Last Train-boka: Mitt bonusspor

Det er skrevet for få bøker om norsk utelivshistorie, men rett før jul kom boka om den gamle rockehora i Universitetsgata, Last Train. Jeg har aldri vært i nærheten av å være stamgjest, men samtidig er det slett ikke umulig at jeg har vært innafor dørene hvert eneste år siden 1992 eller deromkring.

Jeg tilhører nok fraksjonen som foretrekker Last Train i dens skranglete indiepopklær framfor den hardere flammerockhabitten sjappa tok på seg midt på 90-tallet etter at åndsfeller som Rockall og Headache stengte dørene, men heldigvis har LT aldri vært særlig ekskluderende eller endringsvillig. Du veit hva du får, og kanskje viktigst – hva du ikke får, og det er nok hemmeligheten bak den langvarige suksessen.

Her er mitt personlige bonusspor til boka, mine to profesjonelle møter med rockepuben: En Natt&Dag-artikkel, i anledning de nominerte til årets utested 1993 (konkurrentene var blant andre Headon, Teddy’s Softbar og Cosmopolite), og en Aftenposten Aften-reportasje om romjulskonsertene i 2003.

Romjulskonsertene på Last Train er festival, familieselskap og trendsetter på én gang. I går avsluttet King Midas sitt jubelår ved å vende tilbake til røttene.

– Jeg har tømt meg for svette. Jeg har tømt meg for tårer. Jeg har tømt meg for blod. Det har vært en ære å være her. Takk for meg!

Det er 50 minutter over midnatt fjerde juledag. Ando Woltmann, vokalist i King Midas, har nettopp avsluttet «The Man From The Gas Station», rister av seg svetten, bykser ned fra den vesle scenen og hopper av gårde gjennom publikumsmengden på Last Train.

Det er én time siden Tåsen-bandet gikk på scenen som tredje band ut i Last Trains romjulsfestival, og nøyaktig ti år siden de debuterte samme sted 4. juledag 1993. Da het de Moby Dick, og varmet opp for Kung Fu Girls.

– Vi var 16-17 år gamle, med hodet godt plantet i 60-talls psykedelia og hadde tatt navn fra den tykkeste boken vi fant i bokhyllen. Det var utsolgt, gikk kjempebra og vi fikk til og med platekontrakt, forteller Woltmann.

Ut av startgropen 
Men kontrakten med Perfect Pop Records var ingen snarvei til suksess. King Midas debuterte på Last Train omtrent samtidig som to andre unge norske band begynte å gjøre seg gjeldende samme sted: Kåre & The Cavemen og BigBang.

Men det skulle ta ti år og tre album før King Midas fikk sitt gjennombrudd. I år ble albumet Romeo Turn bejublet av kritikerne, kom seg inn på salgslistene og førte bandet ut på sin første norgesturné. Så konserten på Last Trains romjulsfestival var både avslutningen av et jubelår og en retur til røttene.

– 2003 var året vi kom oss ut av startgropen. Om karrieren vår er en 100-meter, har vi bare løpt én – selv om vi har brukt ti år på den ene meteren.

Siden Last Train-debuten i 1993 mener Woltmann at King Midas har spilt på rockepuben i romjulen åtte ganger, men møter protester fra bandkameratene. Og som det skal vise seg: om noe kjennetegner romjulen på Last Train er det nettopp usikkerheten om når og hva som egentlig har skjedd.

– Vi begynte med romjulskonserter i 1991. Eller var det i 1990? Jeg tror det var 1990, og Dog Age og Astroburger var de første bandene, forteller Stein Arne «Mini» Blomseth, tidligere daglig leder på Last Train.

På den tiden holdt de fleste utestedene helt stengt i julen, men Last Train så at folk hadde behov for et møtested og vanningshull også da. Kanskje spesielt da.

Julespill
– Det er mange som kommer hjem til Oslo i julen, og romjulen er bra utelivsdager i Oslo. Det er blitt en tradisjon, og det har vært mange høydepunkter. Som da Are Kleivan i Piledriver løp ut på gaten med mikrofon i hånden for å hente inn flere konsertgjester. Som da We spilte i fjor, eller da Kåre & The Cavemen gjorde en legendarisk oppvarmingsjobb for Kung Fu Girls og da O-Men (senere kjent som Gluecifer, journ.anm.) holdt gjenforeningskonsert, mimrer Blomseth.

