Glemt antologi 14: Max

Med Hellboy og Sin City i front var actionantologien Max et hederlig forsøk, som dessverre bukket under etter bare to numre.

(Flere glemte antologier her, her, her, her, her, her, her, her, her, her, her, her og her.)

Jon Løvstad (red.)
Max nr. 1
Seriehuset/Interpress Norge 2004
5/6

Vrien balansegang mellom kvalitet og kommersiell appell, men anbefalt.

Seriehuset har et brennende ønske om å gi ut amerikanske kvalitetsserier innen andre sjangrer enn humor, noe som allerede har gitt oss gode serier som Garth Ennis’ The Punisher og Brian Michael Bendis’ Daredevil. Med antologien Max tar redaktør Jon Løvstad skrittet vekk fra superheltene, og gir oss en antologi med slagordet ”krim, skrekk & rock’n’roll”.

Det er ikke lett å gi ut slike blader i Norge, og viser hvor vanskelig det er å sjonglere kvalitet og kommers.

Mike Mignolas Hellboy er akkurat blitt filmatisert av regissør Guillermo del Toro, og første nummer debuterer samtidig som filmen kommer til Norge. Mignola har lenge vært en av de store stilistene i amerikanske serier, og serien er en fiks blanding av krim og skrekk – der vår helt er en demon som etterforsker okkulte mysterier. Riktig så underholdende, men kanskje litt vanskelig å komme inn i Hellboy-universet i første nummer.

Max gir begrepet hardkokt nytt innhold, for hele fire av fem serier tar utgangspunkt i krimsjangeren – for å pøse på med krydder fra skrekk, superhelter, action, manga og mørk fantasy. Frank Millers krimhyllest Sin City er så hardkokt at den står i fare for å tippe i parodien. Det er mer stil enn innhold, men Millers ekstreme tolkning av noir-filmer og Hammett/Chandler-krim er knall underholdning. Vi får bare håpe Max fremover byr på noen av de lengre Sin City-eventyrene.

I skyggen av Hellboy og Sin City finner vi den okkulte privatdetektiven Cal McDonald i Criminal Macabre, som på tross av lekre tegninger føles som en fattig fetter av Hellblazer og Sam Spade. Det fargesprakende comebacket til Tore Knutsens norske svar på Modesty Blaise, Pia Zawa, er en positiv overraskelse.

Bladets eneste stinkbombe er science fiction-serien om rockebandet Kiss; så pompøs og latterlig at den bare vil tilfredsstille de mest hardbarkede Kiss-fans. Om Norges mange Kiss-fanatikere derfor kjøper Max, er det en liten pris å betale for å beholde bladet i hyllene. Max kunne vært mye bedre, men sammenlignet med de andre tilbudene på det norske seriemarkedet fremstår bladet som en uslipt diamant. Får den tid til å finne formen, blir dette riktig bra. Anbefales!

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: