Nick Cave: Populær mørkemann

Mandag 18. februar gir Nick Cave & The Bad Seeds ut albumet Push the Sky Away. I denne director’s cut-utgaven av et 2004-intervju snakker han om Edvard Munch, melankolske norgesvenner, filmen The Proposition og tapet av store stemmer som Nina Charles og Johnny Cash.

I dag topper Nick Cave den norske albumlisten for fjerde gang, og i ukene som kommer får han konkurranse fra åndsfrendene Tom Waits og Leonard Cohen.

– Norge er et merkelig land, knegger han.

Om det skulle være noen tvil: Poplistene i Norge er ikke helt som i andre land. I dag går Nick Cave & The Bad Seeds rett inn på førsteplass på VG-listen, og Cave er ikke den eneste eksentriske og mørke låtskriveren med ekstra stor appell i Norge.

Neste mandag slipper Tom Waits albumet Real Gone (endte på 2. plass), mens Leonard Cohen er tilbake med Dear Heather 25. oktober (også 2. plass). Begge har toppet de norske salgslistene tidligere.

– Er vi så populære? Virkelig? For et merkelig land!

Nick Cave knegger godt da vi forteller at han nå har toppet albumlistene i Norge fire ganger. Han blir også overrasket da han får vite om populariteten til Waits og Cohen, to eldre artister han ofte sammenlignes med. Han blir spesielt imponert over at Leonard Cohen lå 16 uker på førsteplass med I’m Your Man.

– Dere har Ibsen og Munch, to kunstnere som var svært opptatt av død og mørke. Hva mer kan jeg si? Norge er et meget merkelig land. Uheldigvis får jeg aldri tid til å se noe annet enn storbyene når jeg turnerer, for jeg har veldig lyst til å oppleve landsbygden i Norge. Ut fra hva jeg har lest og sett er det ekstremt vakkert og folketomt, sier Cave.

Ser han likhetstrekk mellom seg selv, Waits og Cohen. De tre er fra hvert sitt land og hver sin generasjon, men treffer flere av de samme spikrene på hodet i sitt arbeid.

– Jeg har merkelig nok aldri møtt noen av dem, bare snakket med Tom Waits på telefon en gang. Cohen har jeg hørt på siden jeg var liten, og har alltid ment han skaper vakker musikk med flotte tekster. Det vi har felles er vel at vi alle bygger vår egen vei i musikkbransjen. De to har lite å gjøre med det som skjer i musikk om dagen, men går inn og ut av moten, og gjør ingen endringer i annet enn deres egen visjon. Det relaterer jeg meg til.

På det nye albumet Abattoir Blues/The Lyre of Orpheus hylder Cave sine avdøde musikalske «helter», selv om han misliker ordet, i låten «Let The Bells Ring».

– Den handler om flere mennesker vi har mistet i det siste: Ray Charles, Nina Simone, June Carter Cash, Johnny Cash og Barry White – alle ekstraordinære stemmer vi aldri får høre igjen. Jeg skrev om alle, men sangen ble for lang og endte opp med bare å handle om Johnny Cash. Men for meg handler den fortsatt om alle.

Ikke minst jazzmusikeren Nina Simone, som Cave forteller er den artisten som samlet sett har betydd mest for The Bad Seeds.

– Nina Simone var et stort tap, for hun er den alle i The Bad Seeds alltid snakket om, hørte om, fant nye plater av, og hørte på sammen. Ingen i gbandet vil være uenig i at Cash er en stor artist, men jeg tror ikke alle hørte på ham. Men alle hørte mye på Nina Simone og visste mye om henne. Hun var fantastisk! Hun er det store geniet i det 20. århundrets musikk.

Todelt
Jeg møter Cave i roen mellom de to utsolgte konsertene han gjorde i Oslo Konserthus i går og i søndag.

Turneen har ingen sammenheng med den ferske Abattoir Blues/The Lyre of Orpheus, Caves første dobbeltalbum – derfor spilte han så få låter derfra.

– Jeg hadde bare for mange sanger, og vi skulle bare lage én plate. Vi bare spilte inn alle sangene jeg hadde skrevet, og ingen hadde hjerte til å sende halvparten på skraphaugen. Så da lagde vi like gjerne to plater. Jeg liker egentlig ikke dobbeltalbum, det blir for mye informasjon, og du hører for mye musikk tilå skjønne hva musikken handler om. Men vi endte med å gi ut to helt forskjellige plater samtidig, som du kan høre på hver for seg. Du kan til og med kaste den ene, eller høre på den om ett år – likevel kan du fortsatt forstå hva den andre platen handler om.

Cave er også skeptisk til å pumpe opp katalogen, i form av reutgivelser av gamle plater med nye bonusspor og liner notes.

– Det er alt for mye press mot artister, for å få dem til å legge på bonusspor på gamle og nye plater. Jeg hater å få en plate med all mulig møkk i tillegg. Jeg er tradisjonalist og old school, og jeg synes det er alt for mye informasjon i dag. Musikk handler om mysterier, og da jeg var liten, handlet det bare om plata og omslaget. Det var all informasjon du fikk, kanskje et lite intervju i avisa. Disse artistene var gudeaktige og mystiske skikkelser du falt for, men alt bonusmaterialet bidrar til å rive ned det gudelige aspektet til artistene.

Munch-fan
Cave brukte fritiden i Oslo til en visitt på Nasjonalgalleriet, og han prøver alltid å sette av tid til et besøk på Munch-museet når han er i byen. Han har hatt et intenst forhold til Munch siden kunstskolen, og ble overveldet av skjønnheten og mørket i maleriene – ikke ulikt musikken Cave selv skulle skape i etterkant. Nå sørger han over Munch-tyveriene.

– En fryktelig affære! Å stjele Skrik og Madonna er ikke bare et simpelt tyveri av malerier alle kjenner verden rundt, det er som om hjertet er revet ut av Oslo. Munch hadde stor innflytelse på meg da jeg selv gikk på kunstskole. Da jeg så Munchs malerier for første gang, ble jeg overveldet. Det var så vakkert og samtidig skummelt, de så ut som de var hjemsøkt. Døden dukker da stadig opp i min egen musikk også.

Tidligere har Cave opplevd at tyver hadde stjålet Sinnataggen en gang han skulle besøke Vigelandsparken.

– Jeg vet ikke hva man kan gjøre for å beskytte seg mot noe sånt. Du kan stjele, vandalisere og piratkopiere musikken min, men det blir ikke det samme. Det er bare en plate, Skrik er et av tidenes største kunstverker.

Har skrevet film
Etter turneen setter Nick Cave kursen for Australia for å jobbe med filmen The Proposition, som han har skrevet manus til. Han har tidligere vært medforfatter på manuset til Ghosts… of the Civil Dead, men dette blir Caves «solodebut» som manusforfatter. Begge filmene har John Hillcoat som regissør.

– Jeg må være med på å øve inn skuespillerne og passe på i tilfelle det trengs endringer i manus. Filmen foregår i Australia i 1880, og handler om noen fattige irske menn som flytter ut i bushen og raner og plyndrer, sier Cave.

Positiv til «Nick Cave på norsk»
Etter Leonard Cohen på norsk og påfølgende plater med sanger av Hank Williams og Bob Dylan i norsk oversettelse, har det lenge gått rykter om «Nick Cave på norsk». Et slikt prosjekt skal i alle fall ikke strande på Cave selv.

– Vil de få norske sangere til å synge mine tekster på norsk? Great! Jeg ville elsket det. Men jeg har ikke fått noen forespørsler, understreker Cave.

Fakta – Norgesvenner
* Australske Nick Cave (f. 1957) har gitt ut 13 studioalbum, og fire av disse har vært nummer én i Norge: Murder Ballads (1996), The Best of… (1998), No More Shall We Part (2001) og Abattoir Blues/The Lyre of Orpheus (2004).

* Canadiske Leonard Cohen (f. 1934) har gitt ut ti studioalbum, og to av disse har toppet listene i Norge: I’m Your Man (1988) og Ten New Songs (2001). Songs from the Road toppet i 2010.

* Amerikanske Tom Waits (f. 1949) har gitt ut 16 studioalbum, og toppet VG-lista én gang med Mule Variations (1999). Dette er den eneste gangen et Tom Waits-album har toppet salgslistene på verdensbasis.

Opprinnelig publisert i Aftenposten.

Bonus: Ny Tid-anmeldelse av Leonard Cohen-dvd.

Leonard Cohen
I’m Your Man
Sandrew Metronome 2006

Denne hyllesten til Leonard Cohen minner om Standing in the Shadows of Motown, der Motowns husband fikk stråle i en miks av konsertfilm, intervju og dokumentarfilm.

Stjerner som Nick Cave, Wainwright-familien og Jarvis Cocker tolker Cohen på scenen mens Cohen snakker, men der Motown-filmen børstet støv av glemt historie er dette mer nesegrus beundring. Ikke minst når gubben selv synger en sang med de alltid parate samarbeidspartnere U2 (bare spør Mary J. Blige og Green Day).