Donald-landet i PlanB

Tror du ikke PlanB også skreiv om Donald-landet i 2012s siste nummer? Her er Andreas Mildes intervju i sin helhet.

Les et utdrag fra boka her.

Hei Øyvind, hvorfor en hel bok om Donald og Andeby?
– Donald er elefanten i rommet i debatten om det moderne Norge. Bladet har påvirket generasjon etter generasjon siden første nummer ble utgitt i 1948, og det har påvirket oss da hjernebarken var som mykest. Vi Donald-lesere er en gigantisk sekt, et frimureri limt sammen av gode leseopplevelser i barndommen. Vi har et felles kulturelt arvegods, som knytter oss sammen på tvers av geografi og alder.

Når startet din fascinasjon for Donald og Andeby?
– Da jeg var to år gammel. Familien hadde leid et sommerhus på Nesodden, og på utedoen fant vi to gamle Donald-blader. Jeg ble fanatisk opptatt av dem, og lærte meg alle historiene utenat. Noen år senere knakk jeg lesekoden ved hjelp av Donald, husker fortsatt første gang jeg klarte å sette sammen bokstaver til et ord: B-A-N-G. Det var Donalds bil som punkterte.

Hvilken Donald-historie er din favoritt?
– Nesten umulig å svare på, det er så mange. Men noen av de sterkeste er Carl Barks-historiene «Eggemysteriet», «Donald Duck på Grønland» og «Tilbake til Klondike». Her kombinerer Barks det spennende eventyret med moralske dilemmaer og høyst menneskelige utfordringer, og siden jeg leste to av dem for første gang i sterkt forkorta og til og med sensurert utgave tilførte det en ekstra dimensjon da jeg forsto at det fantes mer.

En hel bok om Donald kan bli sett på som litt smalt for hverman(d)sen. Når bestemte du deg for å skrive denne boken?
– Smalt og smalt, fru Blom, det finnes få nordmenn født før 1990 uten et forhold til Donald. Men over til spørsmålet: Jeg begynte å jobbe med ideen i 2006, men ble forsinka da redaktøren min sluttet i jobben og jeg måtte bruke tida på å finne det rette forlaget, skrive noen andre bøker og tegneserier og få to barn i mellomtiden.

Må man være Donald-frelst for å kjøpe og lese denne boken?
– Nei, overhodet ikke. Det holder at du er interessert i Norge og det norske samfunnet, jeg håper å kunne røre ved noen etablerte sannheter og få leseren til å se samfunnet vårt på en ny måte. På flere vis er dette en motpol til de mange negative dommedagsskildringene om Norges mørke framtid. Det er håp for Norge, men det kan være en hjelp å bli klar over at mange av verdiene som er verdt å ta vare på stammer fra Donald og ikke Bibelen.

Kan man noen gang bli for gammel for å lese Donald?
– Ja, det vil jeg si. Jeg leser ikke Donald på fast basis. Men de beste av Carl Barks-historiene er tidløse klassikere uten nedre eller øvre aldersgrense, som man alltid kan vende tilbake til.

Donald-historiene er jo kjent for å sette ting på spissen, men du sier blant annet at de kan ha bidratt til å gjøre oss skeptiske til innvandring og lært oss at fattigdom nærmest er usynlig. Hva mener du med det?
– Underklasse og fattigdom er nærmest usynlig i Andeby, Carl Barks brukte bare de fattige når han trengte dem i sentimentale julehistorier. På samme måte innbiller vi oss at Norge er et klasseløst samfunn, og setter søkelyset bare på fattigdom i høytider eller ved innsamlingsaksjoner. Barks ga oss vårt første møte med skippertaksveldedigheten. Han lærte oss hvordan vi skulle lette samvittigheten ved hjelp av rituelle tv-aksjoner og katastrofehjelp, eller som sosialmedisiner. Resten av året outsourcer vi godheten til Frelsesarmeen.

– Donald har også lært oss at utlendinger er noe annerledes og eksotisk, folk med annen hudfarge, mer primitive skikker og pussige vaner. Dersom den store verden utenfor melder sin ankomst i denne byen, er det som regel i form av trøbbel, enten det er den italienske heksa Magica fra Tryll, afrikanske zombier eller egyptiske mumier. Utlendinger er mennesker som sliter med å tilpasse seg samfunnet vårt. «Tenk å være kvitt det vesle utysket», sa Mikke Mus da «negergutten Torsdag» ble utvist fra Andeby.

Du fokuserer på tegneren Carl Barks, sine historier. Hva er så spesielt med ham?
– Barks var faktisk over 40 år gammel da han begynte å lage Donald-tegneserier, og på flere vis ble Donald hans alter ego. Han klarte å destillere barndommens fantasi og voksenverdenens skuffelser, all motgangen, uflaksen og slitet han hadde opplevd i arbeidslivet i 1920- og 30-årene. Både Barks og hans Donald var evige drømmere som fikk sine personlige mål ødelagt av overmot og omstendigheter de ikke hadde kontroll over.

– Dessuten skapte Barks figurer som onkel Skrue, fetter Anton, B-gjengen og Petter Smart, som alle er blitt en del av norsk dagligtale, og laget over 6000 sider med tegneserier – uten noen gang å få lov til å signere dem i eget navn. Det er knapt noen innenfor moderne kunst og litteratur som har hatt like bred og direkte påvirkning av sitt publikum, samtidig som han eller hun har vært fullstendig anonym.

Kunne man fungert i dagens samfunn om vi hadde levd etter Andeby-verdiene?
– De fleste av oss lever etter Andeby-verdiene, vi er bare ikke klar over det. Jeg avslutter boka med Andeby-verdienes ti bud, som er langt mer sympatiske, moderne og relevante leveregler enn konkurrenten. Men jeg er bekymra for at samholdet svikter, siden de som har vært barn på 1990- og 2000-tallet ikke har det samme forholdet til Donald-bladet. Konkurransen fra andre medier er for sterk, og jeg så nettopp at deltagerne i «Superquiz» på Barne-TV knapt klarte et eneste Donald-spørsmål.

Jeg leste på et forum for Donald-entusiaster (!) at de kalte deg «den kontroversielle journalisten Øyvind Holen». Hvorfor er du kontroversiell i Donald-kretser?
– Enkelte donaldister ser på Donald-tegneren Don Rosa som Guds sønn, det vil si det største som har skjedd Donald-bladet siden Carl Barks. Jeg liker mye ved Rosa, men har også vist litt skepsis. Det er kontroversielt i enkelte kretser.

Du er jo også hiphop-entusiast. Hvordan fungerer de to verdenene (hiphop og Andeby)sammen?
– Ikke i det hele tatt. Stort sett har de fleste forsøk på å oppdatere Andeby til moderne tider endt i pinligheter eller unødvendigheter, men jeg har heldigvis til gode å se noen serieskapere som får Ole, Dole og Doffen til å bli rappere. Når det er sagt, spilte Donald-bladet en viktig rolle i å spre hiphopkulturen Norge rundt på 1980-tallet, da det fulgte med både hiphopklistremerker og var mange hiphoprelaterte premier i Donald-bladet.

Helt til slutt (siden dette kommer i julenummeret), hvem bør få «Donald-Landet» i julegave?
– Alle som har eller har hatt et forhold til Donald. Det vil si ganske mange, Donald-bladet har solgt i over 330 millioner eksemplarer siden første nummer i 1948.