Bare ikke spør ham hvilket år det var. I år har steder som Mono, Gloria Flames og Gamla også bydd på romjulskonserter; en mulighet til å riste av seg ribbefettet, gjøre seg klar for det nye året og vende tilbake til rockedietten bestående av halvlitere og chilinøtter.

– Det er mange bra steder i Oslo, men romjulen på Last Train er årets crème brulée, mener Woltmann.

På Last Train er romjulen blitt så populær at konsertene har est ut til en ukeslang festival. Puben holder kveldsåpent på julaften, og fortsatte i år med en fremføring av Juleevangeliet 1. juledag.

Kristopher Schau var forteller, mens pubens egen Frode Halsen spilte Jesus – i en (u)kledelig bleie. En fortelling som holdt seg tro til teksten, men visuelt lå nærmere Monty Pythons Life of Brian. Siden 2. juledag har konsertene stått i kø frem til og med nyttårsaften: Retardos, Bonk, King Midas, Cato Salsa Experience, Datsun og The Rebelettes.

Tunge tradisjoner
Romjulen på Last Train er som selve julefeiringen sterkt preget av tradisjon, gjentagelser, kjente tryner og faste ritualer – og de forskjellige årene gror i hverandre. Spør bare Pål Erik Gulliksrud, der han troner på den for anledningen eneste barkrakken og sitteplassen på Last Train.

Han er vinner av den prestisjetunge «årets kunde»-prisen – sombestår av reservert barkrakk og gratis drikke ut 2003.

– Jeg har ennå ikke turt å spørre hvorfor jeg vant prisen.

Jeg har vært her rundt tre ganger i uken, og tror kåringen er basert på god oppførsel, mye drikking og deltagelse på nachspiel. Men jeg må få lov til å gi en applaus til bartenderne her, som er byens beste. Last Train er et sted med veldig stort hjerte.

Tilbake til King Midas: På scenen danser Ando Woltmann som en spastiker i Las Vegas-dress, og oppfordrer til en stor applaus for Lææst Train – «som har latt oss plage dem i ti år».

Lokalet er så trangt at det nesten ikke er plass til å klappe, og det hjelper ikke at de 100+ gjestene har lagt på seg noen kilo i julen. «Romeo Turn» får gulvet til å gynge faretruende, og King Midas plasserer seg stolt i en lang tradisjon av hvite menn som er funky på sitt eget vis: Happy Mondays, Roxy Music, Kraftwerk og Gang Of Four.

– Det er snart nyttårsaften. Dette kommer til å bli et fint år, folkens. Nytt initiativ! stråler Woltmann.

King Midas er klar for meter nummer to i sin karrièremessige 100-meter. De skal på ny norgesturné i februar og mars, før de begynner å pusle med nytt album. Og på Last Train fortsetter julefeiringen til og med nyttårsaften.

***

Tracee om King Midas
Vi lot rockeoslos nye favorittsanger Tracee Meyn forklare hva King Midas handler om. Den amerikanske sangpedagogen synger på oslobandets Romeo Turn, og er også medlem i 3-11 Porter og har bidratt på Amulets Freedom Fighters og Madrugadas Grit.

– King Midas er bluesorientert soulrock, omtrent som The Rolling Stones møter Iggy Pop, mener Meyn og beskriver videre de ulike medlemmene:

* Om Per Schimmel (bass):
– Han er bandets Bill Wyman. Et steinansikt som aldri smiler, uansett hvor mye jentene prøver å få ham til å miste konsentrasjonen.

* Om Sonny Ohlsen (keyboard):
– Han er Brian Jones, selv om han samtidig er den ansvarlige i gruppa. Han er faren i bandet.

* Om Ando Woltmann (vokal):
– Han er villmannen i gruppa, men er samtidig søt på innsiden. Mick Jagger.

* Om D.J. Hansi (gitar): – Han er en tiger i teddybjørn-drakt. Og når han spiller gitar slipper tigeren ut. Keith Richards.

* Om Stephen Martin (trommer):
– Skallet og mystisk. Han konsentrerer seg så hardt om trommene at det virker som han er på en annen planet. Han er definitivt ikke Charlie Watts, men minner mer om Chad Smith – trommeslageren i Red Hot Chili Peppers.

Opprinnelig publisert i Aftenposten Aften.

Opprinnelig publisert i Natt&Dag nr. 1, 1994.