Smakfull pop med Dido

Fredag 1. mars er Dido tilbake med sitt fjerde album, Girl Who Got Away. Den norske musikkpressen har i hovedsak vært ganske kjølig og undervurderende innstilt til dette engelske talentet, men jeg var positiv da jeg anmelde 1999-debuten No Angel i Dagsavisen.

Jeg spådde at albumet ville  «skubbe alle boybands og tenåringsjenter ned fra radio- og hitlister,», og jeg har sjelden vært mer presis i mine spådommer. No Angel har solgt over 16 millioner eksemplarer, og James Blunts Back to Bedlam er det eneste albumet som har solgt mer i Storbritannia gjennom 2000-årene.

Dido
No Angel
Cheeky Records/BMG 1999 (utgitt på verdensbasis i 2001)

Navnet sier deg kanskje ikke så mye, men du har garantert hørt Dido allerede. Hun har sunget flere sanger i hennes bror Rollos gruppe Faithless og ”Here With Me” er gjennomgangslåt i tv-serien Roswell. Og ikke minst: Første vers i ”Thank You” er brukt som refreng i Eminems monsterhit ”Stan”.

Didos debutalbum er sofistikert, smakfull og uhyre velprodusert popmusikk – produsert av Dido selv i tospann med broren Rollo. Med unntak av en flørt med dub i ”Honestly OK” og forsiktige beats på enkelte låter er dette enkelt og greit pop med storslått produksjon – til tider minner det om den dyre produksjonen av Lene Marlin.

Men det er uansett Didos stemme og evne som låtskriver som trer fram, åpningstroikaen ”Here With Me”, ”Hunter” og ”Don’t Think Of Me” vekker minner om knallåpningen på franske Phoenix’ brillefine United fra tidligere i år. Dette er popmusikk som vi liker, og som jeg forventer skal skubbe alle boybands og tenåringsjenter ned fra radio- og hitlister.

Noen litt vel svulstige ballader trekker litt ned og personlig synes jeg ”Thank You” gjør seg bedre i The 45 Kings geniale Eminem-produksjon (blant annet på grunn av et døvt refreng i originalen). Men ”No Angel” er en meget lovende debut, samtidig som dette, Faithless og Dusted til sammen befester Rollo som en av popmusikkens sterkeste og mest uttrykksfulle produsenter.