Warp Records: Plater fra fremtiden

Warp Spessial, dag 2: Engelske Warp Records har i 20 år vært en like våt drøm for designere som for musikere. Plateomslagene har dannet skole, men det var aldri særlig planlagt.

Sheffield, på slutten av 1980-tallet. Nattklubber som Occasions og Kiki’s sitter fortsatt fast i gamle dager, med sine diskokuler, røykmaskiner og Tropicana-drinker på menyen. Men musikken som DJ-ene lar strømme ut av høyttalerne viser vei mot fremtiden: Rare groove, funk og disco mikset med den pumpende, abstrakte og minimalistiske musikken som ankommer via anonyme tolvtommere fra Chicago og Detroit.

Den ansiktsløse dansemusikken gir grobunn til ravekulturen som oppstår i et Storbritannia som er i ferd med å reise seg fra de økonomiske nedgangstidene. Warp Records ble født midt i denne optimistiske og fremtidsrettede epoken for britisk musikk, og dannelsesmyten sier at selskapets karakteristiske lilla plateomslag var direkte påvirket av fargen på himmelen da raverne snublet ut i gryningen etter en lang natt med dansing. 20 år senere er lilla fortsatt husfargen til Warp Records, men designer Ian Anderson, som med selskapet The Designers Republic (TDR) sto for mye av selskapets innpakning, avkrefter skapelseshistorien.

Tvert imot var fødselen i 1989 mer preget av tilfeldigheter.

­– Mitt inntrykk var at verken Steve Beckett eller Rob Mitchell hadde en klar idé om hva de ønsket i begynnelsen, uavhengig hva de har sagt senere. Logoen handlet for eksempel mye mer om hva TDR foreslo overfor Warp, basert på flere forskjellige samtaler med Steve og Rob. Jeg tror at Warp hadde endt som en bøtte med dritt hvis de hadde hatt en konkret idé om hva selskapet var og hvordan det skulle utvikle seg, forteller Anderson til D2.

Han tror det er lett å se for seg en nøye planlagt utvikling når man ser Warp-historien i bakspeilet, og at både artistene på selskapet og den visuelle stilen var nøye planlagt.

– Det motsatte er sannheten, takk Gud. Både Warp og The Designers Republic er det vi er i dag på grunn av summen av våre veivalg underveis.

Elektropionerer
Warp Records har sine røtter i rave og acid house, men selskapet er mest kjent for å ta den nye elektroniske musikken ut fra dansegulvet og inn i hjemmet. House og techno handlet om anonyme produsenter, dansemusikk og tolvtommers singler, Warps første utgivelse var passende nok Forgemasters’ ”Track With No Name”. Men Warp ble etter noen år foregangsmenn innen såkalt ”intelligent techno”. De trakk linjene mellom den nye elektroniske musikken og 60- og 70-tallets hippiemusikk: progrockere som Pink Floyd, Gong og Grateful Dead. Med artister som Aphex Twin, Autechre, Boards of Canada og Squarepusher gjorde de techno og house til noe mer enn dansemusikk.

Og de gjorde det med umiddelbar suksess. Allerede i 1990 sto Warp for 1,4 prosent av platesalget i Storbritannia. Det høres kanskje ikke så mye ut, men i den store jungelen av selskap og labels pustet nykommeren Warp faktisk etablerte selskap som Chrysalis, Sire og Mercury i ryggen. Genren ”elektronika” ville ikke ha eksistert uten Warps toneangivende album.

”Intelligent techno”-stempelet henger fortsatt fast i Warp-logoen i dag, selv om selskapet i over ti år har gitt ut rock (Maxïmo Park), indiepop (Broadcast), hiphop (etiketten Lex Records) og Prince-aktig soulfunk (Jamie Lidell). Ian Anderson ser overhodet ikke på Warp som et selskap med en tydelig rød tråd.

