Donald-landet i Alfa

Mannebladet Alfa var tidlig ute med å skrive om Donald-landet, men jeg har ikke lagt ut Asbjørn Slettemarks intervju på bloggen ennå. Trykk på bildet for større versjon, eller les den uredigerte versjonen under.

AS: Hvordan i huleste kom du på tanken om å skrive bok om Norge og Andeby?

ØH: Spørsmålet er hvorfor i huleste ingen har kommet på dette før, jeg har levd i skrekk for at noen skal knabbe ideen siden jeg begynte å jobbe med den for seks år siden. I USA er det skrevd lærde bøker om hvordan Walt Disney skapte den amerikanske barndommen.

For det er jo helt opplagt når man først tenker seg om, Donald er elefanten i rommet i debatten om det moderne Norge. Det er jo selvsagt at over 330 millioner solgte Donald-blader har påvirket oss. “En rekke Donald-historier la seg i hjernebarken da den var som mykest,” sa Jan Kjærstad til meg, og det gjelder de fleste av oss som vokste opp i 50, 60, 70 og 80-årene. På 90-tallet får Donald økt konkurranse, og ting blir mer komplisert, men fram til da hadde generasjon etter generasjon lært seg å lese og lært seg om verden gjennom de samme Carl Barks-historiene om Donald. Jeg hevder at i Norge har barksismen hatt mer å si enn marxismen. Og jeg vet at jeg har rett!

AS: Så hvem er egentlig Fetter Anton i Norge, er det en person eller mer en type karakter?

ØH: Vi har mange wannabe-skruer i Norge, men fetter Anton er faktisk et strålende eksempel på Donald-bladets negative påvirkning. I standardverket Vulgær og vidunderlig skriver Kjetil Rolness om fraværet av den norske dandyen. Anton er jo en dandy, en posør som lever av å vise fram sin stil, fritid og bekymringsløshet for verden. Men Anton er for ufyselig til å være forbilde for noen, og derfor har vi knapt sett noen norske dandyer. Petter Pilgaard er det nærmeste vi har, og det er neppe tilfeldig at han tilhører den første generasjonen der Donald ikke har spilt en så dominerende rolle i barndommen.

AS: Er det noen karakterer i Andeby du savner i vårt Norge?

ØH: Nå som globaliseringen har satt Norges nasjonale identitet under sterkt press, og rikssynsere bekymrer seg for økt egoisme, hensynsløshet og mangel på grensesetting, er det liten tvil om at vi ser et savn etter den tilbaketrukne, eldre, moralske autoriteten i Norge, de som det er umulig å komme utenom når alle viktige utfordringer skal diskuteres. I Andeby er det Bestemor Duck og Skrue McDuck som representerer disse, men dagens Norge savner de parallellene vi tidligere hadde i Gro Harlem Brundtland, kong Olav og Haakon Lie. Vi savner en trygg landsmoder, en Riks-Bestemor Duck

AS: Hvordan tror du onkel Skrue hadde forvaltet oljefondet?

ØH: Her må jeg igjen snu spørsmålet på hodet, det er oljefondet som er inspirert av onkel Skrues pengebinge. Da den norske pengebingen ble fylt til randen som følge av oljefunnet i Nordsjøen i 1969, ble formuen et statlig anliggende, kontrollert av økonomer og politikere som hadde lært seg grunnleggende samfunnsøkonomi gjennom Carl Barks’ Skrue-historier mens de fortsatt gikk på barneskolen. Oljefondet er penger som – i likhet med Skrues formue på  tre fantasillion oktavillion kvadrabillion massimillioner kroner og 17 øre – ville ha ødelagt norsk økonomi om de ble brukt. Isteden overføres milliardene til internasjonale børser, fond og fondsforvaltere, på linje med Skrue, som også er en smart investor, med gruver, oljebrønner, fabrikker, firmaer og butikker over hele verden

AS: Og det åpenbare spørsmålet: hvem er Dolly Duck i Norge?

ØH: Det kortlivde mannebladet mannebladet Donald lanserte Mia Gundersen som Dolly, men der er jeg uenig. Dolly er hissig, snakkesalig, pyntesyk, statusjagende og materialistisk. Dessuten er hun uoppnåelig, og tvinner stadig sine beilere rundt lillefingeren, uten at hun lar noen komme til bunns i fjærene hennes. Jeg tror det må bli Celina Midelfart, for – let’s face it – vi vet innerst inne at til slutt dumper Dolly både Anton og Donald til fordel for onkel Skrue. Tross sin alder, det er Skrue som er den mest attraktive alfaanden i Andeby.

AS: Og hvem er Tone Damli i Andeby?

ØH: Det er faktisk Donald selv. I Donalds kamp for å bli den aller beste og mest oppsiktsvekkende innenfor absolutt alle felt han forsøker seg på, ser vi konturene av dagens kjendissamfunn. Donald var den største og første av alle som er kjent for å være kjent. Men i 2010 dukket faktisk sangfuglen Tonedøv Skamli Nødverge opp i Donald Duck & Co, men dette er snarere et eksempel på Donalds svekkede påvirkningskraft. Der Donald-bladet tidligere satte premissene og påvirket det norske samfunnet, er det i dag Donald-bladet som karikerer den norske virkeligheten. Det blir som David Bowie før og etter Let’s Dance-albumet, innovatøren som plutselig var blitt en etterdilter.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: