«Klassekamp, sameopprør og flyktningeskjebner. Står norsk film foran en politisk renessanse?» skrev jeg i 2006, der blant annet den unge, lovende regissøren Hisham Zaman ble intervjuet.
Tirsdag 15. januar får endelig Zamans spillefilmdebut, Før snøen faller, premiere på Tromsø filmfestival. Innfrir Zaman forventningene? Senere i år kommer langfilm nummer to, Brev til kongen.
– De miljøene og personene jeg har lyst til å lage film om, har til nå bare hatt statistroller i norske filmer, og da bare som gangstere eller vaskehjelper, sa Zaman i 2006. Les om hans prisbelønte kortfilm Bawke her.
Norsk film vil framover preges av en ny generasjon filmskapere som vil ting annerledes, mener den norsk-kurdiske regissøren Hisham Zaman.
Vi er på Larvik jernbanestasjon på 1970-tallet, og gymnaslærer Pedersen kaster for første gang sine øyne på Nina Skåtøy. Den revolusjonære professordatteren fra Oslo åpenbarer seg i en symfoni av kampsanger, røde faner og Mao-luer, og Pedersen innser at han kan bli del av en verdensomspennende revolusjonær bevegelse. De neste årene av sitt liv vier han til Larvik AKP(m-l), Nina Skåtøy og den politiske klassekampen.
I dag er det norgespremiere på Hans Petter Molands filmatisering av Dag Solstads roman Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land, og ved flittig kryssklipping mellom Mao og hans disipler på Den himmelske freds plass og den politiske hverdagen i Larvik på 1970-tallet minner filmen oss om hvordan ml-bevegelsen så på seg selv som et ledd i en verdenskamp. Gymnaslærer Pedersen er også startskuddet for en ny bølge politiske filmer i Norge.
En politisert verden
– Når vi lever i en så ekstremt politisert verden hadde det vært svært merkelig om vi ikke fikk flere politiske filmer. At politikken nå kommer sterkere inn i norsk film, minner om det vi har sett i norsk litteratur de siste seks-sju årene, mener Nikolaj Frobenius, langfilmkonsulent i Norsk filmfond.
Filmfondet har nå delt ut penger til flere filmer som skal grave seg ned i storpolitikk for å vise enkeltskjebnene som skjuler seg bak. Nils Gaup lager film om Kautokeinoopprøret i 1852, Petter Næss og Marius Holst er i gang med spillefilmer om flyktninger fra henholdsvis Kurdistan og Kosovo, mens Thomas Robsahm har fått støtte til kinodokumentaren Moderne slaveri, om ofrene i kjølvannet til nyliberalismens økonomiske politikk. Frobenius trekker fram nettopp dokumentarfilmen som en viktig banebryter.
– Den internasjonale dokumentarfilmen har de siste årene beveget seg vekk fra den private intimsfæren, og funnet tilbake til sitt gamle politiske og sosialbevisste jeg. Dette gjør seg nå gjeldende også på fiksjonsfeltet, uten at det ender opp i en dogmatisk eller ideologisk type film.
Menneskeskjebner
Bak Molands fargesprakende kommunist-kitsch i Gymnaslærer Pedersen gjemmer tragiske skjebner seg, og som i internasjonale filmer som Paradis nå, Skilpadder kan fly, Syriana og München er det de personlige historiene bak storpolitikken som er viktigst for den norsk-kurdiske filmskaperen Hisham Zaman. I fjor gjorde han suksess med den sterke kortfilmen Bawke, om en kurdisk far og sønn som flykter gjennom Europa til Oslo.
– Jeg blir skremt over hvordan verden utvikler seg og ser at konflikt stadig oftere tar over for dialog. Mitt eneste svar er å bruke filmen til å fortelle om ting jeg anser som urettferdig, og det er min plikt som filmskaper å poengtere hva som skjer i min hverdag. Jeg er ikke opptatt av det direkte politiske, men den personlige, dramatiske og humoristiske hverdagen bak politikken. Da spiller det ingen rolle om figurene dine snakker norsk eller kurdisk, mener Zaman.
Bawke vant nylig ungdomsjuryens pris ved kortfilmfestivalen i Clermont-Ferrand, og nå er Zaman i gang med finansieringen av novellefilmen Vinterland, en svart komedie om en kurder i Nord-Norge som gifter seg med en kurdisk dame han ikke har møtt tidligere. Etter det håper han å få laget sin første langfilm, over det samme flukttemaet som i Bawke.
– Jeg ser nå at man tør å satse på alvorlige filmer over hele verden. Det spiller ingen rolle hvor karakterene dine kommer fra; smerte er smerte og drama er drama. Filmene jeg liker har kontakt med virkeligheten, selv om de skaper en konstruert verden. En filmskaper må kjenne folk i miljøet han skal fortelle fra og bli venn med dem. Men de miljøene og personene jeg har lyst til å lage film om, har til nå bare hatt statistroller i norske filmer, og da bare som gangstere eller vaskehjelper.
Det er ennå ikke godt å si hvor denne politiske bølgen ender opp, men Nikolaj Frobenius kan i alle fall love at ingen vil beskylde norsk filmbransje for å være holdt gissel av en «feelgood»-bølge lenger.
– Jeg kan garantere at norsk film ikke lenger vil være oppslukt av unge menn som bare er opptatt av sin egen privatsfære. Det vil selvsagt fortsatt komme nye «feelgood»-filmer, men bølgen er nå død og maktesløs.
Opprinnelig publisert i Ny Tid.
Bawke av Hisham Zaman er bare 15 minutter lang, men inneholder mer uhygge og engasjement enn de fleste norske langfilmer
Øyvind Holen 