hele 90-tallet, er det av med silkehanskene. Situasjonen er preget av intens konkurranse, redaktørkamp, nyetableringer og kreativ utgivelsespolitikk i en grad vi må tilbake til konkurransen mellom Semic, Hjemmet og Cappelen på midten av 80-tallet for å finne maken til.

Pondus og Nemi
Det handler selvsagt om penger. Ifølge Økonomisk Rapport er Frode Øverli, mannen bak stripesuksessen Pondus, den tredje best betalte i norsk underholdningsbransje. Med en inntekt på 5,9 millioner kroner i 2003, overgås han bare av forfatter Åsne Seierstad og filmregissør Harald Zwart.

Pondus-månedsheftet har med et gjennomsnittlig opplag på rundt 100.000 bare Donald Duck & Co foran seg, mens de tre Pondus-bøkene til sammen har passert 100.000 solgte eksemplarer. Også Lise Myhre tjener godt over millionen på sin Nemi, og i korte trekk har Egmont nå fått øynene opp for at det er penger å tjene på norske serier. Store penger.

Etter at Hjemmet og Semic fusjonerte til Egmont Serieforlaget, sovnet giganten inn i doven tilfredshet på 90-tallet. Samtidig som Egmont håvet inn penger på Disney-serier, nostalgiske boksamlinger og en flod av utenlandske hefteutgivelser, fikk Bladkompaniet ro til å bygge seg opp. Det startet med utenlandske humorutgivelser som Tommy og Tigern og Larsons gale verden, som igjen ga grobunn for Pondus, Nemi og andre norske humorserier.

Giganten våkner
Egmont våknet først opp i 2002 da Bladkompaniets Nemi-redaktør Sigbjørn Stabursvik tok med seg seriesuksessen til Cappelen. Egmont børstet støv av en gammel forlagsavtale der Bonnier, som eier Cappelen, hadde frasagt seg visse rettigheter til å gi ut serier i Norge – og vips, så var Nemi hos Egmont.

Stabursvik viste seg tilliten verdig, for i 2003 var det premiere på Egmonts Nemi-blad – et lekkert presentert blad med spennende og variert innhold. Suksess ble det også, og i år går Nemi over til 12 utgivelser i året – i et opplag på eventyrlige 70.000.
Etter Stabursviks overgang har Egmont også huket tak i to andre redaktører fra Bladkompaniets gullalder på 90-tallet: Pondus-redaktør Tormod Løkling fikk i september jobb som redaktør i Donald Duck & Co, mens Iselin Røsjø Evensen gikk fra Bladkompaniet etter 17 år i slutten av november. Et aldri så lite jordskjelv i norsk tegneseriebransje var et faktum.

Samtidig fulgte Egmont etter Bladkompaniet som en skygge i utgivelsespolitikken også. Forlaget tok over humorbladet Ernie på tampen av 2002, lanserte norskorienterte Gorilla samtidig som Bladkompaniet la ned Smult, og kom i høst med Bizarro som en parallell til Bladkompaniets Larson-blad. Ikke nok med det, i oktober lanserte begge forlagene to blader med japanske tegneserier – manga – samme dag.

På den ene siden er det gledelig at Egmont øker satsningen på tegneserier, og norske serier især. Men på den annen side er det synd at forlaget gjør det ved å kjøpe opp Bladkompaniets mest talentfulle redaktører.

I 2004 sitter Bladkompaniet noe forvirret og ribbet tilbake på sidelinjen, og skulle suksesser som Pondus og Rocky også forsvinne, vil spørsmålet melde seg om forlagets eier, Schibsted, finner en egen tegneserieavdeling bryet verdt.

Vi står i fare for at Egmont havner i en tilnærmet monopolsituasjon. Forlaget har allerede kontroll over rundt 80 prosent av seriemarkedet, og idealistiske forlag som No Comprendo Press og Jippi Forlag utgjør ingen trussel. Det Allers-eide forlaget Seriehuset, som startet i 2003, holdes også i sjakk ved at Egmont sitter på en mengde rettigheter til superheltseriene Seriehuset ønsker å gi ut – serier Egmont kanskje ikke engang kommer til å gi ut selv.

Ved å overta Bladkompaniets mest profilerte redaktører har Egmont gitt et hardt svingslag til sin viktigste konkurrent, men som superheltseriene stadig viser: Det er sjelden Goliat vinner til slutt. Det Bladkompaniet må huske, er at forlaget dessverre ikke har en rolle i en superheltserie.

Begynnelsen og slutten: Bladkompaniet første (1998) og siste (2006) Pondus-utgivelse.