– Jeg tror Warp er en talisman. Noe folk holder fast i. Jeg tror Warp er blitt en fellesbetegnelse for folk som ikke kan eller vil definere musikk med et spesielt lydbilde eller estetikk. Spørsmålet ”liker du Warp?” omfatter i dag mange artister som aldri har vært utgitt på selskapet, men som ville ha passet inn hvis de hadde fått muligheten, mener Anderson.

Designerens drøm
”Warps plateomslag har alltid representert en slags Shangri-La for grafiske designere,” skriver Rob Young i boken Warp: Labels Unlimited. Warps plateomslag er stadig utsatt for andre designeres beundring eller misunnelse.”De ser på dem med en slags trist, beundrende misunnelse. De ser grafisk nytenkning, dristige regelbrudd, spektakulære suksesser og drodleaktige fiaskoer,” skriver Young.

I de første årene gjorde Warp-platene seg bemerket med en futuristisk logo, som hentet fra Star Trek eller tegnefilmserien The Jetsons, lilla innpakning og tekst skrevet i den modernistiske Helvetica-fonten. Dette ble ganske raskt spikret som Warp-looken, men sannheten er at Warp opp gjennom årene har brukt en rekke designere, flere logoer og stiler. Enkelte artister, som Boards of Canada og Squarepusher, har også laget sine egne omslag. Men det er Andersons arbeid i begynnelsen som formet synet på plateselskapet, og blant de få styrereglene han fikk var å lage noe futuristisk.

­– Vi hadde en følelse av at det futuristiske matte være noe som ikke ville bli utdatert raskt. Ta tegneserien “Dan Dare”, den vil for alltid bli sett på som futuristisk. For oss engelskmenn vil Dan Dare-seriene fra 1960-tallet alltid legemliggjøre det romantiske ved fremtiden. Det var denne romantiske følelsen, for fremtiden, teknologien, for uoppdagede områder, for det ukjente, uskrevne og ustyrlige jeg baserte meg på da jeg formet Warp-logoen som en firmalogo fra fremtiden.

– Hva vil du si er arven etter Warp?

– Vi skapte et image som ble brukt som blåpapir av altfor mange som ville vise frem fremtiden. Jeg tror ikke så mange tenkte så nøye over hva Warp og The Designers Republic forsøkte å gjøre, og ved å herme etter oss fikk de bare en enkel måte å uttrykke seg på.

Warp har de siste årene gått vekk fra den futuristiske stilen og handler ikke lenger om noen musikalsk scene. Nå er de, på godt og vondt, bare et vanlig plateselskap der artistene står i fokus, uten noen synlige røde tråder mellom de forskjellige utgivelsene. Men Anderson ser mange kopister der ute.

– Det vi gjorde for Warp inspirerte til en viss grad alle lignende plateselskap som fulgte i Warps fotspor. Warp-aktig musikk er blitt en sjanger, Warp er blitt et visuelt språk, og de som snakker det språker lærer ikke lenger fra originalteksten, men vrir og vender språket om til nye former og uttrykk.

– Jeg vil heller se noe helt, helt nytt, noe som er verdt å se, forstå og til og med kopiere. Problemet er at fremtiden kanskje er for kartlagt nå for at Warp kan gjenskape den. Warp fungerer best når fremtiden er et mål, og ikke en agenda. God reise!

Fakta – Warp Records

Engelsk plateselskap, dannet av Steve Beckett, Rob Mitchell (som døde i 2001) og Robert Gordon (som forlot selskapet i 1991) i Sheffield i 1989. Warp er et akronym for ”We Are Reasonable People”.

Første generasjon Warp-artister laget musikk for dansegulvet, en miks av funk og disco med Kraftwerk, elektro og hiphop.

Andre generasjon, Aphex Twin, Autechre og Squarepusher, var mer opptatt av science fiction og roboter, og regnes som grunnlegger av moderne elektronika.

Fra slutten av 90-tallet har den typiske Warp-lydbildet gått i oppløsning, på grunn av nye artister innen indiepop, rock, hiphop og soul, som Broadcast, Maxïmo Park, Jamie Lidell og Tortoise.

Ian Anderson Topp 10-omslag
– Dette er min topp 10-liste, utformet på bakgrunn av hva som først dukker opp når jeg tenker på det. Det jeg forteller nå vil ikke lenger være sant neste gang du spør meg, fastslår Ian Anderson.

1. LFO: Frequencies
– Jeg liker enkelheten, renheten, det glatte mysteriet, ydmykheten og følgelige også arrogansen som ligger i omslagets anonymitet.

2. LFO: Sheath
– Spesielt utgaven som faktisk ligger i en slire (”sheath”), fordi den gjør det samme som Frequencies, men på en annen måte.

3. Disjecta: Clean Pit & Lid
– Vi kalte dette for en Seefeel-dødsteppe, fordi det er så bling!

4. Autechre: Quaristice
­– Spesielt den i en begrenset opplag i en metallboks.

5. Autechre: Tri Repetae
– Her liker jeg best illustrasjonene inne i cd-heftet.

6. Autechre: Chiastic Slide
– Kanskje min egentlige favoritt. Hele pakken gir en følelse mellom hva du føler rent fysisk og hva du tror du føler følelsesmessig.

7. Aphex Twin: Come To Daddy
– Jeg liker den tekstbaserte varianten.

8. Polygon Window: Surfing On Sine Waves
– Klassisk!

9. Nightmares On Wax: A Word of Science
­–Et viktig overgangsarbeid for The Designers Republic.

10. Max Tundra: Max Tundra 12’’
­– Han feiget ut i siste øyeblikk, så dette omslaget er det bare han og jeg som har sett.

Opprinnelig publisert i D2.

12 kommentar

  1. […] Pet Shop Boys hadde gitt ut plater på Warp Records“, skrev en smarting om The Postal Service, og jeg klarer ikke si det bedre […]

  2. […] et svakt fjorår har Warp Records i år allerede gitt oss sterke utgivelser med Autechre, Prefuse 73, Plaid, Squarepusher og nå Two […]

  3. […] er første hiphopgruppe på elektronikaselskapet Warp Records, og albumet preges av en produksjon skåret ned til benet og som er krydret med pussige effekter […]

  4. […] virker det som ros fra The Wire og tilknytning til Warp Records har gått Beans til hodet, for Tomorrow Right Now er ribbet for humoren, kreativiteten og energien […]

  5. […] elektro på 80-tallet. Rapperen Beans fra Antipop Consortium gir ut plater på plateselskapet Warp, mens produsenter som The Neptunes, Lil Jon, El-P og Timbaland opererer i nabolaget. For ikke å […]

  6. […] blir skapt av DJ-er og produsenter fra Sentral-Europa. Trendsettende britiske plateselskap som Warp og Ninja Tune har mange ikke-engelske artister i stallen, sier Rolf Yngve Uggen i plateselskapet […]

  7. […] store eksperimentelle musikkverden er plateselskapene som oftest viktigere enn artisten. Er du på Warp eller Mego er sjansen for å få oppmerksomhet og strålende kritikker flerfoldige ganger større […]

  8. […] elektro på 80-tallet. Rapperen Beans fra Antipop Consortium gir ut plater på plateselskapet Warp, mens produsenter som The Neptunes, Lil Jon, El-P og Timbaland opererer i nabolaget. For ikke å […]

  9. […] Fulgte opp denne notisen i 2009, med intervju med Ian Anderson og en større sak om design og Warp Records. […]

  10. […] noen innimellom, det siste året har jeg laget omslag for Prefuse 73 og Jamie Lidell for engelske Warp Records, forteller Hiorthøy, som også er kjent som illustratør og […]

  11. […] store eksperimentelle musikkverden er plateselskapene som oftest viktigere enn artisten. Er du på Warp eller Mego er sjansen for å få oppmerksomhet og strålende kritikker flerfoldige ganger større […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

%d bloggere like this: