Seriemord – The Donald Edition

Torsdag 6. desember kl. 18 blir det Donald Spessial på Seriemord på Surround, som ligger ved Mono/Q i Strøget-passasjen. Paneldeltagere: Thomas Hylland Eriksen, Donald Duck & Co-redaktør Marius Molaug og ordstyrer Flu Hartberg. I den anledning passer det bra å legge ut mitt intervju med Thomas Hylland Eriksen fra Donald-landet.

Jeg vil bli mer som Guffen – et intervju med Thomas Hylland Eriksen

Thomas Hylland Eriksen er professor i sosialantropologi, har skrevet over 40 bøker, og har sitt første litterære minne fra historien der Donald hypnotiseres av en betongblander i 1967. Det trådløse nettverket hjemme hos Eriksen heter «Clinton Kvakk», etter sønnen til Andebys grunnlegger, Kornelius Kvakk.

– Clinton Kvakk grunnla Hakkespettene, og kompilerte den første Hakkespettboken. Det er en type kontekstuell informasjon jeg setter pris på.

– Det er blitt en etablert sannhet at kvaliteten på Donald-bladet begynner å synke i 1960-årene. Enkelte hevder 1962 var bunnpunktet. Du oppdaget Donald på den tiden, er du enig?
– Jeg husker det ikke på den måten, men ser jo at det var tynne saker når jeg i dag blar gjennom bladene fra den tiden. Det er samtidig mye romantisering av den donaldistiske urtiden i 50-årene, som var preget av dårlig trykk, grelle farger og mye fyllstoff – hjernedøde Fant-historier og Bambi-historier uten mål og mening. Jeg er også skeptisk til noen av dagens tendenser. For eksempel har jeg aldri vært noen stor fan av Don Rosa og hans hang til spenning og eventyr, det blir for lite humor og for mange overtydelige Barks-referanser, og da blir det kjedelig. Jeg liker bedre de nederlandske humoristene og tegnere som amerikaneren William Van Horn, mens italienske Fantonald er vulgærdonaldisme av verste sort. Han har ingen ting til felles med Donald slik vi kjenner ham, men er tvert imot snarrådig, kjapp og en and som får til ting. Super-Langbein er derimot en konsistent person, som i likhet med Langbein er en håpløs kløne.

– Har du lest Donald hele livet?
– Jeg sluttet, med unntak av en og annen pocketbok, da jeg var rundt 13 år, men begynte igjen da jeg fikk barn. Jeg begynte å kjøpe Donald-blader da sønnen min var nyfødt, selv om det tok et par-tre år med innstendig faderlig påvirkning før jeg kunne lese for ham. Så jeg har altså fulgt med fra midten av 1960-årene til 1975, og fra 1997 til i dag. Nå er barna mine for store til å bli lest for, så hvordan de kommende årene vil arte seg er noe uklart.


– Hva gjorde Donald-lesningen med deg?
– Jeg leste nok på en annen måte enn Jan Kjærstads Jonas Wergeland, som ble nysgjerrig på verden ved å lese Carl Barks. Det vil si, min interesse for mayaindianere og Mexico har nok en sammenheng med Barks’ Donald. Da jeg endelig kom meg til mayaruinene i Guatemala og Mexico, så det helt likt ut som Barks’ tegninger, som jo var inspirert av fotografier i National Geographic. Man har mye med seg fra Donald, men jeg lærte om verdens mangfold andre steder. For min del representerer Donald først og fremst en måte å se sine omgivelser på, et blikk på tilværelsen, om du vil. Påvirkningen fra Donald er kanskje tydeligst i språket mitt, måten jeg tenker og snakker på. Det forekommer ellers ikke så sjelden at min venn statsviteren Iver B. Neumann og jeg snakker sammen i munnhell fra Donald, som er gått inn i dagligtalen. «Hørte jeg gratis?» for eksempel. For ikke å snakke om kraftuttrykk av typen «Gulp!» og «Trippelkvakk!».


– Hva er det med Donald?
– For meg er det først og fremst humor og gjenkjennelsen – Donald er jo, i likhet med Bloom, hovedpersonen i Ulysses, en helt vanlig person som deg og meg, men han opplever de mest usannsynlige ting. Slikt gir fantasien vinger. Og Donalds tragiske aspekt, det skrev jeg om allerede i Gateavisa i 1984, i anledning femtiårsjubileet for Donald Duck & Co. Donald er den tragiske helten som aldri gir opp, til tross for all motgang. Han får fikse ideer og setter seg store mål, men rammes av hybris – overmot, og det går alltid fryktelig galt til slutt. Andeby druknes i flytende margarin, cruiseskip synker, hele hakkespettpatruljer fanges under et lag av smeltet ost og så videre. Denne tendensen ser jeg spor av i hverdagen rundt oss. I 2011 ble det sluppet ut 6000 liter klor i Akerselva, og da så jeg for meg en norsk Donald på jobb. Kanskje var det cupkamp mellom Andeby og Gåseby samme kveld, slik at han hadde dårlig tid? Ja, faktisk var det fotballkamp samme kveld – Barcelona mot Arsenal. Noen hadde hastverk med å komme seg hjem fra jobb den dagen. Jeg tipper han fremdeles sitter i en jordhytte et sted i Langtvekkistan og gjeter kameler.

ILLUSTRASJON: TORE STRAND OLSEN


– Hvem identifiserer du deg med i Andeby?
– Jeg hører at barn i dag identifiserer seg med Skrue, og det er veldig skuffende. Jeg har tre helter: Guffen, Langbein og Donald. Mitt store mål er å bli mer som Guffen, og om sommeren klarer jeg det ganske bra, men så kommer august, og alt blir ødelagt. Da jeg i sin tid prøvde å dra i gang en langsomhetsbevegelse der målet var å gjøre én ting istedenfor 20, var det delvis inspirert av en historie i en Donald-pocket der Guffen, bare ved å oppføre seg slik han pleide, ble grunnlegger av en massebevegelse for folk som var gått lei modernitetens stress og hverdagens mas. Folk tok av seg sko, kastet mobiltelefoner og rev av seg slipset. De danset i parker og vasset i fontener, istedenfor å gjøre kjedelige jobbting. Tegneserien var italiensk, og det gleder meg å kunne meddele at boka mi om langsomhet, Øyeblikkets tyranni, er oversatt til italiensk. La humla suse! Guffen viser vei: Han kan fortelle barn at voksenlivet ikke trenger å være mas og kjas.

– Du har bekymret deg for Norges innvandrere, som ikke har det felles kulturgrunnlaget Donald-lesere deler?
– Her risikerer vi at det oppstår et tap av felles referanser. Når man sier «nå høres du ut som Skrue» eller «nå må du ikke tro du er fetter Anton», da skjønner jo du og jeg med en gang hva det betyr. Vi mister noen felles referanser som vi har tatt for gitt. Men det er ikke bare etniske minoriteter som risikerer å falle av lasset her. Jeg ser jo at opplaget synker. Da jeg hadde sommerjobb i Hjemmets trykkeri i 1985, lå opplaget til Donald Duck & Co på rundt 220.000. I dag er det ikke i nærheten. Det er bekymringsfullt. Folkene i Egmont gjør en strålende jobb, men det kan se ut som om den kulturelle fragmenteringen er kommet for langt. I 1970 fantes det jo ikke så mye annet enn Fantomet og Sølvpilen som kunne konkurrere med Donald. Da var grunnlaget for et bredt kulturelt fellesskap til stede på en helt annen måte enn i dag.

– Hva er Andeby-verdier for deg?
– Vanskelig spørsmål. Altså, langt på vei er verdiene som preger Andeby i det store og hele konvensjonelle, egentlig ganske republikanske verdier. Det verste som kan skje er å mislykkes og bli offer for andres hånlatter. Målet er å bli akseptert av fiffen. Tenk bare på Dolly, hennes utallige hatter og tåpelige sosiale ambisjoner, eller Donalds egne drømmer om rikdom og berømmelse. Skrue representerer grådighet, motivasjonen hans er utelukkende å tjene penger, selv om han tilegner seg mye kunnskap på veien. Outsiderne i denne verdenen er folk som Petter Smart og Langbein, som er uortodokse og blåser i konvensjonene. Heldigvis har kunnskap også verdi i Andeby. Hakkespettene slår opp i sin bok, og da viser det seg gjerne at onklene tar feil. De står også for en miljøtankegang, som til tider er ganske radikal. Jeg må også få tilføye at det gode liv blir problematisert på interessante måter i dette universet. Det gode liv for Bestemor Duck dreier seg jo ikke om å effektivisere og tjene penger – det har hun prøvd ut, men å kunne jobbe. Slik er det for Petter Smart også. Han er elendig til å fakturere, for å si det mildt. For Guffen er det gode liv å drive dank. Ingen kan fortenke ham i det.

– Bor Mikke Mus i Andeby?
– Noe er grunnleggende feil når Mikke og Donald opptrer sammen i tegneseriene, men det er nå likevel åpenbart at begge bor i Andeby, skjønt i ulike deler av byen. Politimester Fiks har jo ikke noe med Skrue å gjøre, så det må være en helt annen del av byen. Langbein og Mikke bor på østkanten, Donald og Skrue på vestkanten, Donald bor som kjent i hyleavstand til pengebingen. Det blir som Groruddalen og Røa i Oslo, to bydeler med hver sin lokale offentlighet og som har lite med hverandre å gjøre. Barna går ikke på samme skole, men møtes kanskje i andre sammenhenger. Tipp og Topp kunne godt ha møtt Ole, Dole og Doffen i en cupkamp, men de sykler til ulike vann når de skal fiske og bade om sommeren.

2 kommentar

  1. […] arrangerte Donald-seriemord på Surrond torsdag 6. desember, med undertegnede, sosialANDtropolog Thomas Hylland Eriksen, Flu Hartberg og Dongery-gründer/Donald Duck & Co-redaktør Marius Molaug. Hør seansen som […]

  2. […] er Seriemord om Donald-landet med Thomas Hylland Eriksen, Flu Hartberg, Donald-redaktør Marius Molaug og […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: