Jeg skriver om Opaque og Geoff Barrow i Eno

Torsdag 29. november er et nytt nummer av det feiende flotte musikkmagasinet Eno i kioskene, og jeg bidrar med to saker: Et essay om Opaques Gourmet Garbage, en sterk kandidat til tittelen «tidenes beste norske hiphop-album». Eno-kollega André Løyning har også fått den mediesky rapperen i tale, i et av de første Opaque-intervjuene siden undertegnede snakket med ham helt tilbake i 2001.

Ikke nok med det: Jeg har også intervjuet Geoff Barrow, ikke om Portishead, men den fascinerende musikken han skrev til Judge Dredd, men som ulykkeligvis ikke ble brukt i filmen. Retrofuturisme av ypperste slag.

I kveld feirer Eno to år og ti numre på Blå, og da passer det å minne om denne spådommen fra arkivet.

Bonus: To avsnitt fra Opaque-essayet, som ble øksa i redigeringa.

Opaque oppdaget hiphop via populære artister som Beastie Boys og Salt-N-Pepa, men det var tvillingene i Warlocks som lærte ham at hiphop også var en livsstil. På Ammerud fritidsklubb var det grunnkurs i hiphop, og i likhet med andre dedikerte hiphopere tidlig i 90-årene fant Opaque sin identitet i en kombinasjon av fellesskap og opposisjon. Den lille klikken fra Ammerud rappet, malte graffiti og breaket, og slang drit mot alle idioter som trodde hiphop handla om MC Hammer og Vanilla Ice. Da gruppa Warlocks of Mayhem ble trimmet ned til Warlocks, dannet de som ikke fikk være med videre gruppa Valuable Scamps. Det holdt på å skje ting for dem også, de fikk varme opp for Naughty By Nature i Oslo Spektrum og fikk tilbud om platekontrakt, men det endte, som så ofte ellers i norsk hiphop, mest i lok.

Opaque ble deretter med Warlocks inn i varmen til hiphopgründeren Tommy Tee, og en ny organisasjonsform ble født. Opaque, N-Light-N (Son of Light) og Diaz var ikke del av noen hiphopgruppe, de var solorappere som var del av det større kollektivet Tee Productions. Fordelen var at de da fikk slippe til på alle platene Tommy ga ut, ulempen var at de måtte tilpasse seg Tommys musikalske visjon og vente på tur for å gi ut soloplate. Opaque måtte vente lengst. Kanskje fordi han og Tommy sto lengst fra hverandre musikalsk?

6 kommentar

  1. […] dette tiåret bli husket som dubstep-møter-pubsanger-årene?» spurte Geoff Barrow fra 90-tallsheltene Portishead på Twitter, mens nettet renner over av syrlige kommentarer som […]

  2. […] forsiktige Portishead-aktige “beatsene” som dukker opp flere steder lyder trøtte og spinkle, og tilføre […]

  3. […] går ikke an å komme utenom innflytelsen Portishead og deres etterfølgere har hatt på norsk musikkliv. Lykkens narr har de samme, tørre […]

  4. […] Homebrew i et svensk studio i 1993, låner hun ut huset sitt til et nytt Bristol-band: Portishead spiller inn debuten Dummy i Kensal […]

  5. […] og aggresjonen som gjennomsyrer amerikansk rap om dagen, og ligger langt nærmere ånden etter Portishead og Massive Attack. Bortsett fra at kafeene i 2005 heldigvis ikke lenger skremmes vekk av rapping, […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

%d bloggere like this: